Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Dette kaller jeg «kjenner-at-jeg- lever-vær»! roper Ann Myhre begeistret. 

Det er en helt vanlig bekmørk januarmorgen i Havøysund, øya på toppen av Norge der riksvei 889 stopper – når den er åpen. Kommunens eneste innfartsåre er i snitt stengt 38 dager hvert år på grunn av tøft vær og vanskelige kjøreforhold.

Klokka har så vidt passert sju, og sykepleier Myhre er på vei til jobb i vindkast og snøfokk i en takt på 20 meter per sekund.

En perfekt start på dagen, mener Ann.

Marie Louise Somby/Árvu

Selv om det ikke er været som har brakt henne de 1924 kilometerne fra fast jobb i hjemmesykepleien i Oslo kommune til tre måneders vikariat hos «naboen til Nordpolen», som hun selv kaller tettstedet med 1130 innbyggere.

– Her oppe føler jeg virkelig at jeg er sykepleier – det er så gøy! 

Vil bestemme selv

Norge mangler 15 750 helse- og omsorgsarbeidere, samtidig er sykefraværet blant helsearbeidere landets høyeste med 9,4 prosent.

Ifølge en undersøkelse utført av Sykepleierforbundet (NSF) og pr-byrået bcw, brukte kommunene og helseforetakene 2,4 milliarder kroner i 2021 på innleie av vikarer fra private aktører.

«Det må vi få en slutt på,» sa helseminister Ingvild Kjerkol om vikarbruken i helseforetakene, i den såkalte sykehustalen i midten av januar. 

Hun sa også at offentlige helsetjenester skal bli den mest attraktive arbeidsplassen for fagfolkene. 

Da helsepersonellkommisjonen overleverte sin rapport i forrige uke, var hovedbudskapet at de ansatte må jobbe mer effektivt.

Sykepleier Ann Myhre mener ministeren og kommisjonen begynner i feil ende.

– Helsevesenet må begynne med å ta vare på sine ansatte, verdsette kompetanse og lønne deretter. Sykepleie er et krevende yrke. Det handler om turnusjobbing og sånne ting, men først og fremst om et ansvar det er umulig å komme unna: Du har andres liv i hendene hele vakta gjennom. Det krever mye, veldig mye.

Hun mener også at helsevesenet må ha rom for mer enn heltid og fast ansatte.

– Jeg er ei voksen dame, som både vil bestemme over livet mitt og jobbe som sykepleier. Får jeg ikke det, gjør jeg som 18 000 andre sykepleiere: Slutter og finner meg noe annet å gjøre. 

Fra blomster til sykehjem

 «En helt vanlig sykepleier med en liten etterutdanning i palliasjon». Sånn beskriver Ann Myhre seg selv.

Hun er kanskje ikke helt vanlig.

Marie Louise Somby

Etter tjue år som frilansskribent med hage som spesialområde, ville Ann gjøre noe annet og begynte som assistent på et sykehjem. 

– De flotte sykepleierne jeg møtte der, inspirerte meg. Jeg ville bli som dem.

Tobarnsmora var ferdig utdannet sykepleier 43 år gammel. Hun har jobbet på sykehjem, sykehus og i hjemmesykepleie. 

Hun har elsket arbeidsoppgaver, arbeidsmiljø og pasienter, som for hennes del primært har vært mennesker på tampen av livet. 

Hvorfor i all verden sier en 58 år gammel sykepleier opp en fast jobb hun elsker til fordel for et omflakkende og usikkert liv som vikar? 

Prosessen

Avgjørelsen ble ikke tatt over natta, men var et resultat av en prosess som tok flere år. Ann er redd for å oppfattes som illojal mot sin siste arbeidsplass.

Hun understreker flere ganger at hun trivdes med både kolleger og pasienter, både i hjemmesykepleien og de andre stedene i helsevesenet hun har vært ansatt.

Prosessen som endte med at hun sluttet, begynte med et ønske om å bli en bedre sykepleier. 

Ann mente at mange av brukerne i hjemmetjenesten ville ha glede av at hun lærte seg mer om såkalt lindrende pleie og tok opp mulighetene for videreutdanning i palliasjon i en medarbeidersamtale. Svaret var nei.

