JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Anne Enger var Sp-leder ved valget i 1997, da Senterpartiet kollapset på oppløpet. Verken hun eller dagens partileder, Trygve Slagsvold Vedum, tror det samme vil skje igjen. (Arkivfoto)

Anne Enger var Sp-leder ved valget i 1997, da Senterpartiet kollapset på oppløpet. Verken hun eller dagens partileder, Trygve Slagsvold Vedum, tror det samme vil skje igjen. (Arkivfoto)

Jan-Erik Østlie

Stortingsvalg

Forrige gang Senterpartiet fløy høyt kollapset partiet på oppløpet. Hva skjedde?

I 1997 sank Sp som en stein de siste månedene før valget. Skyldtes det en taktisk blemme? En ballong uten luft? Eller var det kyllingspetakkelet? Og kan det skje igjen?



18.04.2021
07:00
18.04.2021 14:46

Det så veldig bra ut. Ikke riktig like bra som fire år tidligere, selvsagt, men det ville jo også være uhørt. Valgresultatet i 1993, 16,7 prosent, er fortsatt det beste i Senterpartiets historie. Da tok Senterpartiet ledertrøya på neisida i EU-kampen, og fikk full uttelling for det.

Med selve nei-dronninga Anne Enger (da Lahnstein) som partileder og statsministerkandidat i front, så det ut til å gå mot et godt valg også fire år senere, i 1997, med målinger på 11,9 prosent ved inngangen av året.

Men det murret.

Det murret i Anne Enger, som følte presset.

Det murret i krefter som ønsket seg et enda tydeligere Senterparti.

I ordførere av den gamle garden som til slutt ville kvitte seg med den radikale partilederen.

Og det murret i en presse og et establishment som ventet på revansjen etter det forsmedelige nederlaget i EU-kampen.

Og på et småbruk i Buskerud satt det en radikaler og planla å tygge broilerkyllingbein.

Det sprakk spektakulært. Fra januar og fram til valget i september gikk Senterpartiet fra en oppslutning på nesten 12 prosent til et valgresultat på 7,9. Det betød en halvering av Stortingsgruppa og en juniorposisjon i sentrumsregjeringen Bondevik.

Dette er en historie om hvor mye som kan gå galt når det først sprekker. Og et stort spørsmål: Kan det skje igjen?

Aktuelt: Ny måling: Nå er Ap størst igjen. Det har ikke skjedd siden juni i fjor

1. Nei til EU, Ja til Ap:

Da Sp stengte døra til Høyre

Vi kan like gjerne begynne denne historien på senhøsten 1990, som noe annet sted. Da pekte Senterpartiet på Arbeiderpartiet, ikke Høyre, som regjeringsparti. Sp hadde sittet i den kortlevde regjeringen Syse sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, men da regjeringen gikk av på grunn av spørsmålet om Norges tilknytning til EF (nå EU) og EØS, valgte Sp å støtte en regjering ledet av Gro Harlem Brundtland.

Siden har veien til Høyre vært stengt for Senterpartiet på nasjonalt nivå. Selv om det gnisset internt i flere år, var veivalget i 1990 et frampek mot det rødgrønne samarbeidet. Og Høyre ble satt på sidelinja i nærmere et kvart hundre år.

Året etter, i 1991, ble Anne Enger valgt til leder av partiet. De neste årene kom til å bli preget av EU-kampen og brakte Senterpartiet eventyrlig suksess under Engers ledelse. Og la kanskje grunnlaget for fallet i 1997.

Under valgkampen i 1993, året før folkeavstemningen om norsk medlemskap i Den europeiske union, bestemte Senterpartiet seg for å utfordre den politiske fortellingen om at valget sto mellom Høyre og deres statsministerkandidat Kaci Kullmann Five på den ene siden og Gro Harlem Brundtlands arbeiderpartiregjering på den andre. Begge partiene var EU-entusiastiske.

«EU-kampen var i vid forstand en kamp om samfunnssyn og verdier. Det var ikke troverdig at Høyre og Arbeiderpartiet framsto som hovedmotstandere i norsk politikk», skriver Anne Enger i sin selvbiografi «Grønn dame, rød klut».

Senterpartiet angrep denne virkelighetsbeskrivelsen under sin valgkampåpning i august 1993. Senterpartiet var beredt til å ta regjeringsansvar, sa parlamentarisk leder Johan J. Jakobsen til de frammøtte, og partiets leder, Anne Enger Lahnstein, var statsministerkandidat.

Grepet var vellykket. Senterpartiet lyktes med å bryte Ap- og Høyre-dominansen i valgkampen. Men statsministerkandidaten selv hadde ikke reflektert mye over hva hun hadde kastet seg ut i.

« … min person var helt uinteressant i denne sammenhengen, følte jeg. (…) at jeg skulle bli statsminister – nei, det var en ganske umulig tanke som jeg ikke brukte tid på», skriver Enger i selvbiografien.

Hun var på det tidspunktet leder for det minste partiet på Stortinget, med elleve representanter. Statsministerkandidaturet var et taktisk grep, og direkte urealistisk.

«Jeg tok det i grunnen ikke på alvor», skriver Enger.

«Kanskje derfor ble dette ‘kandidaturet’ etter hvert så belastende for meg.»

