Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO

Når prisene stiger mye og fort, må de aller fleste av oss prioritere hardere hva vi bruker pengene våre på. Snu på skillingen, stramme inn livreima, suge på labben.

Det er ikke en spesielt behagelig øvelse og svært mange synes naturlig nok det er vanskelig og urimelig.

En helt naturlig reaksjon for den som opplever at hun får dårligere råd når innkjøpsprisen stiger, er å forsøke å øke sine egne inntekter. Er du næringsdrivende betyr det kanskje at du jobber mer og at du skrur opp dine egne priser så langt dine kunder tillater.

Er du lønnsarbeider betyr det muligens at du krever høyere lønn, tar på deg overtid eller søker deg til en bedre betalt jobb.

Alle disse strategiene har – hvis de lykkes – det til felles at de løser problemet til personen det gjelder, der og da. I tillegg bidrar de til at prisspiralen spinner fortere for alle andre. Å øke priser for å kompensere for prisøkning, er en karusell du ikke har lyst til å sitte på særlig lenge.

En ting til disse strategiene har til felles, er at de er forbeholdt de som jobber. Dersom du er trygda, kan du rimeligvis ikke forhandle om lønnsøkning eller overtid. Du får ikke satt opp prisen på det du selger, når du ikke selger noe.

Er du trygda havner du i en ekstra skvis når prisene stiger raskt. Over tid vil nok trygdenivået i en velferdsstat justere seg oppover, men det skjer jo alltid etterskuddsvis. Nivået vil dessuten aldri være spesielt romslig. Det skal som kjent lønne seg å jobbe.

Regnestykket bak er lett å forstå.

Hvis du som trygda kommer deg ut i en jobb, vil du både få høyere inntekt selv, og samfunnet vil få både lavere kostnader og høyere inntekter. Du løser slik både ditt eget problem, og bidrar til å løse andres. Vinn vinn. Det er ekstremt lønnsomt for alle, når en person går fra trygd til jobb.

Men hva med de som ikke kan eller skal jobbe? Vi veit jo at det gjelder mange av de som går på trygd. Er det rimelig å holde også deres kjøpekraft nede for at det skal «lønne seg å jobbe»?

Det er ting som tyder på at vi ikke alltid mener det.

Under pandemien kunne vi observere et uventet naturlig eksperiment. Masse mennesker mistet jobben. Ikke på grunn av markedet, men på grunn av et virus. De var «egentlig» i jobb. De kunne ikke noe for situasjonen.

Det interessante var at disse menneskene slett ikke fant seg i å bli avspist med de trygdene Norge hadde på plass for folk som mista inntekten. De krevde mer – og fikk det.

Begrunnelsen var at det uansett ikke var jobber til dem, på grunn av pandemien. Da ga det ikke mening å holde trygda lav for å oppmuntre til arbeid.

De som allerede var arbeidsledige fra før, derimot. De måtte klare seg med den gamle, lavere trygda. For dem skulle det fortsatt lønne seg å jobbe. At det ikke var jobber å få for dem heller, betød visst ikke noe.

En periode hadde vi dermed to klasser arbeidsledige. Med to ulike trygdenivåer. Det ligger ikke så rent lite moralisme i dette.

Norge gjorde rett og slett forskjell på de som «fortjente» å få kompensert sin manglende inntekt under pandemien, og de som ikke fortjente det. Det var ikke særlig vakkert og etter en stund ble det da også rettet opp.

En konklusjon vi kan trekke av det, er at det er villighet i Norge til å betale for at de som ikke har mulighet til å få seg en jobb, skal ha et verdig liv. Også materielt.

Samtidig er det en kjensgjerning at vi er avhengige av at de som faktisk kan jobbe, gjør det. Det er mange ting som trekker folk til arbeidslivet. Faglig utvikling, inkludering, fellesskap med arbeidskamerater, og selvsagt – mulighet til å bedre sin egen inntekt.

Kanskje vi skulle se mer på disse verktøyene. Gjør det mer spennende, inkluderende, verdig og lønnsomt å jobbe? Istedenfor å gjøre det mere slitsomt, ekskluderende, uverdig og ulønnsomt å gå på trygd.

I den grad det er pengene som skal sørge for at det «lønner seg å jobbe», kan vi jo like gjerne sette lønningene opp som å sette trygdene ned, ikke sant?

Det er jo i forskjellen det såkalte insentivet ligger.

Kommentar: «Hva er egentlig arbeidslinja og hva er alternativet?»

Kommentar: «Spørsmålet om det skal lønne seg å jobbe, en avsporing fra det debatten bør handle om»

Debatt: «Vi bør gjenreise Tranmæls arbeidslinje og kvitte oss med Gro-varianten»

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin