Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no 

– Jeg er 100 prosent sikker på at det ikke har blitt bedre, sier Frode Engen.

Han er forbundssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund, har 15 år bak seg i vann- og avløpsbransjen, og nå er han bekymret.

Grunnen er forfatningen til ledningsnettet for drikkevann her til lands.

I fjor slo Riksrevisjonen fast at 30 prosent av det rensede drikkevannet i Norge lekker ut av rørene. Det tilsvarer et samlet årlig vannforbruk for 4,4 millioner innbyggere.

Dersom lekkasjene skal reduseres, må vannledningene vedlikeholdes og fornyes. 

Ifølge Riksrevisjonen går utskiftingen altfor sent og fører til et stort etterslep. Rapporten viser blant annet at en av fem kommuner ikke skiftet ut noe av ledningsnettet i 2020 eller i 2021. 

Forbundssekretær, Frode Engen, mener tallet ikke har blitt noe bedre siden rapporten kom ut i fjor.

– Vi følger med på Doffin og der er det ikke mange store kontrakter ute på vann- og avløp i kommunene, sier Engen.

Forbundssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund, Frode Engen etterlyser midler til vann og avløp. Ett år etter at Riksrevisjonen slo alarm, er situasjonen uendret.

Emmie Olivia Kristiansen

Kommunene har ikke råd

Det er den enkelte kommune som skal sørge for at folk har tilgang til trygt drikkevann, men det er Helse- og omsorgsdepartementet som har det overordnede nasjonale ansvaret. De fleste nordmenn – 83 prosent – får vannet sitt fra et kommunalt vannverk.

Kommunene bruker hovedsakelig vanngebyr fra innbyggerne for å finansiere drikkevannstjenester.

Gebyrene blir beregnet etter selvkostprinsippet. Det betyr at pengene som hentes inn, skal brukes til en bestemt tjeneste og at beløpet ikke kan overstige kostnadene ved å produsere tjenesten.

I revidert nasjonalbudsjett er det satt av 6,4 milliarder kroner til kommunesektoren neste år. Dette skal i hovedsak styrke skole og eldreomsorgen i kommunene. Vann- og avløp, er ikke nevnt.

– Jeg synes situasjonen er helt forferdelig. Hvem er det som tar ansvar når hovedvannledningen ryker i den lille kommunen som ikke har råd til å reparere den? Skal innbyggerne stå uten tilgang til rent vann i krana, spør Engen.

Dyrtid

I februar i år presenterte regjeringen 25 nye mål for vann og helse.

I det 45 sider lange dokumentet blir alt fra situasjonen til vann- og avløpssektoren til gjennomføringsplaner belyst – men hvordan kommunene skal løse vedlikeholdet økonomisk, utover selvkostprinsippet, står det lite om.

– Det er kjent at en del kommuner har etterslep av vedlikehold på ledningsnettet. Det gjør oss sårbare, og gir risiko for svikt i vannforsyningen, sa daværende helseminister Ingvild Kjerkol da målene ble presentert.

Forbundssekretær Engen trekker fram at med høye renter og dyrtid, blir det vanskelig for kommunene å kreve inn mer fra innbyggerne. 

– Mange kommuner har også hatt en kostnadsøkning på 30–40 prosent på allerede vedtatte kommunale planer. Da ligger det ligger ikke flere midler der, sier han.

Kritisk infrastruktur

Engen forteller om voldsomme kostnader dersom et renseanlegg skal bygges eller bygges om.

– Det kan fort være snakk om 100 til 120 millioner kroner. Skal det tas fra selvkostprinsippet fordi du har fått pålegg fra myndighetene om å gjøre det? Ingenting skjer, det kommer bare flere pålegg om at det må gjøres, sier Engen.

– Hva er den ideelle løsningen, mener du?

– Vi må ha en helhetlig plan for hvordan vi tenker at den kritiske infrastrukturen som vann, avløp og overvann skal være. Og så må det offentlige tørre å ta ansvar, bistå og hjelpe kommuner som har planer, men ikke økonomi til å gjennomføre gryteklare prosjekter.

Finansieres av innbyggerne

Fungerende kommunikasjonssjef i Kommunal- og distriktsdepartementet, Jenny Kanestrøm Trøyte, forteller at det i dette tilfellet er Helse- og omsorgsdepartementet og Klima- og miljødepartementet som bestemmer hvilke plikter kommunene har, og om det er selvkostfinansiering eller ikke som gjelder.

Hun legger til at dersom fagdepartementet velger selvkost, så kan Kommunal- og distriktsdepartementet bare svare for selve beregningene av selvkost, altså «matematikken bak».

– Så lenge et område er selvkostfinansiert, finnes det ingen kommuneøkonomisk begrunnelse for ikke å gjennomføre nødvendige investeringer og vedlikehold, siden dette finansieres av innbyggerne, sier hun. 

Foreslår mer samarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet opplyser i en e-post til Arbeidsmanden at det er kommunene som i alle år har hatt ansvaret for å tilby innbyggerne vann- og avløpstjenester, og at det er kommunene som finansierer dette etter selvkostprinsippet.

«Statens primære oppgave på drikkevannsområdet er å fastsette nødvendig regelverk, veilede om regelverket og føre tilsyn med at vannverkseierne etterlever drikkevannsforskriftens krav», skriver Simon Stjern i departementet.

Han trekker fram at noen få kommuner har valgt å inngå et interkommunalt samarbeid om vann- og avløpstjenestene, et samarbeid som departementet tror vil kunne være til nytte for flere kommuner enn de som i dag samarbeider.

«Bruk av ny teknologi kan også bidra til å holde kostnadene nede. Gjennom program for teknologiutvikling i vannbransjen er det lagt til rette for at kommuner kan søke om tilskudd til teknologiutvikling», skriver Stjern.