Merete Holtan Garte

merete.holtan@lomedia.no

Vi treffer Ap-politikeren på en litt sprakete telefonlinje i Vestre Jakobselv, et tidligere fiskevær i Vadsø kommune med rundt 500 innbyggere. Her bor han med kona og den 15 år gamle sønnen, de to eldre sønnene er flyttet ut. Ikke det at han har masse tid til dem. Etter at han kom på Stortinget i 2017, har Runar Sjåstad ukependlet til hybel i Oslo og gått «all in» i politikken – sånn må det være, skal han gjøre en skikkelig jobb.

I disse dager driver han en intens valgkamp i Finnmark for å sikre et regjeringsskifte. Finnmark er tildelt fire distriktsmandater og ett utjevningsmandat, og han er ikke fornøyd før Ap får over 30 prosents oppslutning og to av de fire distriktsmandatene.

Usikker på hva du skal stemme? Prøv FriFagbevegelses velgerguide

Selv er han førstekandidat og rimelig trygg på en plass, men haster like fullt fra debatt til debatt i valginnspurten. Den morgenen Arbeidsmanden snakker med ham, skal han rekke et panel i Tana.

– Det blir mye reising om dagen. Du må huske på at Finnmark har et landareal som er 14, 8 prosent større enn Danmark. Og vi har 18 kommuner, sier han, som en innledning på en argumentasjon.

MAT PÅ FARTA: Her er Runar Sjåstad på bedriftsbesøk på Sykehusinnkjøp HF i Vadsø, som sørger for innkjøp av utstyr, materiell, varer og tjenester til spesialisthelsetjenesten over hele landet.

Susanne Hætta

– Folk er bekymra

Runar Sjåstad er 53 år og utdannet industrimekaniker, men tok steget fra en jobb på gølvet i Sydvaranger Gruve til å jobbe for LO og Arbeidsmandsforbundet før det ble politikk på heltid. Vi skal snakke oss gjennom CV-en, men gir ham først en anledning til å forklare hvorfor han mener Finnmark og Troms aldri skulle blitt ett fylke.

– Det er 75.000 innbyggere i Finnmark, og så skulle vi slås sammen med Troms, der Tromsø alene har 75.000 innbyggere?

Spørsmålet er retorisk og Runar Sjåstad høres krass ut, men det er ikke tilfelle. Han snakker dempet og lojalt overfor partiprogram og parlamentariske prosesser, tilsynelatende uten pasjon.

Det skinner likevel igjennom en kjærlighet til nord. Og en kritikk av den sittende regjerings sentraliseringspolitikk.

– Regjeringa har utarmet og nedbygd statlige arbeidsplasser i nord, og nå merker vi resultatet: Folk søker seg bort fra fylket. Det er mange hus til salgs her nå, og det er ikke så lett å finne kjøpere. Hus er jo noe man kjøper i et langtidsperspektiv, og folk er bekymra for framtida.

Stortingsvalget: Kommer personlig trener Maren inn på Stortinget, vil hun skape bedre vilkår for den nye arbeiderklassen

Telttur og fisking

Selv vokste han opp i Sør-Varanger kommune på 70- og 80-tallet, den gangen Sydvaranger Gruve holdt et befolkningstall på 10.000 mennesker oppe.

Han hadde to brødre, likte skolen «sånn halvveis» og idrett og natur enda bedre.

– I Sør-Varanger var det sånn at alle spilte fotball om sommeren og sto på ski om vinteren, forteller han.

Faren tok ham ofte med for å fiske i fjellvannene i området, og Runar var ikke mer enn 12–13 år da han fikk dra alene på telttur med kompisene. Han ble glad i naturen, og startet senere med småviltjakt. Også i dag, som politiker, er han opptatt av de ressursene den nordnorske naturen gir.

– Jordbruk og reindrift, fiske og oppdrett, olje og gass er alle næringer hvor vi må stille krav til aktørene for å ta vare på miljøet. Men vi må samtidig ta vare på arbeidsplasser. Skal vi kunne nyte jakt, fiske og bærplukking på fritida, må vi ha en jobb å gå til, sier Runar Sjåstad.

