ANE BØRRUD (tekst)

ane.borrud@lomedia.no

John Andersen har jobbet på Huken innerst i Groruddalen siden 1987.

– Det har vært en bra arbeidsplass. Det må det jo ha vært når du har jobba der i over 30 år, sier Andersen.

Men det har vært mye bråk. Ikke bare fra pukkverket, men fra naboer, miljøvernere og ikke minst politisk bråk. Huken pukkverk var et datterselskap under det kommunale selskapet Oslo Vei fram til Oslo Vei gikk konkurs i desember 2012.

– Jeg fikk gullklokka i oktober 2012. To måneder etter var arbeidsplassen min konkurs, forteller Andersen.

Fikk du med deg hvilke saker som var mest lest på FriFagbevegelse i 2018?

Tilbakeblikk:

Hvis du ikke helt husker det politiske bråket rundt Oslo Vei og Huken Pukkverk, så kan du lese kortversjonen her:

I november 2010 mente Plan- og bygningsetaten i Oslo at det var tatt ut for mye stein i pukkverket. Dette førte til at all aktivitet i steinbruddet ble stoppet. Huken pukk- og asfaltverk var en av hovedinntektskildene til Oslo Vei. Etter vedtaket måtte Huken kjøpe inn stein, noe som førte til store utgiftsøkninger. Oslo Vei trengte 103 millioner kroner for å drive videre. Oslo kommune ville ikke gå inn med frisk kapital. Og Oslo Vei gikk konkurs i 2012. Dermed mistet over 165 ansatte jobben, bortsett fra nøkkelpersonene på Huken pukkverk. Pukkverket var lønnsomt, så boet inngikk en langsiktig driftsavtale med Åsland Pukkverk. Rundt påske året etter konkursen startet asfaltverket opp igjen.

I september 2013 stevnet konkursboet i Oslo Vei Oslo kommune for retten med krav om 500 millioner kroner i erstatning. Bostyret mente at kommunen bidro til konkursen ved å stoppe Oslo Vei A/S' uttak av steinmasser ved Huken pukk- og asfaltverk i november 2010, og senere instruks i september 2012 om å avvikle virksomheten på Huken.

I desember 2014 behandlet Oslo bystyre en forliksavtale mellom Oslo kommune og bostyret i Oslo Vei. Avtale ble inngått, og partene ble enige om at Huken pukkverk skulle avvikles innen utgangen av 2018, og kommunen og boet skulle samarbeide i avviklingsperioden om å klargjøre området for etterbruk. Samtidig måtte Oslo kommune betale 85 millioner kroner til konkursboet og frafalle samtlige anmeldte fordringer i boet.

• Følg oss på Facebook

Tilbake til folket

Så nå er det altså slutt. Området skal åpnes for folket. På hjemmesiden til Oslo kommune står det om de videre planene:

«Når de bratte veggene er blitt slakere og bakken tilsådd, skal Huken være på god vei mot en tilbakeføring til Marka. Som den for lenge siden var en del av. Her skal bli både flatt og bakkete, her skal det bli turgåing, rulleskiløype, et stort gressamfi (som muliggjør f.eks. konserter), her planlegges akebakke, lekearealer, sandvolleyball, treningsapparater, klatrevegger, terrengsykkelanlegg. Og fram fra dypet skal den nå skjulte Aurevannsbekken få titte fram. Den skal renne fritt og få vokse til en dam. I hvert fall en plaskedam - og med grillplasser i nærheten.»

John Andersen humrer når han hører planene.

– Dem skal slite for å få den bekken opp. Den ligger 10 meter under bakken der asfaltverket sto!

Han ser ikke bort ifra at han kommer til å ta seg en tur tilbake til gamle trakter når området er ferdig.

– Det hadde vært artig å se hva de har fått til ja! Det blir nok veldig fint, tror han.

I disse dager er pukkverket så å si tomt.

– Nå er det ingenting der lenger. Bare noen grushauger, forteller Andersen.

Både asfalt- og pukkverket er demontert. Han innrømmer at det er vemodig.

– Det er klart. Det er mange år med arbeiderhistorie som forsvinner. Det har vært gruvedrift der siden 1750! I begynnelsen tok de ut kobber, forteller han.

• Få nyhetsbrev fra Arbeidsmanden

– Tror ikke jeg blir arbeidsledig

John Andersen hadde jobba et kvart århundre på Huken da bedriften gikk konkurs.

– Når du har jobba så lenge og er så gammal som jeg er – da regner du med at du får lov til å bli pensjonist, sier han.

Nå om dagen jobber han i et pukkverk i Assurdalen på Langhus, som drives av Åsland pukkverk.

– Det er bare meg og en til fra Huken igjen. De prøver å få oss plasser her og der, forteller John.

Han er blitt 62 år, men er ikke klar for pensjonisttilværelsen.

– Det går ikke på løsta, det går på pensjon. Alle må ha penger, og jeg har ikke råd til å gå av. Men må du så må du. Innerst inne tror jeg ikke jeg blir arbeidsledig.

Andersen har søkt på flere jobber. Han bor i Elverum, og reiser 15 mil hver mandag for å komme på jobb. I uka bor han på brakke på Lahaugmoen i Skedsmo, tre mil fra jobben. Han kunne godt tenke seg å få en jobb nærmere hjemplassen.

– Men arbeidsgiverne ser bare på fødselsdatoen og sier: Sorry mac, du er for gammel, slår 62-åringen fast.

I februar 2017 fikk han kreft, og han kom tilbake på jobb et snaut år etter.

– Alt ser bra ut nå, men man blir jo redusert. Cellegifta påvirker kroppen, slår han fast.

Men å søke uførepensjon er ikke et alternativ for arbeidskaren.

– Jeg har alltid arbeidet og sliti for penga mine. Og det akter å gjøre det så lenge jeg greier det! Målet mitt er å holde på så lenge som mulig, avslutter Andersen.

Fikk du med deg disse?

• Gjenåpning av gruvedrift i Sør-Varanger står i fare

• Titania permitterer nesten hele staben