Undersøkelse: Arbeidsledighet og helsetjenesten er viktigst for velgerne

Tidenes valgresultat

En liten måned senere kunne Senterpartiet feire sitt beste valgresultat noensinne. Partiet gikk fra 6,5 prosent oppslutning i 1989 til 16,7 i 1993, fikk representanter fra alle landets fylker – inkludert Oslo – og totalt 32 representanter på Stortinget. Den minste gruppa ble til den nest største.

Da, sier Anne Enger i dag, forandret situasjonen seg.

– Som nest største parti kan du havne i en posisjon der du må ta over. Da blir det alvor. Men jeg har jo aldri hatt ambisjon om å bli statsminister. Egentlig var det litt tilfeldig at jeg ble politiker i det hele tatt, forteller hun.

Det neste året ble preget av EU-kampen. Anne Enger ble nei-dronninga, på mange måter frontfiguren i den brede alliansen som utgjorde motstanden mot norsk medlemskap. Den alliansen vant kampen, som kjent.

På et innslag på NRK dagen etter at folkeavstemningen var unnagjort, ble nei-dronninga presentert under vignetten «og nå vil hun bli statsminister».

Som følge av tekniske problemer og en misforståelse, avkreftet hun aldri den påstanden, skriver Enger i boka si.

Fallhøyden økte. Og blant de mange andre kreftene som hadde bidratt til seieren i folkeavstemningen, ble innslaget oppfattet som at Anne Enger på utidig vis tok hele æren for seieren og ville høste fruktene av samarbeidet til egen vinning.

Kommentar: «Klimastrid blir valgkamp»

«Selvstendighetslinja»

I årene etter EU-kampen forsøkte Anne Enger og Senterpartiet å utmeisle et alternativ til de EU-vennlige alternativene Høyre og Ap. De kjørte det partiet kalte «selvstendighetslinja» og jobbet for et nytt regjeringsprosjekt med utgangspunkt i sentrum.

Linja fikk tøff behandling i pressen, og det kom også jevnlige utfall fra sterke krefter i bondebevegelsen om at Sp igjen burde åpne for samarbeid med Høyre og slutte med den tomme retorikken om et sentrumsalternativ.

Anne Enger vek ikke. Samarbeid med Høyre var uaktuelt. Hun står på samme linje i dag:

– Du kan ikke sikre likeverdighet i levekår i hele landet, uavhengig av hvor du bor og privatøkonomi, om du allierer deg med markedsliberalistene på høyresida, sier hun.

Det er likevel noen ting hun gjerne skulle ha gjort annerledes, forteller hun. I hele perioden etter at EU-seieren var i havn, pekte forståsegpåere og de andre partiene på at det var «denne ene saken» som hadde gitt Senterpartiet så høy oppslutning blant velgerne.

– For meg var aldri EU-saken en enkeltsak. Det var en sammenhengende kamp mot markedsliberalismen. Den samme som vi ser utfolde seg i dag, sier hun.

Senterpartiet lyktes ikke i å kommunisere denne analysen til velgerne. At EU-kampen handlet om et syn på hva samfunnet er, og om å kjempe for en åpen og internasjonalt orientert nasjonalstat, med et levende folkestyre som korrigerer markedet med utgangspunkt i politiske mål. Om det er kapitalen, pengemakta, som skal styre, eller om det er demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

At det handlet om mye mer enn et ja eller nei denne ene gangen folket fikk stemme over saken.

– Vi ble ikke tatt på alvor når det gjaldt å definere EU-saken som et samfunnssynspørsmål, sier Anne Enger.

I stedet opplevde hun at partiet hadde pressen mot seg. I stedet for at selvstendighetslinja satte seg, ble partiet plassert i bås som lite samarbeidsvillig og utenfor.

I en «umulighetsbås», sier Enger.

Det var også interne faktorer som sto i veien. Det var spenninger internt om veivalget, for fortsatt var det sterke krefter av den gamle garde som mente at Høyre var en naturlig samarbeidspartner.

– Jeg hadde kanskje ikke nok kraft …, begynner Enger.

– Nei, det blir ikke riktig! Jeg hadde mye kraft. Men jeg burde ha vært obs på at det var mange spenninger i partiet.

Det er ikke så lett å vokse for et parti, ikke i den farten Senterpartiet hadde vokst. Det blir fort spenninger om veivalg. Enger mener det ble utviklet en god del ny politikk i disse spenningene, men partiet var i «en litt labil posisjon», og ble påvirket av medietrykket mer enn godt var.

Forsøket på å utvikle en ny politikk kunne like gjerne oppfattes som famling. Og det var mange i partiet som hadde store tanker om et Senterparti med en helt ny misjon, en ny retning, etter EU-kampen. Oslo Senterparti gikk inn for fri hasj. Andre, blant annet en radikal kraft vi skal snart skal møte, skrev en bok med tittelen «Annerledeslandet» og ønsket å utvikle alternativ politikk på nye områder.

– Og lederen var kanskje for radikal for deler av grunnfjellet?

– Jeg liker jo at det blir sagt på den måten, sier Enger.

– Men jeg var nok ikke så flink til å styre partiet heller.

Les også: Senterpartiet vil ha omkamp om Acer

Et filosofisk seminar

Andre beskriver tilstanden i partiet etter EU-kampen som «et seminar om sentrumsregjeringen». For den som ikke er så kjent med Senterpartiet: Der i gården er ikke seminar et hedersord. Sp er pragmatikere, medlemmer i et jordet, jordnært parti som får ting gjort.

– Det var veldig filosofisk, sier en sentral politikere i dag.

Det er heller ikke et honnørord i denne sammenhengen.

– Det var et parti i konflikt med seg selv.

