Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

Det er midt i ettermiddagsrushet 7. september i år. I Hammerborggata i Oslo sentrum havner en person under bussen og blir dratt i cirka 10 meter.

Vekteren Jorunn er første uniformerte på stedet. Til vanlig jobber hun i det som heter områdekontroll, der hun har ansvaret for butikker i et definert område i gatene.

Når buss-episoden inntreffer, springer hun mot bussen og får overblikk over situasjonen.

Hun ringer nødetatene, får sikret stedet, og sjekker status på pasienten. Hun prøver også å få bort publikum som står og filmer med telefonene.

Dette er første gang vekteren står overfor en slik situasjon, og hun skulle ønske at hun hadde fått trening i slike hendelser før hun ble kastet ut i dem. Det er hun ikke alene om.

I en ny undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet kommer det fram at vektere opplever frustrasjon over at de i stor grad må håndtere situasjoner som de ikke har øvd på.

– Det blir aldri godt nok

Jorunn forklarer at hun, siden hun går i uniform, blir av publikum oppfattet som en person som har myndighet til å gripe inn. Men det er begrenset hvor mye hun kan gjøre.

– Jeg har ikke mer makt enn en vanlig borger. I episoden med bussen hadde jeg ikke noe trening i det hele tatt. Når det oppstår situasjoner, også utenfor vårt ansvarsområde, ligger det en forventning om at vi skal håndtere dem. Det er en byrde som kan være slitsom i lengden, sier Jorunn.

Hun forklarer at det under vekterutdannelsen er en del praksis, men at det satt på spissen kan minne om et kurs som en vanlig borger får i førstehjelp.

Regelmessige øvelser med nødetatene hadde hjulpet mye, tror hun.

– Det ligger en automatisk usikkerhet hos vekteren dersom man ikke har vært borti situasjonene tidligere. Man prøver å gjøre det beste ut av det – men så blir det aldri godt nok, sier hun.

Aktuelt: Under pågripelser blir vekteren ofte omringet og filmet

Fysisk og psykisk belastende

Mens det i 1980-årene var omtrent 2500 vektere mot cirka 5000 politifolk, viste statistikken for 2009 at det var 9500 vektere mot 8500 i politiyrket.

I 2015 var tallene så høye som 11.000 vektere mot 9600 politifolk, viser tall fra den tidligere nevnte undersøkelsen.

Med andre ord har antallet vektere gått fra å utgjøre halvparten av politistyrken på 80-tallet til i dag å være i flertall.

Mens politiet har hyppige øvelser på praktiske ferdigheter, gjerne i arbeidstiden, er dette en mangelvare i sikkerhetsbransjen.

Jorunn synes det er kjipt.

– Vi havner i mange situasjoner der vi må håndtere arbeidsoppgaver som egentlig ikke er våre, flere av dem fordi politiet ikke har kapasitet til å bistå. Det er fysisk og psykisk belastende. Trygghetsfølelsen blir borte når vi må gjøre ting som vi ikke er trygge på, sier hun.

Er ikke nok

Hovedverneombud for Securitas-vekterne, Simon Knutzen, forteller at de vekterne som kan være utsatt for vold og trusler på jobb har et tilbud om et årlig kurs i konflikthåndtering.

– Det inkluderer håndtering av håndjern og fysisk trening i pågripelsesteknikk. Det er snakk om en dag per år, sier han.

– Er det nok med den treningen?

– Nei, ikke om man sammenligner med politiets standard. Om man ikke får øvd gjennom året, så er det ikke godt nok. Man glemmer sporten sin, om man aldri utøver den, sier Knutzen.

Simon Knutzen er hovedverneombud for Securitas-vekterne.

Jan-Erik Østlie

Han trekker fram vaktbransjen i Sverige, der de har ordningsvakter, altså vektere som har en mer framskutt rolle og mer ansvar.

Der har de en utdanningsmodul for vanlige vektere, og en påbyggingsmodul for dem som skal bli ordningsvakter.

