Kristin Clemet

Leder i Civita

I en kommentar hos FriFagbevegelse 21. oktober, foregir Kjell Werner å skulle avdekke «myter» om offentlig sektor.

Han mener at jeg og enkelte andre som er bekymret for veksten i de offentlige utgiftene, ikke holder oss til fakta.

Werner har rett i at ordbruken og fremstillingen ikke alltid er helt presis og klargjørende når dette temaet diskuteres. Det gjelder også hans eget innlegg. Dermed bærer dessverre kritikken hans litt preg av ordkløveri.

Så la meg prøve å være presis:

Offentlige utgifter som andel av BNP (bruttonasjonalprodukt) for fastlands-Norge er i år beregnet til 62,1 prosent. Det er et høyt tall.

En stor del av disse utgiftene er overføringer til private. Betyr det at tallet er uinteressant?

Absolutt ikke. Det forteller nemlig noe om makten i et samfunn; om hvor stor del av økonomien som det offentlige, altså politikere og byråkrater, bestemmer over. Høye skatter og overføringer medfører også et effektivitetstap som er større enn med lavere skatter og overføringer.

Når OECD og regjeringen i så høy grad bruker «fastlands-Norge» i sine beregninger, skyldes det at inntekter fra sokkelen ikke er inntekter som samfunnet kan bruke løpende.

«Fastlands-BNP» ligner derfor mer på den økonomien som land uten olje har, og på den økonomien vi vil kunne ha, når oljen tar slutt.

Noen mener likevel at vi heller bør bruke et annet tall for å sammenligne. Finansdepartementet har for eksempel pekt på at vi også kan bruke BNI (bruttonasjonalinntekt) eksklusive pensjoner. I så fall blir tallet ca. 43 prosent, og det ligger fortsatt over våre naboland.

Også målt på andre måter ligger vi over våre naboland. Andelen sysselsatte i offentlig sektor på ca. 30 prosent er for eksempel høyest i OECD. Og tallet skal vokse, ifølge Perspektivmeldingen.

Vi har omtrent samme skatte- og avgiftsnivå som våre naboland, det vil si at det ligger helt i verdenstoppen. Hvem som «leder an» i Norden, varierer litt over år. I 2022 lå Norge høyest, og da var det bare Frankrike som hadde et høyere skatte- og avgiftsnivå enn Norge.

Men i motsetning til for eksempel i Danmark, er ikke dette nok til å finansiere offentlig sektor. En fjerdedel av det norske statsbudsjettet er derfor penger vi henter fra Oljefondet. At dette gir oss mye bedre offentlige tjenester enn de har i Danmark, er vanskelig å se.

Hvis pengebruken er mye høyere uten at det gir oss bedre tjenester, kan det tyde på at vi har et produktivitetsproblem i offentlig sektor, og at vi bruker pengene feil. For tiden brukes det for eksempel enorme summer på å subsidiere privat næringsliv.

Norge ser ut til å ha store problemer med å dempe den offentlige pengebruken. Norske politikere har i mange år hatt enormt mye penger til rådighet, men har brukt nesten alt på å øke offentlige utgifter og nesten ingenting på å redusere skatten.

Nå er demografien i endring, og en vakker dag tar oljen slutt. Skal vi ha en like god og trygg velferdsstat da, må politikken legges om.

Kronikk: Hva med å bruke oljepenger til å redusere skatten på de laveste lønningene?