Ørjan Takle, bussjåfør og nestleder i Vestnorsk Transportarbeiderforening 

Fabrikantene har gjort bussen lettere for å redusere drivstoffutgiftene. Og de har gjort det de kan for å redusere byggekostnadene.

Det finnes ingen krav til sikkerhet i førermiljøet. I motsetning til omtrent alle andre kjøretøy er det ingen myndighetskrav til sjåførenes sikkerhet i buss.

Resultatet har blitt at bussjåførene nå sitter beskyttet av lakk og plast, som er marginalt mer solid enn plasten i et yoghurtbeger. Det finnes ikke kollisjonsputer som i andre kjøretøy.

Og førerplassen er midt i en kompresjonssone, som strekker seg helt bak til forhjulene. I hastighet høyere enn 20-25 km/t risikerer sjåførene å miste livet i møteulykker.

Fabrikantene hevder det koster store millionbeløp å utvikle sikkerhetsløsninger for sjåførene. Det er ingen som etterspør slike løsninger. Da finnes det heller ingen som vil betale disse ekstrautgiftene.

Arbeidsgiverne våre kan ikke legge ekstra sikkerhet i bussene. Da taper de anbudene. Anbudskonkurranser i kollektivtrafikken avgjøres nemlig i all hovedsak på pris.

De fylkeskommunale oppdragsgiverne har til nå prioritert rutekilometer fremfor økte utgifter til sikkerhet. Det er riktignok varslet noe endringer i kommende anbud. Blant annet setter nå Ruter krav til sikkerhet i sine nye anbud. Og flere fylkeskommunale oppdragsgivere følger etter.

De nasjonale myndighetene har til nå ikke ønsket å lage egne nasjonale krav. Sammen med finske myndigheter har de imidlertid bedt EU om slike krav.

Men EU hevder at det er for få fatale uhell med buss til at de ønsker å lage sikkerhetskrav til godkjenning av bussene.

På tross av EUs oppfatning av at det er for få fatale uhell med buss, så mister vi fra tid til annen stadig nye kolleger i Norge.

I løpet av de siste elleve årene har fem sjåfører blitt lemlestet for resten av livet. Og åtte har mistet livet. Senest i Fredrikstad i romjulen. Sjåføren ble gravlagt 17.januar i år.

Sjåførene i Østfold markerte det med å stoppe bussen i et minutt. Andre sjåfører markerte vår misnøye og utrygghet med en demonstrasjon foran Stortinget samtidig.

I flere av de fatale ulykkene har farten vært lav. Helt ned i noen og 30 kilometer i timen. Statens havarikommisjonen for transport har uttalt at tilsvarende uhell med privatbil trolig ikke ville medført personskader i det hele tatt. Men vi bussjåfører overlever ikke i bussen.

Samferdselsdepartementet har nå et høringsutkast ute, der de vil kreve at nye busser skal oppfylle kravene i en standard kalt R-29. Denne standarden vil styrke bussen midt på fronten. Og mange vil nok oppfatte det som et skritt i riktig retning.

Problemet er bare at det neppe ville reddet livet til enkelte av de omkomne sjåførene. Til det vil styrken i hjørnene på bussen fortsatt være for dårlig.

Aktuelt: Bussjåfør Johnny tror ikke de nye bussene hadde reddet livet til kollegaene

Jeg vil nok mene at dette blir et skritt frem og to tilbake. Det blir bare halvgodt og halvgjort. Vi vil trolig måtte miste enda noen kolleger før hele fronten blir sikret. Egentlig bør sjåførplassen også sikres spesielt.

Ofte er det enda vanskeligere å få gjort sånt arbeid helt ferdig, når ansvarlige myndigheter rettmessig kan slå seg på brystet og hevde at de i hvert fall har gjort noe.

La oss slippe å miste flere kolleger. Gjør det skikkelig med en gang.

Om det gjøres med EU-bestemmelser, nasjonale krav eller krav fra de fylkeskommunale oppdragsgiverne. Det er egentlig ikke så viktig for oss.

En sikker arbeidsplass kan vel ikke være for mye å be om i 2023.

Det må skaffes i overkant av 1000 nye sjåfører i året for å få kollektivtrafikken til å gå rundt. Da må det være et poeng å ta godt vare på de vi allerede har.

Så ansvarlige myndigheter på fylkeskommunalt, nasjonalt eller europeisk nivå, hør vår bønn.

Vi ber om sikrere arbeidsplasser.

Debatt: «Hva er løsningen for å sikre et anstendig arbeidsliv for bussjåførene?»