Marie De Rosa / Dagsavisen

Color Line har fått tillatelse til å flagge ut Kiel-ferjene. Dermed kan det lønnsomme rederiet erstatte norske sjøfolk med billigere, utenlandsk mannskap. 700 risikerer å miste jobben. Vi har møtt fem av dem.

Dette er 4. del: Ekspeditøren

Les også del 1: Kim har jobbet på Kiel-ferja i 16 år. Nå kan han bli satt på land for godt

Les også del 2: Kokken Raymond: – Noe er i gjære, men vi vet ikke hva

Les også del 3: Kelneren Heidi: – Jeg går rundt med følelsen av at jeg kaster bort tida mi

Det er søndag kveld og stille i Color Shop når den gamle damen på 90 år plutselig faller om. Hun dør momentant. Tilbake står sønnen på 65. Han har ingen andre å vende seg til. Derfor søker han seg mot Per Magne Johansen, som kommer hastende til jobb. Per Magne, eller «Piril» blant venner, tilbringer hele kvelden sammen med mannen. De spiser middag sammen, Piril prater og trøster. Neste morgen tar de farvel.

– Det er ikke innlysende at situasjonen skulle bli håndtert på den måten, men hadde det ikke vært meg som stilte opp, hadde det vært en av kollegaene mine. Vi tar et stort ansvar for gjestene våre.

• Regjeringen lar Color Line flagge ut: – Jeg er svært skuffet, sier lederen i Sjømannsforbundet

En stor del av Pirils liv er knyttet til båten. Her har han fått venner, han har mistet og begravet venner, og her han funnet kjærligheten. Samboeren Therese møtte han i butikken hvor han har tilbrakt de siste tolv årene. Nylig fikk de sitt første barn sammen, Othelia Josefine.

– Det er tøft å være borte fra familien, men nå har vi fått mobildekning i lugarene, så vi kan prate sammen på kveldene.

Tanken på at han snart kan miste det han beskriver som livsverket sitt, gjør ham engstelig.

– Vi har huslån, et nyfødt barn og begge jobber i Color Line. Ingen av oss har utdannelse. Hvis jeg må gå i land, vil jeg miste en stor del av meg selv.

• Taper 400 mill på å la Color Line flagge ut

• Frykter kamp om laveste lønninger i fergefarten fra Norge

Piril blir våt i øynene når han forteller om hvor mye jobben betyr for ham.

– Jo mer jeg tenker over det, jo mer lei meg blir jeg. Jeg tror mange ikke tør å kjenne helt på det.

Ni timer i døgnet står Piril parat for kundene. Han hilser, smiler og geleider.

– Her står jeg selv om barnet mitt er sykt eller bestevennen min har dødd. Vennskapet og kollegaene får meg til å bli. Jobben i seg selv er kanskje ikke den mest samfunnsnyttige, men det å vite at jeg gir gjestene noe bare ved å slå av en prat, gjør den givende. Det er mer enn bare en jobb for meg.

Og nettopp derfor føles det ekstra ille for Piril å bli redusert til et regnskap.

– Hvis jeg hadde blitt forespeilet fra starten at det vi har bygd opp sammen nå skal rives ned, ville jeg helt klart valgt annerledes.

• Få nyhetsbrevet vårt

• Følg oss på Facebook og Twitter

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside