Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

Streiken i fjor sikret arbeidstakersida et historisk godt resultat. Rammen i oppgjøret ble en lønnsvekst på 5,2 prosent og ga LO-medlemmene minst 7,5 kroner mer i timen.

De fleste lavtlønte fikk et ekstra tillegg, men en del faller utenfor. LO fikk derfor i fjor presset NHO til å se etter løsninger som kan gi flere lavtlønte et ekstra tillegg.

Etter streiken skrev LO og NHO under på at de fram mot lønnsoppgjøret i 2025 skal se på problemene med dagens lavlønnsmodell.

Fra LOs side er målet å sikre at flere lavtlønte enn i dag får dette tillegget i lønnsoppgjørene.

– Vi har vært opptatt av lavlønn og forslag til ulike modeller i lang tid, men det er først nå at NHO har forpliktet seg. Det er vi glade for. Vi har ikke hatt statistikkgrunnlag til å konsekvensutrede dette alene, sier forhandlingsleder Tone Faugli i LO til FriFagbevegelse.

Utvalg med LO og NHO

Det har allerede vært forberedende møter mellom LO og NHO, og partene har bestemt seg for å sette ned et utvalg som skal se på alternativer til dagens lavlønnsmodell.

Utvalget, som vil bestå av representanter fra forbundene i LO og bransjeforeningene i NHO, vil trolig begynne med dette arbeidet etter årets lønnsoppgjør. 

I en slik prosess er LO helt avhengig av at NHO bidrar med statistikk og tallgrunnlag fra sine overenskomster.

– Vi har bestandig vært opptatt av å løfte de lavest lønte. Derfor ser vi fram til å få en grundig gjennomgang av fordeler og ulemper med dagens modell. Vi vil se om det er mulig å teste ut en alternativ løsning i neste års mellomoppgjør, sier Tone Faugli.

Under 490.000 kroner

Et vanlig krav fra LO har som regel vært at yrker på tariffavtaler som tjener under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, må få et eget lavlønnstillegg. 

90 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på 544.700 kroner i 2023 er på 490.230 kroner. Ansatte som er på tariffavtaler med en snittlønn under dette beløpet, skal etter LOs modell få et eget lavlønnstillegg. 

Det er imidlertid ulemper med dagens lavlønnsmodell, som LO har benyttet i alle de samordnende oppgjørene med NHO siden 2005. Modellen er ikke så treffsikker som LO vil at den skal være.

– En av svakhetene er at tillegget baseres på hele overenskomsten. Mens lavtlønnede på overenskomster over 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn ikke får lavlønnstillegget, kan høytlønnede på overenskomster under 90 prosent få tillegget. Det er urettferdig, sier Faugli.

LO og forhandlingsleder Tone Faugli har bestandig vært opptatt av å løfte de lavest lønte.

Brian Cliff Olguin

Fikk ikke ta del i seieren

Fylkesleder Tarjei Leistad i Fagforbundet etterlyste en mer treffsikker lavlønnsmodell i sin tale til LOs representantskap tirsdag. Flere lavtlønte frisører, som er medlemmer i Trøndelag, fikk aldri et tillegg i fjorårets oppgjør.

– Lønna er ikke er bedre enn at de ofte må snu på krona og bruke den to ganger for å få dagene til å gå opp, men flere av våre lavtlønna medlemmer i LO-familien fikk aldri ta del i denne seieren, sa han fra talerstolen.   

For fylkeslederen er det viktig at LO følger opp formuleringene fra mellomoppgjøret og finner en modell som faktisk gir alle lavtlønnede medlemmer i LO et solid lavlønnstillegg.

– Vi kan ikke gi oss før alle er med. Oppgjøret viste at vi er et stykke på vei, men kravet er fremdeles like klart. Hele laget skal ha økt kjøpekraft, og de som har minst må få mest, sa han.

Gap i industrien

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har også erfart skjevhetene i dagens modell fra sin tid som tillitsvalgt og forhandlingsansvarlig i luftfarten.

På den brede overenskomsten de hadde, var det grupper som var store og lå over snittet. Utfallet ble at de som egentlig var lavtlønte, ikke fikk uttelling.

I industrien som produserer byggevarer, er det et stort gap mellom de som produserer betongelementer og trelastprodusentene.

Når betongarbeiderne drar opp gjennomsnittslønna, blir det ikke noe lavlønnstillegg på lavtlønte trelastarbeidere i samme overenskomst. I sum er dette hovedårsaken til at dagens modell kan bli skrotet.

Tre alternative modeller

Det er tre mulige alternativer til lavslønnsmodellen som kan være aktuelle:

• Individuelt lønnsnivå

• Å regne på median i hver overenskomst.

• Overenskomstens gjennomsnittlige lønnsnivå

Lavlønn på individnivå betyr, ifølge Faugli, at hver enkelt arbeidstaker som tjener under det nivået som man definerer som lavlønn, får dette tillegget.

– Da sikrer man at alle som tjener under et visst nivå, også blir sikret et tillegg, sier Faugli.

Tillegg etter snittet i bedriften er å bruke den enkelte gjennomsnittslønna i en bedrift som mål.

– Dette vil fange opp bedrifter der lønningene er lavere enn det som er snittet når man ser på alle bedrifter som er omfattet av overenskomsten under ett, påpeker hun.

Å bruke median er i og for seg ikke en ny modell, ifølge forhandlingslederen.

– Det innebær bare at vi finner ut hvilken effekt det vil ha å bruke median som et mål i stedet for gjennomsnittet og se om man da treffer riktigere, forklarer Faugli.

Hvis du stiller arbeidstakerne i en bransje opp på en rekke, er det han eller hun i midten som representerer medianlønna. LOs mål med en slik modell er at flere skal få nyte godt av lavlønnstillegget. Det er 125 ulike overenskomster mellom LO og NHO i et samordnet oppgjør.

Betydning for folk

Tilleggene har betydning for hverdagen til folk. Lavlønnstillegget i mellomoppgjøret i 2023 endte slik:

• Lavlønnstillegg: 3 kroner per time, det vil si 5850 kroner i året. 

• Lavlønnstillegg for tariffavtaler uten lokal forhandlingsrett: 4 kroner per time, det vil si 7800 kroner.

Det er ikke tilfeldig at lavlønnstillegg ble fordelt på denne måten. I oppgjøret ble LO og NHO enige om å gi et høyere særskilt tillegg til normallønnsavtalene som lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnitt. 

Det kalles normallønnsavtaler når det ikke finnes tariffavtaler som gir partene rett til lokale forhandlinger. Buss og renhold er eksempler på bransjer som har normallønnsavtaler uten lokale forhandlinger.

Mål om gode løsninger

Nina Melsom, arbeidslivsdirektør i NHO, sier at det i lang tid har vært et ønske fra arbeidsgivernes side å differensiere mellom avtaler med og uten lokal forhandlingsrett.

– I mellomoppgjøret i fjor ble vi enige om å se på både måten vi har løst dette på tidligere, samt utfordringer knyttet til normalønnsavtalene og mellomoppgjør, skriver Melsom i en e-post til FriFagbevegelse.  

– NHO ønsker å få utredet og opplyst disse problemstillingene, og forhåpentligvis vil dette arbeidet bidra til at vi kan finne fram til gode og omforente løsninger, skriver hun.

Hvordan dette skal løses i mellomoppgjøret 2025, vil være et forhandlingsspørsmål mellom LO og NHO, påpeker arbeidslivsdirektøren.