En rådgiver forteller om et parti som plaget seg selv med at partiet ikke var bra nok. At mange ønsket å fange opp alle interesseorganisasjonene som hadde stått sammen med partiet i EU-kampen, og at partiet dermed endte uten en kjerne.

En annen beskriver den samme situasjonen med litt andre ord: Mange i Senterpartiet ble besnæret over at «den og den professoren» sa fine ting om partiet under EU-kampen. Partiet ble mer «opptatt av å tilfredsstille den og den gruppa» enn å være tro mot seg selv.

Per Olaf Lundteigen la ikke skjul på at han ønsket å utvikle partiets politikk, og han skrev boka «Annerledeslandet, som ikke er seg selv nok», der han pekte ut en radikal retning for et bredt parti med eierskap til mange saker.

Mens andre forteller frustrert om et parti som var fullt av «pragmatikere» som ønsket å «være mainstream med en liten bygdedæsj».

Det gikk så langt at medlemsbladet ble styrt etter Redaktørplakaten. Dermed kunne man lese ganske hard kritikk av partiledelsen i partiets eget medlemsblad.

– Og så glemte man en sentral ting: Et parti er et verktøy for saker. Mange ville ha oss til å gjøre jobben i EU-saken. Det gjorde Senterpartiet i 1994. Og da var det mindre behov for partiet ved neste korsvei, sier en sentral politiker.

Les også: Vedum vil bekjempe Forskjells-Norge og sier bastant nei til borgerlig samarbeid

EU, EU og EU

Det er en forklaring også Arne Strand, som nå er nestor, orakel og kommentator i Dagsavisen, og som blant annet har vært statssekretær for Ap og redaktør og politisk redaktør i Dagsavisen og sentral i NRK i mange år, stiller seg bak.

– Det var EU-saken som gjorde at Senterpartiet gjorde et kjempevalg i 1993. Lufta var gått ut av EU-ballongen da vi nærmet oss valget i 1997, sier Strand.

Partiet klarte ikke å dra framgangen videre.

– Akkurat det samme skjedde i 1972, sier Arne Strand.

Altså under den første EF-kampen.

– Også da gikk Senterpartiet veldig opp, og så falt de etter avstemningen. Generalsekretæren i partiet sa det til meg den gangen, husker jeg: Vi kommer til å falle sammen. Da viste han til valget i 1973. Også da hadde Senterpartiet bare én sak som favnet bredt.

2. Det gikk bra helt til det gikk dårlig:

Grunnfjell og dype daler

Tross de interne spenningene, gikk Senterpartiet inn i valgåret 1997 med god vind. De historiske snittmålingene til Norpoll.no for januar viser en oppslutning på 11,9 prosent. I april duppet partiet under 10 prosent for første gang det året, og siden gikk det bare nedover fram til valgdagen.

Da den opprant i midten av september, var det ikke lenger Anne Enger som stilte som statsministerkandidat for Senterpartiet.

– Vi var slitne. Jeg var sliten. Og jeg var særlig sårbar med tanke på statsministerkandidaturet og de greiene der, sier Anne Enger i dag.

Hun beskriver «bisk behandling» i pressen. Forsøk på latterliggjøring.

– Og det er tungt å bære i lengden, sier hun.

Den våren gjorde Senterpartiet det mange i dag mener var en stor tabbe: De gikk imot resultatet i jordbruksoppgjøret – til tross for at Bondelaget sto bak resultatet.

– Vi hadde nok et betenkelig forhold til grunnfjellet på den tida, sier en tidligere rådgiver.

– Det ble synlig da vi stemte mot oppgjøret som Bondelaget hadde stemt fram, sier han.

En konflikt med Bondelaget var det siste partiet trengte. Det kunne ha gått bra om partiet ikke hadde vært «et litt shaky bygningsverk», tror rådgiveren.

Nå mistet mange troen på ledelsen, også internt i partiet. Det kom stadig mer høylytte protester, spesielt fra ordførerkorpset i partiet. Også her lå det mer grunnleggende motsetninger til grunn.

– Vi fikk mange ordførere ved valget i 1995. Mange av dem trodde det skjedde fordi de selv var så gode. Men de hørte jo til det gamle systemet, til det partiet vi ikke lenger var. Det var ikke de som hadde drevet fram de gode resultatene, det var jo Annes fortjeneste, sier en som var tett på Anne Enger den gangen.

– Deler av partiet mistet troen på egen leder. Så hun mistet trua på seg selv, sier en annen.

– Jeg tror det er riktig at deler av ordførersegmentet, mange av dem som tilhørte landbrukssegmentet, ikke var begeistret for meg, sier Anne Enger.

– Jeg vokste opp på gård og er «godt jorda», men jeg flyttet til tidlig til Oslo og tok utdanning. Som ny partileder overlot jeg bevisst landbrukspolitikken til Johan J. Jakobsen. Det så jeg på som en fordel, men da vi gikk imot jordbruksoppgjøret våren 1997, mistet vi troverdighet i grunnfjellet vårt. Og da begynte folk for alvor å kritisere ledelsen.

Hun mener i dag at det trolig var feil å stemme mot et framforhandlet oppgjør.

– Da viste vi at vi ikke hadde respekt for solide spilleregler i den norske modellen, sier hun.

Det hadde vært viktig for Anne Enger at også bondeinteressene bare var en av flere næringsinteresser som Senterpartiet skulle ta hensyn til. Det var en naturlig fortsettelse av forsøket på å skape et bredere parti.