– Året etter spurte jeg igjen. Svaret var det samme. De sa at det var så mange andre ute i utdanning, og at de uansett ikke ville ha kapasitet til å tilrettelegge en slik stilling for meg. Men jeg følte vel egentlig at de sa nei for å si nei. 

Etter tre år og tre avslag bestemte Ann seg for å ta skjea i egen hånd. Hun betalte kursavgiften av egen lomme og brukte ferie og ubetalt permisjon på å gjennomføre.

– Da kurset var ferdig, hadde jeg en ny medarbeidersamtale. Der fikk jeg beskjed om at jeg verken kunne regne med høyere lønn eller tilrettelegging, slik at jeg fikk brukt den nye kompetansen. 

Mye lest: Jarand elsket å være sykepleier. Så ble han syk av å være på jobb

Marie Louise Somby/Árvu

Ann forsøkte å slå seg til ro med situasjonen, men det hun oppfattet som motvilje fra ledelsen gikk ut over livskvaliteten. 

– Jeg ble rett og slett ulykkelig. Når jeg leser innlegg i sosiale medier, skjønner jeg jo at jeg ikke er alene om å ha opplevd dette. Historier som min er tvert imot ganske vanlige.

– Men jeg begynner å bli gammel. Jeg har mindre enn ti gode arbeidsår igjen, muligens tjue år med god fysisk helse. Det lyder kanskje veldig filosofisk, men livet føles rett og slett for kort til å ha det sånn som jeg hadde det. 

Fant nye forbilder

Selv om arbeidsplassen hennes var full av innleide vikarer, hadde Ann aldri tenkt at bemanningsbransjen var et alternativ for henne.

De vikarene hun traff var spanske, danske eller svenske. 

Først da en kollega, som også hadde det vanskelig på jobben, fortalte at han hadde kontaktet et bemanningsbyrå, ante hun at dette kunne være noe for henne.

Kollegaen hadde funnet ut at fleksibiliteten og lønna som vikar gjorde at han kunne jobbe halve året i Norge og bo resten av tida i hjemlandet sitt. 

– Jeg er skilt, barna mine er voksne, foreldrene mine klarer seg fint selv. Mitt hjertebarn er et torp i Sverige. Plutselig så jeg muligheter for å leve et liv jeg velger selv.

Privat

På nettet fant hun kolleger med lang erfaring som omreisende vikarer i helsevesenet. Hos dem fant hun inspirasjon til å tenke nytt.

– Jeg er evig takknemlig overfor mine nye forbilder. De viste meg at selv om jeg nærmet meg pensjonsalder, så fantes det alternativer til å bli utbrent og forlate arbeidslivet via fastlegen.

I april 2022 leverte Ann oppsigelsen til Oslo kommune. 

– Det var så godt! Skremmende, men veldig, veldig godt. Og det var vel egentlig ingen stor risiko jeg tok, legger hun til og fortsetter:

– Vi bor i et velferdssamfunn. Hadde alt gått ad undas, så hadde noen sikkert plukka meg opp. Og hadde jeg ikke trivdes med vikartilværelsen, kunne jeg jo bare søkt fast jobb. 

Aktuelt: Lederen i Sykepleierforbundet har mistet troen på streik i lønnsoppgjørene

På topp

Etter ti minutter i motvind og snøføyk, med brilleglass fulle av snø og lua på snei, låser Ann seg inn på Havøysunds helsebase i god tid før morgenrapporten. 

Marie Louise Somby/Árvu

Det sennepsgule bygget mellom Coop og kirken rommer nesten alt: ambulansestasjon, legevakt, sykehjem med kort- og langtidsplasser, dagsenter og hjemmesykepleie.

Ja, til og med et kjøkken med to fast ansatte kokker som lager mat til sykehjemsbeboere og brukere av hjemmetjenesten sju dager i uka.

– Hvis jeg noen gang skal ha fast jobb igjen, skal det være på et sted som dette, sier Ann.

Hun skifter ut nedsnødde ytterklær med rød uniformsskjorte og hvite bomullsbukser.

Så strener hun av gårde gjennom korridorene hvor hun i løpet av få uker er blitt så godt kjent – forbi svart-hvitt fotografier av fiskeskøyter og tørrfiskhjell, inn og ut av dører til undersøkelsesrom og laboratorier, mens hun skryter nærmest uhemmet av utstyr og rutiner.

Store deler av bygget har åpenbart sett bedre dager, mens andre for øyeblikket er byggeplass. Havøysund forbereder seg på eldrebølgen, etter planen skal blant annet en ny legefløy stå ferdig til sommeren.

Marie Louise Somby

Uansett er det ikke bygningsmessige fasiliteter Ann sikter til når hun lovpriser sin nåværende arbeidsplass.

Marie Louise Somby/Árvu

Det er hvordan den lille kommunen har organisert helsetilbudet.

– Kommunene rundt i landet er ulikt organisert, men som regel er sykepleieren knyttet til en spesifikk enhet. Her i Havøysund er vi «oppå» den øvrige bemanningen. Det betyr at vi ikke er tilknyttet en spesiell avdeling, men kommer inn og gjør sykepleieroppgaver der det er behov. Vi samhandler med lege om medisinering, doserer, injiserer og samhandler med pårørende og sykehus. Hjemmesykepleien kan ringe og si at «hei, pasienten oppe i Rolfsveien trenger nytt kateter, kan du fikse det?» Kanskje trenger legevakta noen til å sette EKG eller venekanyler, eller en akuttpasient på sykestua må passes på til de blir hentet av redningsskøyte eller helikopter. Baseorganiseringen gjør at vi får brukt kompetansen vår i mye større grad. Jeg har lært masse, for eksempel å ta blodprøver, som de fleste andre steder er noe bioingeniører gjør. 

Ann trekker pusten:

– I hjemmesykepleien i Oslo har sykepleieren vanlige pasientrettede oppgaver i tillegg til alt dette. I praksis betyr det at telefonen ringer ustanselig, mens du steller en pasient, smører brødskiver eller vasker klær.

Salmer og palliativ pleie

I sykehjemsavdelingen i andre etasje er en saktegående kø av rullestoler og fotgjengere på vei mot dagligstua.

Kanskje fungerer duften av nystekte vafler både som veiviser og påminner for de som har begynt å huske dårlig: Det er torsdag og prestebesøk med andakt eller gudstjeneste. 

Marie Louise Somby/Árvu

Sykepleieren fra Oslo fletter diskret inn i køen. På grunn av sykefravær skal hun for første gang gå ei hel vakt på samme avdeling.  

Etter å ha delt ut salmebøker og dekket behov for vann og Paracet, finner hun en plass blant beboerne i sofakroken.

Halvveis i salme 182 er hun på beina igjen. En døende pasient har behov for medisiner og en palliativ sykepleier.  

Mye delt: Helsevesenet kan bryte sammen hvis det drives som i dag, advarer kommisjon

Meldte seg ut

Da Ann meldte overgang til bemanningsbransjen, meldte hun seg samtidig ut av fagforeningen sin.

Hun synes verken Sykepleierforbundet, hvor hun tidligere var medlem, eller Fagforbundet virker særlig interessert i vikarer. 

– Og når jeg ikke blir ivaretatt, må jeg være min egen lykkes smed, sier hun kort.

– Hva gjør du om du for eksempel blir syk?

Hun ler kort. 

– Altså, blant fast ansatte er det utrolig mye sykdom, men som vikar har jeg faktisk aldri vært syk. Jeg tror rett og slett vikarer er mindre syke, noe som kanskje ikke er rart: Vi vikarer vet at oppdraget vårt tar slutt, det gjelder ikke for de faste. Jeg pleier å si at fast ansatte jobber 120 prosent, mens vi som er vikarer «bare» jobber 100 prosent: Jeg kommer, gjør jobben og går igjen. Sånn fungerer det ikke for fast ansatte.

Arbeidsmengden påvirkes også av at det er flere administrative verktøy vikarer ikke får tilgang til og oppgaver de ikke får tildelt, forteller Ann.

Hun nevner inn- og utskrivninger, medisinbestilling og hovedkontakt med pårørende. Men den største forskjellen mellom fast ansatte og vikarer handler om ansvar, mener hun.

– Hvis jeg ser ting som kan forbedres eller er misfornøyd, tar jeg det aldri opp. Det er ikke min oppgave som vikar. Om tre måneder er jeg et helt annet sted og vil ikke ha mulighet til å følge opp. 

– Hva mener du fagforeningene burde gjort for dere vikarer?

– Jeg er voksen og norsk, jeg snakker språket og kjenner arbeidslivets regler og lover, men veldig mange i denne bransjen gjør ikke det. Jeg har foreslått for NSF at de burde ha en egen person som tar seg av vikarer. Det samme burde for så vidt Fagforbundet. Dessuten bør de bidra til å finne løsninger som hindrer at bemanningsdirektører tjener millioner, mens sykepleiere får 290 kroner i timen. 

Ann Myhre tok selv kontakt med Fagbladet etter å ha lest et intervju i bladet med direktør Svein Konstali i byrået Konstali Helsenor AS.

Konstali, som er en såkalt avtaleleverandør i flere kommuner, hevdet at kommunenes og helseforetakenes overbudspolitikk og lekkasjer av oppdrag, fører til uanstendig høye lønnsforventninger hos helsepersonell og ødelegger velferdsstaten. 

– Altså, jeg er kritisk til at fagforeningene ikke har tilbud til vikarer, men jeg er enda mindre begeistret for bemanningsdirektører med millioninntekt som mener sykepleiere med 290 kroner i timen bør begrense seg.

– Hva tenker du om at du nå kan bidra til å hindre rekruttering av helsearbeidere til faste stillinger i det offentlige?

– Når det blir snakk om helsearbeideres samfunnsansvar, går det en faen i meg: Storsamfunnet har ikke akkurat tatt godt vare på oss. 

Ensomt

– Hit pleier jeg å gå for å se nordlyset!

Det er blitt lunsjtid, men verken vinden eller snøbygene har tatt pause. Den som ønsker å bli hørt i Havøysund må fortsatt rope. 

Ann har fått en time fri for at vi skal kunne fotografere henne i dagslys.

Hun har tatt oss med til bukta der bilveien stopper. Den som vil videre herfra, må bruke beina eller båt. 

Marie Louise Somby/Árvu

Jobb er hovedfokus når Ann er på oppdrag. Derfor tar hun på seg så mye overtid hun kan. I romjula jobbet hun 52,5 timer i løpet av ei uke.

Når hun har fri vandrer hun på stiene i fjellene rundt det smale sundet, til Nato-toppen, Sukkertoppen eller Gavelen. 

Som regel alene.

– Ikke fordi jeg ikke blir invitert på noe eller oversett. Men som vikar blir du aldri helt inkludert. Alle vet at du skal videre, og at det ikke er noen vits i å investere i deg. Selv gidder du ikke å gjøre hybelen spesielt hjemmekoselig. Heldigvis er jeg en type som trives i mitt eget selskap og elsker å være ute. 

– Hvor lenge av gangen kan man leve et slikt liv, selv om man er aldri så begeistret for fleksibilitet og lønn?

– Tre måneder er nok min smertegrense, innrømmer Ann, som tror at vikarlivet egner seg best for de helt unge og de litt eldre, som ikke har hjemmeboende barn eller andre forpliktelser. I tillegg bør du være selvgående, kreativ, løsningsorientert og ha evne til raskt å sette deg inn nye situasjoner, kulturer og problemstillinger.  

– Men alt det der tror jeg faktisk de fleste sykepleiere er, sier hun.

Til sykepleiere som vurderer å si opp jobben for å forsøke seg som omreisende vikar, har hun en enkel beskjed: «Just do it!»

Om noen dager setter hun seg på bussen til Alta. Derfra går turen sørover med fly. I bagasjen har hun både en velfylt bankkonto og nye kunnskaper om prioriteringer og prosedyrer.

Planen var seks måneder fri, men så dumpet det inn en forespørsel fra sykehuset på Vestlandet hvor hun hadde sitt første vikariat. 

– Oppdraget er på en lindrende avdeling og midt i blinken for meg med min kompetanse, så jeg kunne ikke si nei da de spurte om jeg ville komme allerede i mai. 

Dermed blir det «bare» fire måneder på torpet i Sverige, før hun pakker kofferten igjen. 

– Men først skal jeg hjem. Og det første jeg skal gjøre etter å ha satt fra meg bagasjen i Oslo, er å hente barnebarna i Øyer. Vi skal på Lillehammer og spise Peppes Pizza. Du aner ikke hvor mye jeg har savnet akkurat dét!