Mye lest: Robert måtte kjempe mot ledelsen: – Respekten for en tillitsvalgt er ikke som før

Fikk jobb, så stengte gruva

Sånn er det i denne samtalen: Vi snakker litt om oppvekst og private ting, men glir stadig over i politikk. Det er tross alt valgkamp.

Hjemme i Sør-Varanger vokste han opp med typiske arbeiderforeldre. Moren jobbet i butikk og faren var maskinist til sjøs, før han gikk i land og tok jobb på verkstedet i Sydvaranger Gruve.

På videregående valgte Runar yrkesfag og i førstegangstjenesten fikk han jobbe på et teknisk verksted. Da han var ferdig med tjenesten, var det egentlig inntaksstopp i Sydvaranger Gruve. Året var 1988 og det lakket mot den første av to driftsstopp i gruva, som hadde tatt ut jernmalm helt siden 1906.

Runar var likevel en av få som fikk jobb, og begynte som mekaniker og reparatør i fabrikken der malmen ble videreforedlet.

– Jeg trivdes godt med arbeidsoppgavene og de flotte folka der, og så for meg å kunne stå i den jobben til jeg ble pensjonist. Men sånn ble det ikke.

I 1997 ble nemlig driften avviklet. Året før fikk mekanikeren et jobbtilbud fra LO, og takket ja. Han ble såkalt koordinator for omstilling, med ansvar for å grave fram nye arbeidsplasser i ruinene av gruvedriften.

Mulig gjenåpning av malmgruvene: Sydvaranger kan få ny gruvedrift allerede neste år – forventer opp mot 450 arbeidsplasser

Ble tillitsvalgt

Jobbtilbudet fra LO kom ikke helt ut av det blå. Runar Sjåstad var nemlig raskt blitt tillitsvalgt i Sydvaranger Gruve. Han, som aldri hadde vært elevrådsleder på skolen eller talt andres sak før.

– Jeg var ikke den som hevet stemmen, nei. Men det er jeg vel egentlig ikke i dag heller, sier han med en liten latter.

At han ble tillitsvalgt og etter hvert leder for Nordens Klippe, klubben til de fagorganiserte i gruva, mener han var mer eller mindre tilfeldig. Nordens Klippe var på den tida en egen avdeling i Arbeidsmandsforbundet, og Runar gikk inn i både landsstyre og tariffråd. Han fikk også en plass i LOs representantskap, og ble etter hvert leder for LO Sør-Varanger.

Da Nordens Klippe ble underlagt Arbeidsmandsforbundets avdeling i Finnmark og denne igjen ble slått sammen med avdelingen i Troms, ble industrimekanikeren distriktssekretær i avdeling 9 Nord. Han satt to år i jobben før politikken tok ham, men er fremdeles betalende medlem i Arbeidsmandsforbundet. Det er han stolt av.

– Som politiker er jeg opptatt av et organisert og godt arbeidsliv, sier han, og lister opp tre fanesaker Ap og LO Finnmark har felles:

– Vi vil at alle offentlig ansatte skal ha krav på heltidsstilling, vi vil jobbe for lærlingplass til alle som tar fagutdanning og vi vil erstatte arbeidsplassene som har gått tapt i fylkessammenslåingen.

Ti år som fylkesordfører

Det var i tida som LO-koordinator at han ble spurt om å stille som folkevalgt for Arbeiderpartiet. Han tenkte «greit nok, jeg har jo aldri stemt noe annet», og så var den røde partiløperen rullet ut.

Han ble listet til fylkestingsvalget, takket nei og deretter ja, uten å helt vite hva han bega seg ut på. For ett ja ble til flere.

– Det ble nå sånn jeg ble sittende 18 år sammenhengende på fylkestinget, ti av dem som fylkesordfører, oppsummerer Runar Sjåstad.

Halvveis ut i den tredje perioden som fylkesordfører fikk han plass på Stortinget, i energi- og miljøkomiteen. Ansvarsområdet spenner over olje og energi, flom og skred, rovvilt og miljøvern.

– Allsidig, men kjempeinteressant. Jeg hadde jo en viss politisk erfaring før jeg kom inn, men Stortinget har en annen måte å arbeide på. Jeg har lært mye.

– Det lyder beskjedent?

– Jeg er litt beskjeden, men man tar jo de rollene man får. Jeg er nok blant de politikerne som synes rolle er viktigere enn person.

Olje-spørsmålet

Energi og miljøkomiteen er som andre komiteer på Stortinget bredt sammensatt med tanke på kjønn, alder og bakgrunn. Et av medlemmene er Une Bastholm, partileder for MDG, som Ap og Runar Sjåstad er uenig med i flere spørsmål. Ett av dem er om Norge fremdeles skal hente ut olje.

MDG vil stoppe all leting, mens Ap mener at olje- og gassindustrien må utvikles med ny teknologi og utslippskutt, ikke avvikles.

– Hva slags rolle tar du når du er uenig i en diskusjon?

– He-he. I en komité er det en saksordfører i enhver sak, og denne har ansvar for å finnes fellesnevnere blant medlemmene. Jeg synes vi har fått til et veldig godt samarbeid i komiteen.

Vi må ta av oljefondet for å sette fart i det grønne skiftet, mener Agenda og Manifest. Slik svarer partiene

Beskjed til aktivistene

En annen sak i MDG og Ap er uenige om, er gruvedrift i Kvalsund i Vest-Finnmark. I juni samlet miljøaktivister seg i protest mot at gruveselskapet Nussir skal få dumpe gruveslam i Repparfjorden.

– Hvis sønnen din på 15 hadde vært en av de som aksjonerte – hvordan ville du forklare ham ditt ja til gruvedrifta?

– Jeg hadde forklart til ham som jeg gjør til alle andre: At miljøkonsekvensene for prosjektet er godt utreda og at det er forsvarlig det man gjør, men hvis partikler fra gruveslammet sprer seg utenfor sjødeponiet, vil aktiviteten stoppes. Jeg ville sagt at jeg ikke støtter ulovlige aksjoner og forklart at mineraler fra gruvene er noe vi trenger i det grønne skiftet. Jeg ville også sagt at det er dobbeltmoralsk om Norge, som forbruker så mye av produktene, overlater utvinninga til andre plasser i verden – plasser som ikke har de samme standardene for miljø, hms og arbeidsforhold som oss.

Dette gjør ham opprørt

Runar Sjåstad snakker stadig sindig og programfestet, og vi lurer: Er det en sak som får det til å koke litt ekstra under pannebrasken?

Det er det. Og den handler om Finnmark.

– Jeg blir litt opprørt over fiberoptisk bredbåndsforbindelse og kapasitet på strømnettet, begynner han.

– Mange later som denne nye epoken, med infrastruktur til å kommunisere, ikke finnes når man kommer til Barentshavet. Når det bygges fiber og kraftlinjer, er det som om man sier at man er forsynt når man kommer til Nord-Troms. Finnmark står helt sist i køen, men også vi trenger infrastruktur for å utvikle arbeidsplasser. Du skal kunne sitte på et hjemmekontor i Tana eller Alta også.

Bygde et helt samfunn

Nå ser det ut til at Sydvaranger Gruve kan gjenåpne til neste år, med utenlandsk kapital og rom for 450 arbeidsplasser på sikt. Det gleder Runar Sjåstad langt inn i hjerterota.

– Rundt 1900-tallet, før gruva åpna, hadde kommunen 5–600 innbyggere. I 1906, da malmutvinninga startet, økte innbyggertallet kjapt til 10.000. Gruva bygde et helt samfunn, som besto gjennom 90 års sammenhengende drift. Kommer gruva i gang igjen, blir nok ikke Sydvaranger den hjørnesteinsbedriften den en gang var, men den vil gjøre samfunnet i Sør-Varanger veldig godt.

– Hender at du selv drømmer om å jobbe på gølvet igjen?

Stortingspolitikeren slipper seg ned i en liten latter.

– Det hender at jeg savner å ha en «ordentlig jobb», i hvert en med ordinær arbeidstid og mulighet for å koble ut og ha fritid. Men så lenge jeg har flere gode dager enn dårligere dager som politiker, og får lov til å holde på med dette, vil jeg si at det både er artig og givende.