Men nå ble motstanden for stor.

Aktuelt: Fagbevegelsen er samstemt: SV må med i en ny rødgrønn regjering

Fri! Endelig fri!

I selvbiografien beskriver Enger hvordan tårene spatt av lettelse da en betrodd medarbeider sa at hun faktisk bare kunne trekke seg som partiets statsministerkandidat. Hun skulle fortsette som partileder og kom til å bli kulturminister i sentrumsregjeringen Bondevik som ble en realitet etter valget.

Men hun ville ikke være statsministerkandidat lenger.

– Det var en enorm lettelse, sier hun i dag.

«Hvorfor sang jeg i bilen på vei hjem? Og hvorfor stoppa jeg på Statoil-stasjonen for å kjøpe potetgull og ukeblad? Jeg er så glad og letta!».

Slik siterer Anne Enger sin egen dagbokinnføring fra 27. mai 1997 i selvbiografien.

«Jeg har jo sett dette som en plikt. Jeg har aldri hatt verken noe ønske eller noen drøm om en slik posisjon», skriver hun litt lenger ned.

Hun synes egentlig at partiet klarte å presentere nyheten på en god måte. Anne Enger var fortsatt partileder, men det var Johan J. Jakobsen som skulle være partiets statsministerkandidat.

– Og det gikk ganske bra en stund, sier Anne Enger.

– Men så gikk det ganske dårlig.

3. Seier og nederlag:

Bondevik i sentrum

Alle er enige om at det ikke er en strålende strategi i en valgkamp å bytte ut hovedkandidaten, selv dronninga, mindre enn fire måneder før valgdagen. Det skadet Senterpartiets oppslutning.

Og det løftet kanskje Kjell Magne Bondevik helt inn til Statsministerens kontor.

For sentrumsregjeringen ble, ironisk nok sett fra forkjemperen Anne Engers side, en realitet. Enger ble selv statsråd sammen med fem av sine partifeller. Men regjeringen ble ledet av Kjell Magne Bondevik – ikke Anne Enger.

Kristelig Folkeparti hadde også sagt nei til EU tre år tidligere. Partiet hadde jobbet hardt med å kvitte seg med mørkemannstempelet sitt og kunne presentere statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik med sigar i munnviken og en partileder i Valgerd Svarstad Haugland som drakk vin.

Det er likevel interessant å se på meningsmålingssnittet for de to partiene. I mars 1997 hadde Sp en oppslutning på 11,7 prosent og KrF 7 prosent. Valgresultatet et halvt år senere var helt snudd på hodet: KrF fikk 13,7 poeng mot Sps 7,9.

– KrF tok hele Momentumet til Senterpartiet, sier Arne Strand.

Strand så nylig gjennom partilederutspørringen av Anne Enger i forkant av valget i 1997. Hun «gjorde ingen god figur», sier han.

– Energien var borte.

Arne Strand mener likevel at det var en stor feil at hun trakk seg.

– Det var ikke noe sjakktrekk å bytte så nært et valg, sier han.

Les også: Da Vedum overtok, var Sp nær sperregrensen. Nå kan de bli størst i Norge

4. En annen versjon av historien:

Kyllinger og broilere

Det finnes krefter i Senterpartiet som mener denne offisielle historien er direkte feil. Sant å si er de «drita lei» av denne versjonen.

For dem er det ikke at Anne Enger trakk seg på oppløpssiden som forklarer det kraftige fallet i månedene før valget. De peker heller på én mann. En mann som er aktiv i den dag i dag, og var langt mer oppfarende den gangen for snart 25 år siden.

Det var da Per Olaf Lundteigen ville tygge kyllingbein at alt gikk på tverke, heter det seg fra det miljøet. «Kyllingspetakkelet», kaller de det som skjedde, og som skulle spenne bein på hele partiet.

9. juli kalte Per Olaf Lundteigen inn til pressekonferanse.

«Når han innkalte pressen, kom journalistene i hopetall, for da kunne de regne med at noe ville skje», skriver Anne Enger i «Grønn dame, rød klut».

Denne gangen hadde Lundteigen sterke meninger om norsk kyllingoppdrett.

«Kyllinger bør få se sola. Kjøttet på kyllingene vokser så fort at kyllingbeina ikke får tid til å bli bein», siterte NTB fra pressekonferansen til Lundteigen.

Kyllingen ble fôra med det veksthemmende stoffet bacitracin, som også er et antibiotikum.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Jeg utfordret makteliten i jordbruket. Det var tungt da det sto på, sier Lundteigen i dag.

– Jeg utfordret makteliten i jordbruket. Det var tungt da det sto på, sier Lundteigen i dag.

Jan-Erik Østlie

Lundteigen gikk altså ut mot noen i grunnfjellet i partiet, og det bare noen måneder etter at partiet hadde stemt mot jordbruksoppgjøret på tvers av Bondelagets ønsker.

Norske Eggsentraler reagerte voldsomt. «I et brev til Senterpartiets ledelse ber Norske Eggsentraler om en avklaring på om Senterpartiet stiller seg bak Lundteigens uttalelser», kunne NTB melde.

Også internt i partiet reagerte mange. Maken til tull, sa partifolk både offentlig og privat. Det ble spetakkel, sier en kilde, som mener utspillet var en katastrofe og direkte ødeleggende for partiets oppslutning.

Etter sommerferien kom partiet hjem til katastrofale meningsmålinger.

