Gruvearbeiderne i Rana var de første som gikk til streik med et forbund i ryggen
I 1898 gikk 100 gruvearbeidere ved Båsmo kisgruve i Rana til streik. Etter fire måneder måtte de gi tapt – men dette var første gang at de streikende hadde et forbund i ryggen.
SMEDER: Bildet av disse fire smedene ved Båsmo gruver i Mo i Rana er tatt i 1908, 10 år etter at den første streiken gikk skeis, og etter at Båsmo bergarbeiderforening ble gjenopprettet i 1902.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
ane.borrud@lomedia.no
I Norge har bergverk lang historie. Kongsberg Sølvverk ble startet i 1623, mens gruvedrifta på Røros kom i gang noen ti-år etter.
Båsmo kisgruver var imidlertid en av de nye gruvene, som vokste fram i kjølvannet av gruvene i Sulitjelma på slutten av 1800-tallet.
I 1896 begynte driften i Båsmo for alvor, og allerede samme høst ble Båsmo bergarbeiderforening stiftet. Den sagnomsuste agitatoren Hans Berntsen var både en av stifterne, og mannen bak reorganiseringen fire år senere. Berntsen vokste nemlig opp i samme område, i Steinkjønnlia i Rana.
I 1897 meldte foreningen seg inn i Det norske sten-, jord- og bergarbeiderforbund, som tre år seinere ble til Arbeidsmandsforbundet.
Saken fortsetter under bildet.
DEN FØRSTE LEDEREN: Anders A. Nævervei var den første formannen i Båsmo grubearbeiderforening, valgt i september 1896. Foruten ham besto styret av nestformann Olaf Andersen og sekretær Georg Sandkvist. Kassereren hette Duaas, og som styremedlemmer ble valgt Myraas og Nygren.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Streik
Sommeren 1898 brøt streiken ut. Misnøyen hadde bygd seg opp over lengre tid. Året før hadde verket skiftet eier. Nå var det belgisk kapital som overtok, og med eierskiftet kom det også ny ledelse.
Usunne arbeidsforhold, elendige akkordpriser, og en usedvanlig arrogant ledelse, gjorde tilslutt at tålmodigheten var oppbrukt. Den 27. mai 1898 ble det forlangt et tillegg i akkordprisen på 15 øre pr. bormeter.
Da var alle akkordborere blitt flyttet sammen i en trang stoll med ekstra dårlig luftveksling. All boring foregikk for hand, og med en meterpris på bare 55 øre var det under de rådende forhold vanskelig å klare en dagsfortjeneste på over 2 kroner.
Lønnskravet ble avslått. Avslaget ble begrunnet med at en slik økonomisk uttelling kunne ikke verket klare. Nye henvendelser i dagene som kom ble like resultatløse, og det ble besluttet å gå til arbeidsnedleggelse fra ettermiddagsskiftet den 2. juni.
Trusler om nedleggelse
Under henvisning til høye produksjonsomkostninger og alment dårlige driftsresultater spilte verksledelsen ut hva den trodde skulle være trumfkortet ... driftsstans!
For å underbygge sine påstander viste ledelsen til et brev fra hovedkontoret i Antwerpen. Av brevet gikk det fram at man flere ganger i løpet av vinteren hadde vurdert å gå til total stopp i gruvedriften på Båsmo.
I et svarbrev til ledelsen redegjorde streikekomiteen for den virkelige årsak til de høye omkostningene. Årsaken var ikke å finne i et for høyt lønnsnivå, men i en rekke feilinvesteringer, som ikke bare hadde slukt kapital, men til og med hadde ført til at arbeidet måtte innstilles på endel steder.
Samtidig som arbeiderne sendte sin redegjørelse ankom hovedkontorets svar. Lønnskravene kunne ikke etterkommes.
Reviderte lønnskrav
Arbeiderne på sin side gikk nå til en revisjon av det første lønnskravet. Bare i den vanskeligste av stollene ble 15-øreskravet opprettholdt.
For annen akkordboring ble kravet redusert til 5 øre i tillegg på den gjeldende akkordprisen. Dessuten ble det stilt krav om minstelønn.
På denne minstelønnsskalaen skulle stolldrivere og smeder ligge høyest med henholdsvis 3,00 - og 3,25 kroner for dag.
For de øvrige arbeiderne varierte kravene mellom 2,25 - og 2,80 kr.
Disse kravene gjaldt en daglig arbeidstid på ti timer, bortsett fra lørdager - da var det slutt klokka tre på ettermiddagen.
