Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Riksmekler Mats Ruland hadde en nærmest uløselig floke å løse.

På den ene siden sto LO og YS, som ville ha tilbake systemet med en tariffavtale i staten. På den annen side kjempet Akademikerne og Unio om å få beholde dagens system med to avtaleområder.

Men når tilbudet fra staten var en felles avtale, var det åpenbart at Akademikerne og Unio satt med dårligst kort på hånda. Deres medlemmer er derfor i streik nå. Det hjalp fint lite at staten la opp til en felles avtale «tilnærmet lik» dagens avtale med Akademikerne og Unio.

Bakteppet er det faktum at Erna Solbergs regjering åpnet for to ulike tariffavtaler i staten.

Dette var en lissepasning til Akademikerne som dermed fikk sin egen avtale i 2016. Unio-familien sluttet seg til denne i 2022. Dermed er denne fløyen i fagbevegelsen størst. Kjøttvekt har mye å si når det forhandles om lønn.

LO og YS holdt naturlig nok fast på den gamle avtalen, som sikrer at større del av lønnspotten fordeles sentralt og dermed gir likere tillegg til alle. Akademikerne og Unio ser seg derimot tjent med at hele lønnspotten fordeles lokalt – slik at deres grupper lettere kan skumme fløten lønnsmessig.

Systemet med to tariffavtaler i staten har ført til lønns- og arbeidsvilkår varierer ut fra hvilken fagforening man er medlem i.

To statsansatte, som ved siden av hverandre med like arbeidsoppgaver, kan få ulik lønn bare fordi de er organisert forskjellige steder.

Fagbevegelsens styrke ligger i kollektive landsomfattende tariffavtaler hvor det gis store sentrale lønnstillegg til medlemmene. Det bør nevne at det ikke er streikerett ved lokale forhandlinger. Dersom lønnsfordelingen flyttes helt og holdent til lokale enheter, blir det også lettere for arbeidsgiverne å splitte og herske med de ansatte.

Erna Solberg har hovedansvaret for at fagbevegelsen i staten nå står mer splittet enn på lenge, og at det dermed ble streik.

Statsminister Jonas Gahr Støre skal ha ros for at dagens regjering har tatt omkamp og pålagt statens forhandlingsleder å gå for en felles tariffavtale.

Og staten strakk seg så langt at det til slutt ble enighet med LO Stat og YS Stat om årets lønnstillegg innenfor normen på 5,2 prosent.

Skåret i denne gleden er at NTL, som er det største forbundet i LO Stat, mener at prisen er for høy siden for mye av potten skal fordeles lokalt. Slik sett sto staten i en spagat mellom NTL på den ene siden og Akademikerne og Unio på den andre.

Avstanden ble altså for stor begge veier.

Enden på visa kan bli at NTLs medlemmer stemmer nei i uravstemningen og at også disse går ut i streik. Ansvarlig statsråd, Karianne Tung (Ap) hevder at Akademikerne og Unio ikke har vært villig til å komme staten i møte.

Når to prinsipper står steilt mot hverandre er det uhyre vanskelig å finne et kompromiss. Det er lettere når det gjelder kroner og øre, for da blir partene som oftest enige om en løsning et sted mellom krav og tilbud.

Lik lønn for likt arbeid, uavhengig av hvor man er organisert, er et godt prinsipp. Det er usolidarisk av Akademikerne og Unio å streike for et system som uthuler dette prinsippet.

Kommentar: Lenge igjen før statsansatte får sin nye lønn