«Noe må ha skjedd etter at Anne trakk seg og før vi var tilbake fra ferie», sier en kilde som peker direkte på Lundteigens utspill som forklaring.

Budskapet til Lundteigen «satte i gang en voldsom reaksjon i store deler av Senterpartiet, særlig i Østfold og i Rogaland», skriver Anne Enger.

«Det eneste som ville være godt nok i visse kretser, var om jeg tok klar avstand fra Per Olaf og disse frittgående hønene. Det ville jeg ikke, det var ikke grunnlag for det.»

Flere fylkesledere i partiet kritiserte partilederen, og «flere medlemmer truet med å melde seg ut», ifølge Nationen.

Det er vanskelig å lese ut av snittmålinger om et enkeltutspill har særlig effekt på oppslutningen. 8,2 prosent oppslutning i juni hadde falt til 6,2 i august. TV 2s målinger viser store utslag: Senterpartiet tok ferie med 14,6 prosent av velgerne i ryggen i juni. I august var de nede i 7,7 prosent.

Den beste statsministeren Norge aldri fikk?

Lundteigen selv bekrefter at utspillet fikk konsekvenser.

– Det ble satt i gang et voldsomt apparat fra Norske Eggsentraler, sier den tidligere lederen av Bonde- og småbrukerlaget.

– Men det var jo helt sant det jeg sa. Og året etter ble antibiotikafôret bacitracin forbudt i kyllingoppdrett, sier Lundteigen.

Lundteigen falt selv ut av Stortinget ved valget den høsten.

– Jeg utfordret makteliten i jordbruket. Det var tungt da det sto på, sier han.

Men han er ikke med på at det dårlige resultatet skyldtes kyllingutspillet. Da peker han heller på andre forhold i partiet.

– Jeg ville skape politikk på resultatet i 1993 og folkets nei til EU i 1994. Det nei-et var jo et ønske om å videreutvikle Norge som et annerledesland som ikke var seg selv nok. Men så hadde Gro gjort kuppet sitt – hun hadde fått oss inn i EØS i 1992 uten debatt foran valget i 1989. Hun gikk videre og forandret Norge etter unionens prinsipper etter nederlaget som stoppet hennes livsprosjekt: Å få Norge inn i EU, sier han og viser til tidligere Ap-statsminister Gro Harlem Brundtland.

Lundteigen mener at Anne Enger var hel ved.

– Det var herlig å arbeide sammen med henne. Jeg tok mange skrubbsår for Anne. Alle kunne merke det: Her var et menneske som ville noen ting, som sto for viktige ting, sier han.

– Kanskje den beste statsministeren Norge aldri fikk, sett med dine øyne?

– Ja, det kan du veldig gjerne si.

5. Historien, farser og et samlet parti:

Og hva skjer nå?

Intern splid. Lufta som gikk ut av EU-ballongen. En sliten partileder som mistet troa på seg selv. Manglende vilje til å utvikle ny politikk, eller krefter som ville forandre for mye. Kyllingspetakkel.

Forklaringene er mange på hva som gikk galt i 1997. Men det viktigste spørsmålet er kanskje: Kan det skje igjen? Nå, for eksempel, på de fem månedene som gjenstår før valget i høst?

For første gang siden Anne Enger ledet partiet, måles Senterpartiet igjen høyt på titallet, og noen ganger over tjue. Er byggverket tryggere denne gangen?

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum tror ikke det samme vil skje igjen, fordi partiet i dag her en rekke saker som løfter dem. Han tar likevel et forbehold: – Det er en viktig regel: Vi har ennå ikke fått en eneste stemme.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum tror ikke det samme vil skje igjen, fordi partiet i dag her en rekke saker som løfter dem. Han tar likevel et forbehold: – Det er en viktig regel: Vi har ennå ikke fått en eneste stemme.

Jan-Erik Østlie

– Hvordan skal du unngå at det som skjedde i 1997 skjer igjen, Trygve Slagsvold Vedum?

– I 1997 var situasjonen at vi hadde vært et verktøy for folk i Nei til EU-kampen. Det var denne ene saken som dreiv oss veldig fram ved valget i 1993. Så gjorde vi jobben og bidro til at det ble nei til EU. Nå er det en hel rekke saker som løfter oss, sier Vedum.

Han var aktiv i Senterungdommen i den perioden denne saken dekker. Han hadde ikke bilder av fotballspillere på veggen på gutterommet hjemme på gården på Ilseng. Der hang det et bilde av Anne Enger, har Vedum selv fortalt.

Han iler til med et forbehold om dagens situasjon:

– Det er en viktig regel: Vi har ennå ikke fått en eneste stemme.

Men han mener fundamentet er bedre denne gangen. Senterpartiet gjorde «et kanonvalg i 2017», da partiet løftet fram kampen for hele Norge, mot sosiale og geografiske forskjeller. Kampen mot avgifter som ikke skiller mellom fattig og rik.

Vedum fortsetter oppramsingen: Kampen for distriktene og nasjonal kontroll over ressursene. Mot regjeringens sentraliseringsiver.

– Vi løfter fram behovet for nasjonal kontroll i energipolitikken. Vi snakker om forskjellspolitikken og jobber for en klimapolitikk som ikke straffer vanlige folk.

– Alle disse konfliktene blir bare større og større. Og det trengs en politikk som ser folk.

Veksten har kommet mer organisk denne gangen. Medlemstallet øker. Partiet er bredere enn på nittitallet.

– Det er veldig forskjell på virkeligheten da og nå. De så ulikt internt på en del strategier og skiftet statsministerkandidat på vårparten, som resultat av intern uro. Nå er vi mer ens som parti, og vi løfter fram de samme sakene.

– Men noen vil hevde at diskusjonen om regjeringsalternativ er den samme nå som da?

– Nei, det stemmer ikke. Det var diskusjoner om man skulle gå hit eller dit internt i partiet da. Nå har vi stått på den samme linja siden 2016, sier Vedum.

Den linja – Senterparti-Arbeiderparti-basert regjering – har Vedum liret av seg noen ganger de siste fem årene. Det skal Anne Enger ha sin del av æren for, forteller han.

– Hun var hjemme hos meg i 2016, og vi diskuterte dette. Hun var en viktig rådgiver da vi landet på at vi går inn for en Sp-Ap-basert regjering.

Den linja er helt forankret i hele partiet, sier Vedum.

– Forhåpentligvis er det en eller annen som mener noe annet, hvis ikke, er det ikke sunt. Men den brede linja ligger der, den er det stor enighet om.

Finn en linje. Stå fast

Men selv ikke en høytflygende Vedum kan hindre uheldige utspill. For eksempel et nytt kyllingspetakkel.

– Man skal være forsiktig med å si at et enkeltoppslag har så stor innflytelse. Det er oftere en bortforklaring enn en forklaring. Det var en del usikkerhet i partiet i forkant av det utspillet, og mange visste ikke helt hvor de hadde oss. Hovedforklaringen på fallet er uansett at mange stemte på oss i 1993 for at vi skulle gjøre en jobb. Og så gjorde vi den jobben, sier Vedum.

Per Olaf Lundteigen, kyllingspetakkelmannen, har på mange måte fått sin revansje nå. Det partiet han ønsket seg på 1990-tallet, er i ferd med å bli en realitet i dag.

– Senterpartiet er mer et parti i ditt bilde i dag?

– Det er korrekt. Vi er blitt mer bevisste på at markedskreftene og innholdet i den private eiendomsretten må styres av det folkevalgte Stortinget for å kunne gi folk trygghet. Altså: Sikre et velorganisert arbeidsliv og bedrifter som har hovedkontor i Norge. Gjennom støtte til EØS-avtalen har Arbeiderpartiet mistet mye troverdighet blant arbeidsfolk i disse to grunnleggende spørsmålene.

– Mens Senterpartiet har stått for ei linje over tid som gjør at vi har fått stor tillit av mange.

Han forteller om et parti med en tydelig og trygg arbeidsmarkedspolitikk – utviklet i stor grad av Lundteigen selv, får vi legge til – og en tydelig helsepolitikk, som først og fremst drives av Kjersti Toppe.

Men Lundteigen er ikke i mål. På langt nær.

– Du verden: Det må utvikles videre. Vi er mange som jobber hver dag, med det. Trygve oppmuntrer oss til hardt arbeid. Vi har svære områder der jeg ikke er god nok ennå, eksempelvis Nav. Men vår politikk er mer robust nå, uten tvil.

Heller ikke Arne Strand tror historien vil gjenta seg.

– Nå har Senterpartiet så mange saker. De spiller på hele dette by-land-spekteret. Og så er de heldige med regjeringen, som kjører beinhardt på sentraliseringen. Og Senterpartiet har vært veldig gode til å spille på den aksen.

Partiet har tatt Nord-Norge, forklarer Strand. Trøndelag. Innlandet. De kan være i ferd med å ta Oslo.

– Senterpartiet har tatt den rollen Ap har hatt i generasjoner. De er utkantens og vanlige arbeidsfolks parti. Noe kan de nok tape fram mot valget, for Senterpartiet er fullmobilisert nå. Men de kommer til å gjøre et kjempegodt valg, sier Strand.

6. «De vil bli veldig skuffa»:

«Energi på avveie»

Og Anne Enger? Hun følger godt med, og skjønner at det er mange som venter på en reprise fra 1997.

– Og da vil jeg si: De som håper på en reprise, de vil bli veldig skuffa.

Hun mener situasjonen på noen måter minner om den gang da, men at den er også veldig ulik. Enger mener det er naturlig at Senterpartiet vokser nå. Det er et «stort politisk rom» for «tradisjonell, menneskevennlig, miljøvennlig politikk i hele landet».

– Og så er Trygve en helt annen type enn meg.

Og partiet har vært på bunnen, med meningsmålinger rundt sperregrensa da Vedum ble partileder i 2014. Siden har veksten vært organisk, og partiet «er budd på den», i motsetning til den gangen Anne Enger sloss mot EU.

– Den vanskelige perioden har lutret partiet. Og Trygve er så trygg og har knyttet til seg Marit som parlamentarisk leder. Hun var med i 1993 og 1997 og er så trygg, klok og solid, sier Enger og viser til Marit Arnstad.

Partiet er samlet på en helt annen måte. Senterpartiet er rødgrønt, og retningsvalget er forankret i hele partiet. Det gir mindre fare for det Enger kaller «energi på avveie».

Men viktigst av alt, mener Enger: Det er behov for Senterpartiet nå, som det var i 1993 og 1994.

– Jeg tror nesten det er «enklere» nå – fordi det er et stort rom å vokse i, sier hun.

Det er nesten mulig å høre henne riste på hodet på den andre siden av telefonsamtalen. Den samfunnsutviklingen hun kjempet mot, og som folk sa nei til i 1994, har presset seg fram likevel. Eller: Blitt presset fram av sterke krefter, både i og utenfor politikken.

