Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

– Mange bedrifter ser verdien av å være organisert i en arbeidsgiverorganisasjon, men langt færre av dem tar skrittet ut og tegner tariffavtale. Det er svært beklagelig, for det er tariffavtalene som er krumtappen i det organiserte arbeidslivet, sier LO-nestleder Peggy Hessen Følsvik til FriFagbevegelse.

En tariffavtale er en avtale mellom en fagforening/forbund og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Den regulerer blant annet arbeids- og lønnsvilkår og andre arbeidsforhold.

Les også: Ni ting du må vite om tariffavtaler

Halvparten i privat sektor

Omfanget av tariffavtaler fortsetter å synke, viser en fersk Fafo-oppdatering av det organiserte arbeidslivet i Norge. I privat sektor er 52 prosent av alle lønnstakere dekket av en tariffavtale. 2019-tallene er en nedgang på to prosentpoeng fra 2018.

Inkluderes offentlig sektor, som settes til 100 prosent, er tariffdekningen totalt 69 prosent. Det er ett prosentpoeng mindre enn i 2016 og åtte prosentpoeng mindre enn i 1998.

Fafo-forsker og forskningskoordinator Kristine Nergaard følger utviklingen.

– Det får konsekvenser når omfanget av tariffavtaler krymper. Det vil gradvis svekke det organiserte arbeidslivet, sier hun til FriFagbevegelse.

Her er utfordringene størst

Tariffavtalene gjelder vanligvis for to år, mens hovedavtalene inngås for fire år. I hovedavtalen er de grunnleggende, avtalte, spillereglene for det organiserte arbeidslivet nedfelt.

Nergaard påpeker at det er gjennom hovedavtalene og tariffavtalene at Norge har laget et system for hvordan lønns- og arbeidsforhold avklares mellom partene på en minst mulig konfliktfylt måte.

– Utfordringene er nok størst i bransjer med lav tariffavtaledekning eller i nye bransjer der man ikke får utviklet noen tradisjon for tariffavtaler og partssamarbeid, påpeker Nergaard.

Vanskelig for partssamarbeid

En lav dekning av tariffavtaler vil også gjøre det vanskelig å utvikle et partssamarbeid om kompetanse, lærlinger, seriøsitet eller bransjeutvikling, tror Fafo-forskeren.

– Lavere tariffavtaledekning vil også ha betydning for virksomhetene. Nettopp fordi mange av rettighetene omkring medbestemmelse ligger i tariffavtalene, sier Nergaard.

Les også: Camilla (25) og Miriam (24) slåss for tariffavtale i Godt Brød. Kampen har vart i over ti måneder

– Det betyr at mange arbeidstakere ikke har noen representant på arbeidsplassen som kan kreve medbestemmelse – i tillegg til at arbeidsgiverne ikke har noen tillitsvalgt å forholde seg til, sier hun.

Saken fortsetter under bildet.

Kristine Nergaard er forsker ved Fafo og ekspert på lønnsforhandlinger og arbeidsliv.

Kai Hovden

Nye bedrifter uten avtale

Utviklinga med færre avtaler kan skyldes at områder med høy avtaledekning, som for eksempel industrien, har mindre sysselsetting, mens andre bransjer med lavere tariffavtaledekning har vokst, ifølge Nergaard.

– Samtidig er det nok en del nye bedrifter med ny aktivitet som har vokst fram uten at det har vært krav om tariffavtale, sier Fafo-forskeren, som tror dette gjelder mange typer virksomheter. Eksempler hun nevner er konsulentvirksomhet, økonomi og juridisk rådgivning.

Nedgangen i antall tariffavtaler har vært særlig stor innen privat vareproduksjon, ifølge Fafo-forskeren.

– Utviklinga innen varehandel kan nok ha flere forklaringer, men det har skjedd en forskyvning fra industri til bygg. Sistnevnte bransje har hatt en sterk vekst, men her er avtaledekningen lav, sier Nergaard.

Klar forventning om tariffavtale

Særlig Virke har hatt en nedgang i hvor stor andel av medlemsbedriftenes sysselsatte som totalt sett har tariffavtale – fra nær 60 prosent i 2004 til rundt 33 prosent i 2019.

Les også: LO vil organisere Wizz Air-ansatte og kreve tariffavtaler

– Vi mener det er på tide at arbeidsgiverorganisasjonene tar denne utfordringen på alvor og stiller seg spørsmålet om de og arbeidslivet er tjent med gratispassasjerer som dette, sier LOs nestleder.

– Det bør være en klar forventning fra NHO, Virke og andre organisasjoner på arbeidstakersiden at deres medlemmer har en tariffavtale, føyer hun til.

Slik svarer arbeidsgiversiden

Nina Melsom, direktør for arbeidsliv i NHO, understreker at fundamentet for den norske modellen er en høy organisasjonsgrad både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.

– For å sikre dette er NHO opptatt av at tariffavtalene tilpasses endrede arbeids- og organisasjonsformer, slik at det fortsatt blir attraktivt å være tariffbundet i framtida, sier Melsom til FriFagbevegelse.

Bedriftene kan ikke ensidig opprette tariffavtaler, påpeker NHO-direktøren.

– Opprettelse av tariffavtaler forutsetter at arbeidstakerne organiserer seg og fremmer krav om at en avtale settes ut i livet, sier Melsom.

– På lik linje med at NHO må være et godt sted å høre til for bedriftene, er det viktig at arbeidstakerorganisasjonene oppfattes relevante både for dagens og morgendagens arbeidstakere, legger hun til.

Rekruttering uten tariffavtale

Nedgangen i Virke forklarer Fafos Kristine Nergaard med at hovedorganisasjonen har vokst og rekruttert mange virksomheter uten en tariffavtale.

Les også: NHO og Virke vil slanke tariffavtalene

– Virke har fått inn bransjeorganisasjoner som ikke har vært parter i en tariffavtale. Dermed har det kommet inn en del nye medlemmer uten en slik avtale. Dessuten rekrutteres det medlemmer i bransjer med lav tariffavtaledekning, for eksempel handel. Da er også sjansen stor for at et nytt medlem er uten tariffavtale, sier hun.

Nergaard presiserer at Virke for øvrig vil få litt flere medlemmer med tariffavtaler ettersom organisasjonen nå har fått Samfo-bedriftene (arbeidsgiverorganisasjonen for samvirkeforetak) som medlemmer.