Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

– Jeg har sagt det ved andre anledninger, men gjentar det her: Sosialdemokratiet er intet uten fagbevegelsen. Vi i Arbeiderpartiet skal takke og bukke hver dag for at norsk LO stiller seg på vår side. Ikke på en ukritisk måte, men at de stiller seg på vår side, sier Martin Kolberg til FriFagbevegelse.

– Vår side, poengterer han.

– Du kan jo bare prøve å tenke deg hvordan det ville sett ut hvis nettopp det ikke hadde vært tilfelle. Hele arbeiderbevegelsens styrke ligger i dette samarbeidet, fortsetter han.

Tirsdag kom hans memoarer ut på Aschehoug forlag, ført i pennen av Dagsavisens Hege Ulstein. «Tillitsmannen Martin Kolberg» er tittelen.

– Boka er skrevet i kjærlighet og takknemlighet til Det norske Arbeiderparti, sa Martin Kolberg da boka ble presentert.

Lojalitet

Da Ulstein ble spurt om å skrive boka, var det et annet forlag som egentlig spurte. Lojal som han er, måtte Martin Kolberg si at han ble spurt om det samme av Aschehoug for 15 år siden. Han ville stå ved den avtalen.

I boka beskrives hans barndom og oppvekst på en følsom og god måte. Martin Kolberg mener nettopp det forklarer hvorfor han er blitt slik han er blitt.

– Svaret finnes i beskrivelsen av min barndom og oppvekst, sier han.

– Den var trygg, bra, men veldig nøktern. Jeg hadde en sommerbukse og en vinterbukse. Det var alt, sier Martin Kolberg.

Thorbjørn Berntsen: – Jeg har for lengst mistet trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Barn av proletariatet

Martin Kolberg vokste opp i det han kaller det norske proletariatet, og har båret det med seg i forhold til sin sosiale forståelse.

Selv begynte han å jobbe i industrien og ble LO-medlem som 15-åring. Siden har han jobbet tett ved Trygve Bratteli, Reiulf Steen, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Men aldri selv vært statsråd.

– Hva er det viktigste du har gjort?

– Svaret er vanskelig. Hverdagsarbeidet er det viktigste. Det som er grått, men som ikke er politisk grått. Jeg har trivdes i hverdagsarbeidet. Det danner også fundamentet for det politiske arbeidet mitt, sier Martin Kolberg til FriFagbevegelse.

Brudd med vennen

I løpet av sine 50 år har han opplevd ekstremt mye. Partiet hans har vært på kanten av full splittelse opp til flere ganger. Striden mellom Gro og Reiulf. Bruddet med sin barndomsvenn Thorbjørn Jagland. Valla-saken. Giske-saken. Mange stridigheter kommer for dagen.

– For meg er det mest følsomme i boka det som handler om meg og Thorbjørn, sier Martin.

Da hans gode venn Thorbjørn Jagland ble statsminister måtte Kolberg forlate Statsministerens kontor. Han innrømmer at det fortsatt er sårt å snakke om det.

Og for fire år siden, da han ble vraket til kontroll- og konstitusjonskomiteen helt ut av det blå. Da følte han at han ble kastet på bålet igjen. Og fikk episoden med Jagland tilbake i hukommelsen.

Historie: De var fagbevegelsens første ofre for nazistene under andre verdenskrig

Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen

Men det er ikke stridighetene Martin Kolberg ønsker å bli husket for. Derimot hans gode forhold til fagbevegelsen.

Spesielt et sitat vil stå igjen etter hans 50 år lange politiske karriere: Talen han holdt på Arbeiderpartiets landsmøte i 2005. Med en knyttet høyre hånd sa han på talerstolen:«Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen».

Slik forklarer han bakgrunnen for dette:

– Tanken var at det måtte settes et definitivt punktum for alt snakket om at det å ha faglig samarbeid ikke var moderne. «New Labour»-tenkningen hadde med seg at dette med fagbevegelsen ikke var veien å gå. «New Labour» mener jeg var gift for sosialdemokratiet i Europa, sier Martin Kolberg.

– Gift for sosialdemokratiet i Europa, gjentar han.

Undergraver kjernen

– Hvorfor?

– Fordi det undergraver kjernen i det som er forutsetningen for at arbeidsfolk skal ha sin rettmessige plass i samfunnet. Denne forståelsen forsøkte «New Labour» å flytte. Den debatten fikk vi også i Norge. Jeg håper jeg kan bli husket for at jeg bidro til å stoppe den elendigheta der, sier Martin Kolberg.

Valgresultatet for fire år siden var et tydelig politisk nederlag for sosialdemokratiet. Meningsmålingene så lyse ut og alle trodde Jonas Gahr Støre skulle bli statsminister. Slik gikk det ikke. Først i høst ble Støre statsminister.

Da Martin Kolberg skulle analysere valgkampen og valgresultatet, valgte han bevisst å gjøre det på en regionkonferanse i regi av LO i Buskerud. Med daværende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen til stede, ikke tilfeldig det heller.

– Det var helt bevisst. Jeg ventet til jeg fant det var riktig å gå ut med en klar analyse. En kritisk sådan. Det var riktig sted å gjøre det på. Jeg var hjemme. Det var min arena. Mine folk, sier Martin Kolberg til FriFagbevegelse.

Roar Flåthen: – Borgerlige politikere er hyggelige, men det skjer liksom ikke noe

Martin Kolberg under lanseringen av boka «Tillitsmannen»

Helge Rønning Birkelund

I en krise

«Valgresultatet var det nest dårligste siden 1927. Jeg husker nederlaget i 2001. Det var et enda dårligere valgresultat enn denne gangen. Men da var det en forklaring. Mange fagorganiserte forlot oss på grunn av saken om sykelønnsordningen», skriver han i boka.

«Vi er i en krise. Det er en alvorlig situasjon for det norske sosialdemokratiet», fortsetter han.

«Noen sier at det bare var så vidt vi ikke vant. At det bare handlet om noen få stemmer. Da skvetter jeg. Det hadde uansett vært et jævlig dårlig valgresultat».

Vært tett nok på

Det dårlige valgresultatet skyldes ikke t Arbeiderpartiet ikke har vært tett nok på fagbevegelsen.

– Jeg vil absolutt si at vi har tatt fagbevegelsen på alvor de siste årene. Vi har fremmet alle de riktige sakene i forhold til fagorganiserte interesser. Vi har gjort det, altså. Samtidig har vi stemt mot all den elendigheta som høyresiden har foreslått. Vi har argumentert mot. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at vi har respektert fagbevegelsen, sier Ap-nestoren.

Men han mener det er et annet problem:

Ikke entusiasme nok

– Vi klarer ikke å få dette fram godt nok til at fagbevegelsen viser entusiasme for det. Det er vårt ansvar. Det er en knute på tråden i forholdet mellom partiet og kommunikasjonen ut mot fagorganiserte. Det må vi ta på alvor.

Thorbjørn Jagland skapte overskrifter om at han hadde stemt SV ved en anledning. Det har ikke Martin Kolberg.

– Det kommer jeg aldri til å gjøre, sier han.

Det har klare politiske årsaker. I forhold til Nato, EØS, profilen innenfor den økonomiske politikken, miljøpolitikken.

– Men det er også kulturelt betinget, sier han.

– Da Thorbjørn og jeg var i AUF, var vi mot EU i 1972. Vi var mot Nato. Det var hele min AUF-generasjon. Men vi snakket ikke om at vi ville forlate Arbeiderpartiet av den grunn. Det sto Thorbjørn og meg fjernt.

Kronikk: «Streikens historie er historien om hvordan Norge er blitt som det er blitt», skriver Jonas Bals

Om LOs ledelse

Martin Kolberg hadde et utmerket forhold til Yngve Hågensen, og rangerer han på topp 2 blant de som har styrt LO-skuta.

– Det snakkes mye om Konrad Nordahl (leder fra 1939-1965). Jeg vil rangere Ole O. Lian (leder fra 1906 til han døde i 1925) og Yngve (leder fra 1989-2001) som de to største. Jeg hadde et utmerket forhold til Yngve, og håper jeg har det fortsatt. Han har vært en medspiller siden AUF-tiden. Han er en fantastisk person, en jeg er virkelig glad i.

Kolberg var også svært sentral under Gerd Liv Vallas tid som LO-leder.

– Jeg hadde et veldig nært forhold til Gerd Liv på mange måter. Vi samarbeidet godt lenge. Men hun var utfordrende veldig mange ganger. Det kunne bli så skarpt at du følte lavtrykket seig inn i rommet og det begynte nesten å regne i det ene hjørnet, sier Martin Kolberg.

Ap-veteran Martin Kolberg (71) gir seg: – Uten fagbevegelsen er vi ingenting

Stor partileder

På tirsdagens pressekonferanse, sa Martin Kolberg at Gro Harlem Brundtland ble en stor partileder fordi hun fikk være statsminister.

«Brundtland hadde ikke vært en spesielt vellykket partileder da Ap var i opposisjon på begynnelsen av 80-tallet – i hvert fall ikke hvis vi skal sammenligne med det formatet hun senere fikk. Men hun ble en svært god tatsminister …» skriver han i boka.

Han er ikke mer bitter på dagens partileder, enn at han er sikker på at Jonas Gahr Støre også kan bli en stor partileder.

Nettopp gjennom sitt virke som statsminister.

«Det var nettopp som regjeringsmedlem – først som utenriksminister og deretter helseminister – at Støre hadde blitt så populær i partiet og i befolkningen i utgangspunktet».

Han har tro på at Støre kan bli en sterk partileder – hvis han bruker muligheten riktig.