Sunniva Hauge

Student ved OsloMet

Samtidig pågår det et pilotprosjekt ved OsloMet – i samarbeid med Statens vegvesen – som nettopp har som mål å utdanne yrkesfaglærere innen yrkessjåførfaget, med godkjenning som trafikklærere på tunge klasser.

Likevel er antallet søkere lavt. Det reiser et viktig spørsmål: Hvorfor er en så samfunnskritisk utdanning så lite kjent?

Frem til nå har Nord universitet vært den eneste institusjonen i Norge som utdanner trafikklærere for tunge kjøretøy.

Utdanningen har vært lokalisert i Stjørdal, og for mange etablerte yrkessjåfører har dette i praksis gjort studiet utilgjengelig. Å flytte i to år, ofte med familie, boliglån og fast arbeid, er for de fleste urealistisk.

OsloMet sitt pilotprosjekt representerer derfor et viktig og nødvendig brudd med en lite fleksibel modell. Her tilbys et treårig bachelorløp der studentene kan kombinere studier med jobb som yrkessjåfør for å få tittelen Yrkesfaglærer i teknologi og industri med godkjenning som trafikklærer på tunge klasser.

Utdanningen er tilrettelagt for dem som allerede er i arbeidslivet, og som sitter på verdifull erfaring næringen og skoleverket trenger. Dette burde vært en rekrutteringssuksess.

Likevel er søkertallene lave.

Det er vanskelig å tolke dette som mangel på behov eller interesse i befolkningen. Snarere peker det mot et annet problem: Manglende synlighet og kommunikasjon.

Det finnes i dag lite til ingen aktiv annonsering av studiet. Informasjonen er vanskelig å finne, og utdanningen fremstår for mange som ukjent – selv blant yrkessjåfører som kunne vært midt i målgruppen.

Dette er særlig uheldig i en tid hvor både transportnæringen og videregående opplæring skriker etter kompetanse. Mangelen på yrkesfaglærere fører til færre utdannede fagarbeidere, høyere belastning på eksisterende lærere og i verste fall redusert kvalitet i opplæringen.

Når løsninger faktisk utvikles, må de også formidles.

Pilotprosjektet ved OsloMet har et stort potensial. Det åpner for at erfarne sjåfører kan bli lærere uten å måtte velge mellom utdanning og familieliv.

Det bidrar til regional rekruttering. Det styrker koblingen mellom praksisfeltet og skolen. Og det kan på sikt bidra til å sikre rekruttering til en helt avgjørende samfunnsfunksjon: trygg og kompetent transport på norske veier.

Da er det legitimt å stille spørsmål ved hvorfor dette tilbudet ikke markedsføres tydeligere.

• Hvor er kampanjene rettet mot yrkessjåfører?

• Hvor er samarbeidet med arbeidsgivere, fagforeninger og bransjeorganisasjoner?

• Hvor er den offentlige kommunikasjonen som viser at dette faktisk er en ny og tilgjengelig vei inn i læreryrket?

Når myndigheter, utdanningsinstitusjoner og næringsliv er enige om at behovet er stort, bør også innsatsen for rekruttering gjenspeile dette. Pilotprosjekter lykkes ikke av seg selv. De forutsetter synlighet, eierskap og aktiv formidling.

Dersom prosjektet ikke når ut til målgruppen, risikerer man at det feilaktig blir vurdert som «lite etterspurt», når problemet i realiteten handler om manglende informasjon.

Det vil være et tap – ikke bare for OsloMet og Statens vegvesen, men for hele utdanningssystemet og transportsektoren.

Skal vi lykkes med å utdanne flere yrkesfaglærere, må vi ikke bare utvikle fleksible og gode utdanningstilbud. Vi må også sørge for at de som faktisk kan og vil ta dem, vet at de finnes.