– Om vi hadde hatt samme system i Norge, burde det være opplagt at man må ha vesentlig mer trening. Vi skulle gjerne trent på situasjonene, men det vil ikke våre bedrifter ta seg råd til dersom kundene ikke er med på å betale.

Politiet trener mer

Ørjan Hjortland er nestleder i Politiets Fellesforbund. Han forteller at politifolkene i operativ tjeneste gjennomgår årlige treninger og godkjenninger.

– For politifolkene som er del av utrykningsenhetene i politidistriktene (også kalt ip3), er det krav om minimum 103 timer trening i året. I tillegg kommer ekstra treningstimer for spesialfunksjoner, sier Hjortland.

Han forteller videre at kvalifikasjonskravet for ordinære operative mannskaper, altså Politi innsatspersonell 4 (ip4), er 48 timer operativ trening i året.

– Vi stiller også krav om to dagers trening for annet operativt personell og vi har trening for våre sivilt ansatte, sier Hjortland.

Han forteller om et godt samarbeid med vekterbransjen, og synes vekterne gjør en god og viktig jobb, men han synes det er uheldig at de bare får tilbud om en dag i året med konflikthåndtering.

– I Norge er det kun politiet på vegne av staten som forvalter og utøver fysisk makt. Derfor er også politiet underlagt stor grad av kontroll av samfunnet og det stilles særlige krav til polititjenesten. Vekterbransjen gjør en viktig oppgave med å trygge befolkningen i grensedragning opp mot politiets arbeid og det er viktig at de har rett kompetanse, og at de som utfører det også opplever mestring og trygghet i å utføre arbeidsoppgavene sine, sier han.

Minimum en gang i året

I en undersøkelse gjennomført av Arbeidsforskningsinstituttet på oppdrag fra Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) i vår, kommer det fram at grensene mellom politi og vektertjeneste viskes ut.

Vektere rapporterer om at de oftere blir tatt for å være politi – og at de overtar stadig flere arbeidsoppgaver i samfunnet.

Markeds- og kommunikasjonssjef i Securitas, Øyvind Halnes, skriver i en e-post til Arbeidsmanden at vektere i Securitas som har tjeneste i personellintensive områder har tilbud om et «konflikttaklingskurs» i tillegg til vekterkurset.

– Som et minimum kjøres et årlig oppfriskningskurs en dag i året som det her refereres til, sier Halnes.

Hvor vidt en dag i året er nok, svarer ikke Halnes på, men han forteller videre at han mener sikkerhetsbransjen ikke har tatt over politioppgaver.

– Lov om vaktvirksomhet (Vaktvirksomhetsloven) er uendret. I vekterens utøvelse av vaktvirksomhet kommer de i situasjoner der de som uniformerte forventes å ta tak i forskjellige utfordringer. Dette er ikke oppgaver som er tildelt vekter av sin arbeidsgiver, men som omgivelsene forventer at vekter gjør noe med. Dette gjelder for mange yrkesgrupper som bærer uniform, sier Halnes.

Blir ofte glemt: 12 år har gått uten at vekterne har blitt hedret for innsatsen 22. juli

Må anerkjennes

På Karl Johans gate skal Jorunn straks i gang med kveldsvakten. Om litt skal hun bevege seg ned mot Grünerløkka for kveldens områdekontroll.

– Jeg tenker at det må anerkjennes at vi vektere tar over flere og flere politioppgaver. I de fleste tilfeller er vi først på stedet. Jeg mener vi må ha pålagt regelmessige øvelser med nødetatene for å håndtere situasjonene best mulig, sier hun.

Og legger til:

– Det hadde vært ønskelig om vi vektere kunne fått mer myndighet, sånn som i Sverige. Vi håndterer ikke bare situasjoner som innebærer førstehjelp, men også personer som er ustabile og utøver vold. Vi har en god del pågripelser fysisk i gatene.

Jorunn ønsket ikke å stå fram med etternavn i denne saken, i frykt for sin egen sikkerhet.