Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Kjønn, alder eller etnisitet. Graviditet, omsorgsoppgaver eller permisjon. Livssyn, politiske oppfatninger eller fagorganisering. Funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller -uttrykk.

I Norge skal ingenting av dette ha betydning for om du får jobben du har lyst på. Vi har både lover og offentlige instanser som skal beskytte oss mot diskriminering.

Prinsippet er til og med forankret i Grunnloven. I paragraf 98 står det: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling».

Likevel opplever mange at virkeligheten er annerledes.

Mye lest: Anleggsarbeiderne har ikke fått lønn og feriepenger

Omtrent halvparten av henvendelsene til Likestillings- og diskrimineringsombudet gjelder arbeidslivet. I Diskrimineringsnemnda handler de fleste sakene om arbeidsliv. Hvor mange som gjelder ansettelsesprosesser, finnes det ikke nøyaktig tall på, men nemnda opplyser at de hyppigste årsakene til at folk mener seg diskriminert, er funksjonsnedsettelse, etnisitet, kjønn og ulike permisjonsgrunner.

Hos ombudet handler cirka en fjerdedel av sakene knyttet til arbeidsliv om graviditet eller permisjoner.

En fersk rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), laget på oppdrag fra ombudet, viser at forskjellsbehandling av gravide jobbsøkere er et stort problem. Midlertidig ansatte er spesielt utsatt. Hele 22 prosent av de spurte i undersøkelsen svarte at de ikke fikk en jobb fordi de ventet barn. Det er en klar økning fra 2014, da tilsvarende tall var 10 prosent.

1. Hva er «diskriminering»?

«Diskriminering» er forskjellsbehandling som har som formål eller virkning at en person eller en gruppe av personer stilles dårligere enn andre.

Ikke all diskriminering er ulovlig. En arbeidsgiver kan for eksempel gi såkalt positiv særbehandling, hvis formålet er å fremme likebehandling. Det kan bety at en barnehage kan oppfordre menn til å søke, og en arbeidsplass hvor det tradisjonelt er overvekt av menn kan søke etter kvinner.

2. Hva gjør du hvis du tror du er utsatt for diskriminering i en ansettelsesprosess?

Først må du kontakte arbeidsgiver og fortelle at du opplever deg forskjellsbehandlet. Som arbeidssøker holder det å ha «grunn til å tro» at du er diskriminert. Arbeidsgiver har bevisbyrden og må sannsynliggjøre det motsatte.

Hvis arbeidsgiver ikke følger opp saken, eller du er uenig i redegjørelsen deres, kan du kontakte Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Ombudet vurderer om saken bør klages inn til Diskrimineringsnemnda.

3. Hva skjer i Diskrimineringsnemnda?

Mens LDO gir råd og veiledning, er Diskrimineringsnemnda et nøytralt avgjørelsesorgan som ved lovbrudd kan gjøre et rettslig bindende vedtak.

Saksbehandlingen både hos LDO og nemnda er gratis, og som hovedregel skriftlig og digital.

Diskrimineringsnemnda kan avvise eller henlegge saken, selv om LDO har anbefalt deg å klage den inn. Saken kan også bli avvist hvis den er eldre enn tre år, nemnda kommer til at den er av «bagatellmessig art» eller hvis saken ikke lar seg dokumentere godt nok.

Både klager og innklaget har taushetsplikt. Det betyr at det er avgrenset hvilke personer, også i virksomheten, som skal ha kunnskap om innholdet i saken og identiteten din. Reglene gjelder både for virksomheten og for privatpersoner.

Brudd på taushetsplikten kan være straffbart.

Når klagesaken er ferdigbehandlet, får begge parter avgjørelsen. En egen offentlig versjon publiseres på lovdata.no og sendes til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Alle opplysninger som kan identifisere klager overfor andre enn partene, blir fjernet fra den offentlige versjonen.

4. Hvilke konsekvenser kan en avgjørelse i Diskrimineringsnemnda få?

Mens private i utgangspunktet har rett til å ansette hvem de vil, har stat og kommune plikt til å ansette den best kvalifiserte søkeren.

Derfor er det ikke sikkert du får jobben selv om nemnda kommer til at du har vært utsatt for lovbrudd. For eksempel kan de komme fram til at du burde vært innkalt til intervju, men at en annen kandidat er bedre kvalifisert.

I visse tilfeller kan nemnda utmåle erstatning. Da må du som klager ha krevd det, og nemndas avgjørelse må være enstemmig. Erstatning eller oppreisning betales av motparten. Hvis vedkommende motsetter seg kravet, vil nemnda vurdere om innvendingene er holdbare eller må settes til side. «Manglende betalingsevne» er et eksempel på en uholdbar innvending.

Nemnda kan sette en frist for oppfyllelse av pålegg overfor den innklagede. Hvis fristen ikke overholdes, kan nemnda fatte vedtak om tvangsmulkt.

Nemnda har hjemmel til å kreve påtale når pålegg ikke etterkommes. Da kan den innklagede straffes med bøter.

5. Andre klagemuligheter

I offentlig sektor kan diskrimineringssaker også klages inn for Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen er oppnevnt av Stortinget for å ivareta den enkeltes rettigheter overfor forvaltningen, og skal påse at forvaltningen følger regelverket. Det er mange saker om forbigåelse i tilsettingsprosesser til behandling hos Sivilombudsmannen. Selv om en uttalelse fra ombudsmannen ikke er bindende for forvaltningen, retter arbeidsgiver seg som oftest etter Sivilombudsmannens uttalelser.

Kilder:

– Advokat Anne-Gry Rønning-Aaby, Fagforbundet

– Diskrimineringsnemnda

– Likestillings- og diskrimineringsombudet

Historisk: Vernepleierutdanning ansetter utviklingshemmede