Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Vi hadde en plan om å skrive ei bok om alle de 103 kvinnelige fangene i den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Men da hadde det blitt en mye tykkere og annerledes bok.

Isteden valgte vi å skrive om bare én av dem, min mor Margrete Christensen, sier Stig H. Christensen som sammen med sin tre år yngre søster Unn har skrevet boka «Fange 37722 i Ravensbrück».

Tysting under tortur

Boka handler om veien til Ravensbrück, oppholdet der og livet etterpå for hans mor, som i boka bare kalles Meta. Trønderjenta var 21 år gammel 2. november 1943 da nazistene arresterte henne midt på natta. Meta jobbet i fremmedavdelingen på Trondheim Politikammer der hun utstedte falske legitimasjonskort til folk som måtte flykte fra det naziokkuperte Norge.

– Hvordan ble hun avslørt?

– Det var nok noen som tystet på henne under tortur, men hvem det var, veit vi ikke, sier Christensen.

Det skulle gå halvannet år før Meta så fødebyen Trondheim igjen.

Les også: Solveig drev motstandsarbeid fra HKs kontorer under krigen

Underkommunisert kvinnehistorie

Stig H. Christensen, tidligere journalist i flere av LO Medias fagblader – nå pensjonist med fortsatt skrivebehov – mener at historien om kvinnelige motstandskjempere under andre verdenskrig er underkommunisert. Da han sjøl har en mor (hun døde i 2011) som kjempet aktivt mot nazistene, var saken klar.

Denne historien måtte bare fortelles.

Han hadde gått og tenkt på saken en stund, og da han pensjonerte seg, var det ingen vei tilbake. Søstera Unn, som også er journalist, ble med på laget. Og samarbeidet dem imellom har glidd overraskende bra, forteller han. De har fordelt stoffet mellom seg mer eller mindre etter interesse og faglige forutsetninger. Begge snakket de sjølsagt med mora si om hennes krigsopplevelser, men de husket litt forskjellige ting fra samtalene. Dermed ble det samlede bilde av henne fylt fint ut.

For primærkilden har vært Metas muntlige overleveringer, men de to søsknene har også vært i arkivet på Falstadsenteret, på Nasjonalbiblioteket – et bibliotek Stig H. Christensen ikke kan verdsette høyt nok, i Riksarkivet og hos Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Dessuten har en mann ved navn Odd Rønning intervjuet alle de norske ravensbrückfangene han fikk tak i tidsrommet 1980–81 – om lag halvparten av de 103. Disse intervjuene fins lagret i Hjemmefrontmuseet.

Les også: Kåre og Ingrid ble tatt til fange av nazistene og torturert for å ha jobbet i LOs illegale avis

Falstad – Grini – Ravensbrück

Vil du til bunns i Metas dramatiske livshistorie, må du lese boka. Her følger en kortversjon.

Metas mor ble tidlig erklært sinnssyk, så Meta, født på Inderøy i februar 1922, ble oppdratt av sin bestemor i Dronningensgate i Trondheim. Også faren var mer eller mindre fraværende. Meta var skoleflink, hun hadde tenkt å studere. Politisk ble hun nok påvirket av sin svoger som var medlem av Norges Kommunistiske Parti, forteller sønnen. Hvorfor hun etter at krigen brøt ut fikk seg jobb på Trondheim Politikammer, vet han ikke, men at hun hadde kontakt med motstandsmiljøet, er dokumentert. Hun ble etter hvert koblet til den kommunistiske Thingstadgruppa.

– Dette var veldig hysj hysj, men mor skjønte absolutt alvoret. Flere i Thingstadgruppa ble både arrestert og likvidert, sier han.

Så ble hun arrestert i november 1943, og dagen etter gikk ferden til Falstadleiren. Hun kjente til at det var folk som hadde sprukket under tortur, så hun spilte dum og uskyldig under forhøret med Gerhard Flesch, nazisjefen i Trøndelag. Etter fem uker på Falstad havnet hun på Grini i Bærum rett utenfor Oslo. Der ble hun sittende fem måneder før det bar videre med båt og jernbane til Ravensbrück i april/mai 1944, en åtte-ni mil nord for Berlin. Her satt hun i ett år, fikk sendt brev hjem, men brevene har sønnen aldri sett.

Les også: Ingeborg var hermetikkarbeidernes sterke fagforeningsleder og motstandsforkjemper under krigen. Likevel ble hun glemt

Saken fortsetter under bildet

FORFATTER: Stig H. Christensen, tidligere journalist i LO Media, har skrevet bok om sin mors innsats under andre verdenskrig.

Jan-Erik Østlie

Seksuell trakassering

Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner. Råskapen fangene ble utsatt for var ekstrem. Etter hvert kunne de også se ildsøylene fra krematoriene. Og kjenne liklukta i neseborene. Fangevokterne hadde svært kort utdanning, og de var hjernevasket. Det var gjerne folk som trengte en jobb. Hovedregelen var at de kvinnelige vokterne, de såkalte flaggermusene, var på innsiden og hadde nærkontakten, mens mennene sto utenfor og tok seg av vaktholdet. Stig H. Christensen forteller at det nok foregikk en del seksuell trakassering som ikke er så godt kjent, men det er ikke mange som snakker om dette.