– Det er jo klart at hvis du gir storkapitalen forkjørsrett i alle sammenhenger, går det utover hele landet. De som tror på markedet …

– Jeg blir så matt av det. Har vi virkelig trodd at markedet kan styre alt? Nå har jo verden gått litt i stå det siste året. Til tross for at alle ser at økonomien sliter, så er det rekorder på børsen.

– Den vanskelige perioden har lutret partiet. Og Trygve er så trygg og har knyttet til seg Marit som parlamentarisk leder, sier Anne Enger og viser til Marit Arnstad.

– Den vanskelige perioden har lutret partiet. Og Trygve er så trygg og har knyttet til seg Marit som parlamentarisk leder, sier Anne Enger og viser til Marit Arnstad.

Jan-Erik Østlie

Det var to saker hun var veldig opptatt av etter EU-kampen: Kampen mot økte forskjeller både nasjonalt og internasjonalt, og mot strukturendringer som markedslogikken fører til.

– Jeg setter spørsmålstegn ved om systemet er bærekraftig, sier Enger.

Det gikk som hun fryktet. Nei-et i 1994 ble en midlertidig opptur, men knapt mer enn en fartsdump å regne for de sterke kreftene som vil ha et samfunn styrt av de frie markedskreftene.

En ulykkelig kjærlighet

– Jeg er mer opptatt av klasse enn noen gang, sier Anne Enger.

– Det er ikke akkurat noe ledelsen i Arbeiderpartiet har for vane å melde litt sånn i forbifarten mot slutten av et intervju.

– Jeg har en ulykkelig kjærlighet til Ap. Det skriver jeg vel om i boka mi, sier Anne Enger.

– Jeg samarbeidet godt med Gro. Men ledelsen i Ap tok aldri et skikkelig oppgjør med den gjennomgripende markedsliberalismen som EU og EØS bygger på, og som startet med Reagan i USA og Thatcher i Storbritannia på 1980-tallet. Det landet trenger nå, er en kraftfull, rødgrønn regjering med et sterkt, trygt og selvsikkert Sp. Det tror jeg vi får!

Innsikt: Hvordan kan 2,25 kroner i timen bli 2,7 prosent? Lønnsoppgjøret forklart

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
18.04.2021
07:00
18.04.2021 14:46



Mest lest

URETT: Erik Schjøtt-Waaler (43) sa opp en fast jobb i staten for å bli fosterfar. Nå undres han over de svake rettighetene fosterforeldre har.

URETT: Erik Schjøtt-Waaler (43) sa opp en fast jobb i staten for å bli fosterfar. Nå undres han over de svake rettighetene fosterforeldre har.

Eirik Dahl Viggen

Erik sa opp jobben og ble fosterfar på heltid. Så sa barnevernet opp kontrakten

TAPER: Sjømannen Anna Ruud er permittert fra Color Line. Hun taper penger hvis hun jobber under permisjonen.

TAPER: Sjømannen Anna Ruud er permittert fra Color Line. Hun taper penger hvis hun jobber under permisjonen.

Asle Rowe

Anna risikerer å tape 14.730 kroner i måneden hvis hun jobber

Adecco tilbyr tømrere 50-timers uke, men trakk annonsen etter at FriFagbevegelse kontaktet dem.

Adecco tilbyr tømrere 50-timers uke, men trakk annonsen etter at FriFagbevegelse kontaktet dem.

Erlend Angelo, Magasinet for fagorganiserte

Adecco søker etter tømrere til 50 timers uke: Ulovlig og oppsiktsvekkende, sier LO-jurist

LØNNSØKNING: Oljearbeidere lander på heliporten på Sola etter å ha vært på jobb offshore. Nå får de lønnsøkning.

LØNNSØKNING: Oljearbeidere lander på heliporten på Sola etter å ha vært på jobb offshore. Nå får de lønnsøkning.

Arkivfoto: Jan Inge Haga

Dette er den nye lønna til oljearbeiderne

Med hjelp fra Nav får Pelle Haagensen arbeidserfaring, tarifflønn og referanse til å søke om lærlingplass og jobb senere.

Med hjelp fra Nav får Pelle Haagensen arbeidserfaring, tarifflønn og referanse til å søke om lærlingplass og jobb senere.

Yngvil Mortensen

Pelle (18) fikk ikke lærlingplass. Så kom det en gladmelding fra Nav

HVORFOR NÅ? Esther Mørk (f.v.) og Astri Elisabet Pestalozzi synes det er merkelig at departementet omorganiserer midti en pandemi når ansatte har sittet fra hverandre i et år.

HVORFOR NÅ? Esther Mørk (f.v.) og Astri Elisabet Pestalozzi synes det er merkelig at departementet omorganiserer midti en pandemi når ansatte har sittet fra hverandre i et år.

Katharina Dale Håkonsen

Nær 900 ansatte i forvaltningen av høyere utdanning skal omstilles før juli: – Det kom som en bombe

Det store spørsmålet er hvordan dette skal betales. LO og NHO har i utredningen ikke tatt mål av seg til å løse dette spørsmålet. (Arkivfoto)

Det store spørsmålet er hvordan dette skal betales. LO og NHO har i utredningen ikke tatt mål av seg til å løse dette spørsmålet. (Arkivfoto)

Håvard Sæbø

Mange flere kan få tidligpensjon, men hvem skal betale? Her er forslaget til endringene i AFP

MOTYTELSE: LO-leder Leif Haraldseth fikk spiren til AFP i 1988, som et resultatet av årets tariffoppgjør.