Men heller ikke dette reviderte lønnskravet kunne godtas, og streiken gikk sin gang.
Rundt omkring i landet hadde det nok tidligere forekommet mer eller mindre spontane arbeidsnedleggelser blant gruvearbeidere. Men - dette var første gang at de streikende var fagorganiserte folk, med et forbund i ryggen.
Folk som bodde i bygdelagene rundt Verket dro heim, de andre ble. Noe annet kunne de heller ikke gjøre. Svartelistingen av opprørske elementer var effektiv, og Båsmo-arbeiderne var allerede registrert.
Ledelsen satte sitt håp til at de økonomiske forholdene til slutt skulle tvinge folkene til å forlate stedet, for så å bemanne gruvene med nye «arbeidsvillige», som forhåpentligvis ville bli lettere å hanskes med. Men, foreløpig gikk det ikke etter planen.
Folk klorte seg fast i boligene, og ledelsen prøvde seg nå med utkastelser. Syke mennesker kunne ikke med loven i hånd kastes ut av sine boliger, dermed ble det å legge seg sjuk en utvei til å holde det gående.
Situasjonen tilspisses
Etter møter mellom de streikende og verksledelsen den 23. og 25. juli skulle ledelsen sende streikekomiteen sitt forslag til ny lønnsavtale allerede dagen etter.
En må kunne anta at dette bare har vært uthalingstaktikk fra direksjonens side. Dagen opprant, men ingen henvendelse kom. I stedet viste det seg at åtte streikebrytere var møtt fram og hadde tatt opp arbeidet.
Først dagen etter fant direksjonen det for godt å legge fram sitt syn på spørsmålet om ny lønnsavtale.
Nå som de første streikebryterne var på plass, kunne direksjonen gni seg i hendene og holde fast ved sitt gamle standpunkt: «ingen lønnsøkning» - basta!
Forbitrelsen økte. Tiden var nå moden for en nærmere «samtale» med streikebryterne, og sytti streikende arbeidere tok turen opp til gruva der nykommerne var i full sving under politibeskyttelse.
Resultatet ble at streikebryterne forlot gruva i løpet av de to timene aksjonen varte, med løfte om ikke å søke seg til Båsmo så lenge folkene der var i streik.
Litt seinere prøvde direksjonen seg med rettslig forfølgelse av de som var med på aksjonen mot streikebryterne, eller skruebrekkerne, som slike folk ble kalt dengang. Men, ryktene om voldsbruk ble avlivet - selv om tradisjonen forteller at enkelte av skruebrekkerne hadde det usedvanlig travelt da de forlot arbeidsplassen.
• Arbeidsmandsforbundets første forbundsleder måtte ta natta til hjelp for å få jobbene gjort
Kampen ebber ut
I lengden kunne ikke Båsmo-arbeiderne holde stillingen. Streiken hadde vart lenge, og selv om bidragene kom, ble det allikevel for lite til å holde det gående stort lenger. I gjennomsnitt utgjorde det som var kommet inn omlag 17 kroner på hver.
I august ble det derfor prøvd en ny taktikk. Verket skulle blokeres, og de streikende forlate Båsmoen for å få seg arbeide andre steder.
Utover høsten brakte «Social-Demokraten» jevnlig advarsler mot å reise til Båsmo.
Men, i lengden var ikke dette nok, og såkalte arbeidsvillige fant veien til Båsmo for å ta over etter de streikende.
Etterhvert som det lot seg gjøre å skaffe reisepenger forlot de som hadde vært med på streiken stedet.
Ferden gikk - ikke til Sulitjelma som hadde vært det mest naturlige. Svartelistinga var effektiv og ledelsen i «Sulis» var forlengst gjort kjent med hvem opprørerne fra Båsmoen var.
Ofotbanen ble utveien for de fleste, og til denne nye utposten brakte karene fra Båsmo med seg både organisasjonstanken og ferske erfaringer fra klassekampen.
Sakte, men sikkert kom driften i gang igjen ved gruvene, men Båsmo bergarbeiderforening lå tilbake med brukket rygg. Først i 1902 lyktes det å få liv i den igjen, og mannen bak denne reorganiseringen var: Hans Berntsen.
• Ellisif Wessel kunne ha levd et komfortabelt liv – i stedet ble hun fagforeningsgründer
Kilde: Teksten er basert på tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1980. «Hans Berntsen Opprøreren og pioneren», av Gunnvald Grundstrøm.
Dette er en sak fra
Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.