– Kvinnene måtte stå helt nakne rett og opp og ned, bli betraktet av mannlige voktere, når det bare skulle sjekkes om de hadde lus i håret eller hull i tennene, sier han. Altså en svært nedverdigende praksis.

Kvinnelige pionerer i arbeiderbevegelsen: Ellisif Wessel kunne ha levd et komfortabelt liv – i stedet ble hun fagforeningsgründer

Vært på stedet

Christensen har besøkt Ravensbrück tre ganger. Første gangen sammen med en gruppe fra Journalisthøgskolen i 1984, deretter på en ferietur i 2007–08. Og siste gangen i juli i år på en kort studietur der han ville sjekke om noen fakta i boka stemte. I 1944–45 ble det etablert gasskammer i Ravensbrück. Christensen forteller at i hvert fall 6000 kvinner ble gasset i hjel her.

– Når fikk du vite at moren din hadde vært fange i Ravensbrück?

– Hun begynte for alvor å snakke om det da jeg var 16 år, 20 år etter at krigen var over i 1965. Jeg skjønte fort at hennes erfaringer var tunge, men at hun nå var åpen for å snakke om dem.

Ingeborg Holm

Meta Christensen stemte som om lag 11 prosent av Norges befolkning på NKP ved stortingsvalget i 1945, men var så langt sønnen veit aldri medlem av partiet. Seinere ble hun imidlertid medlem av både Sosialistisk Folkeparti (SF) og Sosialistisk Venstreparti (SV).

En annen trønderjente som ble medlem av NKP allerede i stiftelsesåret 1923, som flyttet til Trondheim som nittenåring og var sentral i motstandsarbeidet i Trøndelag var Ingeborg Holm. Hun var også fagorganisert i både Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforening (NNN) og Norsk Jernbaneforbund (NJF). Hennes innsats har også gått under mange av krigshistorikernes radar, men Goggi Sæter har nylig gitt ut en biografi om henne.

– Kjente de to hverandre, tror du?

– Jeg tror det er 98 prosent sikkert at de ikke gjorde det. Blant annet var aldersforskjellen for stor, Holm var født i 1894, sier Christensen.

Kommunistene tatt hardt

At kommunistene gjorde en heltemodig motstandsinnsats under krigen kommer det stadig flere bøker som dokumenterer. Christensen syns det er å ta litt hardt i å se på boka hans som en hedring av kommunistenes krigsinnsats, men erkjenner jo at den tydeliggjør at det var overraskende mange NKP-ere som ble fengslet. Å være kommunist var langt fra noen hedersbetegnelse hos nazistene, for å si det forsiktig.

– Kommunistene ble tatt hardt, og mange ble skutt, sier han.

Hvordan skal vi så rangere konsentrasjonsleiren i Ravensbrück? Verre eller bedre enn mange av de andre? Christensen forteller at Auschwitz var i særklasse verst. Ravensbrück gikk gjerne under kallenavnet «lille Auschwitz».

Meta lå i en relativt kort periode på sjukebrakka. Der var det et helvete, forteller sønnen. Utenfor badet lå det en halvannen meter høy likhaug. Hun skjønte fort at det var om å gjøre å komme seg ut derfra snarest mulig. Hvis nazistene fikk inntrykk av at du var syk og arbeidsudyktig, kunne du fort havne i den samme likhaugen. Det var viktig ikke å vise svakhet, ikke gråte mens tyskerne så deg.

Solidaritet

Av 103 norske kvinner som satt i Ravensbrück overlevde 95.

– Hvorfor døde det så få?

– Fordi solidariteten kvinnene imellom var stor, fordi de fikk tilsendt Røde Kors-pakker og fordi de norske kvinnene ble betraktet som arier. Det var noe annet enn å komme fra for eksempel Øst-Europa. Slaverne var mindre verdt i nazistenes øyne.

Ingen av de norske kvinnene ble heller utsatt for grufulle, sadistiske og meningsløse medisinske eksperimenter.

– Beskrivelsene dine av disse eksperimentene var sterk lesning, det måtte være tøft å skrive ned dette også?

– Ja, det er jo umulig å ikke ta dette innover seg i skriveprosessen, bekrefter han.

Saken fortsetter under bildet

SKRIVEKLØE: Stig H. Christensen, tidligere journalist i LO Media, er i sin pensjonisttilværelse fortsatt skrivefør. Han har nettopp skrevet ei bok om sin mor.

Jan-Erik Østlie

Psykolog

En dag i april 1945 sto de hvite bussene utenfor kvinneleiren Ravensbrück. Krigen var over, de skulle hjem til Norge. Meta engasjerte seg ganske raskt politisk, noe som absolutt var en konsekvens av hennes krigsopplevelser. Aldri mer krig, var slagordet. Dessuten gikk hun i psykoterapi hos den berømte kapasiteten og psykoanalytikeren Harald Schjelderup. Og etter hvert ble hun sjøl psykolog.

– Jeg kan ikke huske at hun hadde noen krigsmareritt. Hun var i det hele tatt ei dame med godt humør. Krigserfaringene bearbeidet hun godt.

Ikke lenge etter krigens slutt traff hun også han som skulle bli hennes mann og Stigs far. Han var den første lederen av Amnesty International i Norge, og sønnen mener han ble en fin ektemann for moren.

Museumsforlaget