MOTYTELSE: LO-leder Leif Haraldseth fikk spiren til AFP i 1988, som et resultatet av årets tariffoppgjør.

Arbark

AFP-pensjonen er gull verdt for fagorganiserte. Her er historien bak

BEKYMRET: Daniel Walter er Handel og Kontors hovedtillitsvalgt i Obos. Han har aldri opplevd et så stort engasjement rundt en generalforsamling. Forslaget om å legge ned Obos skremmer ham og kollegene.

BEKYMRET: Daniel Walter er Handel og Kontors hovedtillitsvalgt i Obos. Han har aldri opplevd et så stort engasjement rundt en generalforsamling. Forslaget om å legge ned Obos skremmer ham og kollegene.

Brian Cliff Olguin

Obos-tillitsvalgt frykter for arbeidsplassene til 2.600 kolleger

Heidi Nordby Lunde fra Høyre mener fagbevegelsen og venstresdia er tjent med å ikke være så ensidig opptatt av det negative i arbeidslivet.

Heidi Nordby Lunde fra Høyre mener fagbevegelsen og venstresdia er tjent med å ikke være så ensidig opptatt av det negative i arbeidslivet.

Hans Kristian Thorbjørnsen, Høyre

Høyre-politikeren kommer med en advarsel til venstresida på 1. mai

SKREMMENDE UTVIKLING: Her på E18 gjennom Vestfold kjører lastebilsjåfør Håvard Gohli hver eneste uke. De siste ti årene har antallet utenlandske vogntog og semitrailere eksplodert.

SKREMMENDE UTVIKLING: Her på E18 gjennom Vestfold kjører lastebilsjåfør Håvard Gohli hver eneste uke. De siste ti årene har antallet utenlandske vogntog og semitrailere eksplodert.

Roy Ervin Solstad

Her kjører lastebilsjåfør Håvard (70) hver eneste uke. Nå slår han alarm om egen bransje

Forskerne Bitten Nordrik (t.v.) og Tereza Østbø Kuldova advarer arbeidstakere mot å delta i faktaundersøkelser i arbeidsgiveres regi.

Forskerne Bitten Nordrik (t.v.) og Tereza Østbø Kuldova advarer arbeidstakere mot å delta i faktaundersøkelser i arbeidsgiveres regi.

Benjamin Ward/OsloMet / Privat

To forskere advarer mot en voksende trend i arbeidslivet

Leif Martin Kirknes

Ropstad sier nei til Høyres nye skattekutt

En kvinne i 50-årene er avskjediget fra avdelingen ved Skjervum helse- og omsorgssenter fordi hun har brutt smittevernregler.

En kvinne i 50-årene er avskjediget fra avdelingen ved Skjervum helse- og omsorgssenter fordi hun har brutt smittevernregler.

Helge Rønning Birkelund

Fagforbundet vil ikke ta saken til medlem som fikk sparken for brudd på smittevernregler

Efta-domstolen svarte onsdag på Høyesteretts spørsmål om Nav-saken.

Efta-domstolen svarte onsdag på Høyesteretts spørsmål om Nav-saken.

Hanna Skotheim

Nav-skandalen: Nordmenn i utlandet kan ha blitt nektet trygd helt tilbake til 1994

Siv Jensen omkranset av journalister. Nå blir det stillere, for på helgens Frp-landsmøte takker hun av som Frp-leder.

Siv Jensen omkranset av journalister. Nå blir det stillere, for på helgens Frp-landsmøte takker hun av som Frp-leder.

Leif Martin Kirknes

Siv Jensen i avskjedsintervju: Dette angrer hun på

Håvard Sæbø

Halvparten av innleien hos Statsbygg var ulovlig

Min mor: Året må ha vært 1980 da noen tok bilde av Ligia Cruz under en pause på hotellet hvor hun jobbet som stuepike i London. Bildet til høyre tok hun selv i en av metropolens mange passbildeautomater.

Min mor: Året må ha vært 1980 da noen tok bilde av Ligia Cruz under en pause på hotellet hvor hun jobbet som stuepike i London. Bildet til høyre tok hun selv i en av metropolens mange passbildeautomater.

Privat

«Det er 1. mai, og jeg tenker på mamma, en vaskedame»

TREKKES I TVIL: Jannike Arnesen kom seg om bord i båten «MS Torbjørn» og overlevde Utøya. Det er ikke lenge siden hun ble kalt en «massiv sperreballong for de virkelige ofrene» på den kontroversielle Facebook-siden Sørlandsnyhetene.

TREKKES I TVIL: Jannike Arnesen kom seg om bord i båten «MS Torbjørn» og overlevde Utøya. Det er ikke lenge siden hun ble kalt en «massiv sperreballong for de virkelige ofrene» på den kontroversielle Facebook-siden Sørlandsnyhetene.

Martin Guttormsen Slørdal

Netthets mot AUF-ere: Jannike får høre at hun skulle vært drept på Utøya

Leder i Rødt tar utgangspunkt i gruvearbeiderslitet på Røros i sin tale 1. mai.

Leder i Rødt tar utgangspunkt i gruvearbeiderslitet på Røros i sin tale 1. mai.

Jan-Erik Østlie

«Vi er ikke alle i samme båt. Noen er i en yacht», sier Rødt-lederen i sin 1. mai-tale


Flere saker