Kjell Werner

Det ligger an til et brukbart lønnsoppgjør til våren.

Flere faktorer drar i positiv retning. Historikk og økonomisk utvikling er til arbeidstakernes fordel. Etter flere år med reallønnsnedgang, skimter vi lys i enden av tunnelen.

Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at lønningene i år vil øke med 5,6 prosent, og at prisstigningen vil lande på nøyaktig det samme. Neste år er det utsikter til reallønnsvekst, skal vi tro prognosene.

Byrået anslår nemlig at årslønna vokser med 5,4 prosent neste år, mens prisstigningen blir 4,5 prosent i snitt. Dermed vil den jevne arbeidstaker gå 0,9 prosentpoeng i pluss neste år – og komme enda bedre ut de to påfølgende årene.

Lønnsoppgjøret starter i realiteten når LO avholder sitt representantskapsmøte i februar neste år. Først da ligger analysene fra Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjøret på bordet. Denne rapporten inneholder fasiten på årets oppgjør, en økonomisk status for situasjonen i norsk arbeidsliv og en prognose for prisutviklingen. Bare for å nevne noe.

Men allerede nå har altså SSB gitt oss en viss pekepinn på hvor landet ligger. Pilene peker rett vei. Inflasjonen avtar, og rentenivået vil dermed følge etter. Arbeidsledigheten øker riktignok litt, men fra et relativt lavt nivå.

SSBs nasjonalregnskap forteller oss om en interessant utvikling: Industriarbeiderne har kommet dårligere ut de siste årene. Bedriftseierne har nemlig stukket av med en større del av kaka. I årene 2009-2021 lå lønnsandelen i industrien stabilt mellom 80 og 85 prosent. Men siden 2021 har lønnsandelen sunket til 70 prosent. Bedriftenes resultater har steget tilsvarende.

Den svake norske krona er hovedårsaken til at eksportindustrien har gjort det så godt de siste to årene. Hittil i år har krona svekket seg med over 11 prosent i forhold til euroen. Landets industribedrifter gjør det jevnt over godt. Overskuddene er større enn på lenge, og bedriftseierne sitter igjen med mer av kapitalen.

På denne bakgrunn har fagbevegelsen, med LO i spissen, gode kort på hånda foran vårens hovedoppgjør. Arbeidstakerne kan med god samvittighet kreve å få tatt igjen det tapte, øke lønnsandelen til det som før var mer normalt.

Det ligger an til å bli et forbundsvist oppgjør denne gangen. Fellesforbundet vil dermed forhandle først og gjennom frontfaget legge normen for resten av lønnsoppgjøret – både i privat og offentlig sektor.

Sjefen i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, spår at neste års lønnsoppgjør kan bli det vanskeligste noensinne. Hun peker på at ei svak krone isolert sett bedrer lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor. «Men da blir det ekstra viktig med disiplin, slik at dette ikke tas ut i økt lønnsvekst i frontfaget som så gjennom frontfagsmodellen slår inn i hele økonomien», sier Bratten.

Spekter-sjefen poengterer at alle er tjent med at pris og rentevekst nå kommer under bedre kontroll. Bratten mener det er bekymringsfullt at det ikke lenger er full oppslutning om frontfagsmodellen. Hun viser til at Unio-familien gir uttrykk for at offentlig sektor må ha større lønnsvekst enn øvrige forhandlingsområder.

I Norge er det tradisjonelt slik at lønnsevnen i konkurranseutsatt industri legges til grunn for lønnsoppgjørene. Denne gangen blir det altså Fellesforbundets leder Jørn Eggum som går i front og setter standarden gjennom frontfaget. Men Eggum må rådføre seg med resten av LO-familien før de konkrete lønnskravene kan meisles ut.

Det er godt dokumentert og historisk bevist at frontfagsmodellen bidrar til å styrke konkurranseevnen pluss at den gir høy sysselsetting, lav ledighet og små forskjeller i det norske samfunnet. Derfor må det ikke tukles med denne modellen.

Industriens tåleevne må fortsatt legges til grunn for lønnsutviklingen. Alternativet blir en lønnsspiral der industribedrifter ofres på andres alter.

Det faktum at lønnsandelen i industrien har sunket, er isolert sett et godt argument for betydelig høyere lønn i neste års oppgjør. Det store spørsmålet er hvor lenge krona vil holde seg såpass svak. Bildet kan fort snu seg dersom krona styrker seg og vi får lavere priser på verdensmarkedet. Da blir industriens stilling brått mer normal. Det bør nevnes at SSB forventer at krona vil holde seg like svak de neste tre årene.

Fagbevegelsen må også ta hensyn til bedriftenes framtidsutsikter. Og der er ikke bildet like lyst. NHOs siste medlemsundersøkelse er nemlig dyster lesning. 41 prosent av NHO-bedriftene ser for seg en forverring markedsmessig og økonomisk. Det er bare i oljebransjen hvor det er overvekt av bedrifter som venter en bedring. Byggenæringen melder om et kraftig fall. Det er slik sett et stort strekk innad i næringslivet.

LO-familien må derfor veie flere hensyn opp mot hverandre når de nye lønnskravene skal fremmes.

Økt kjøpekraft bør være et realistisk mål. Samtidig må arbeidstakerne få et større kakestykke. Det handler om å få den naturlige og rettmessige delen av verdiskapningen. Det vil være kollektiv fornuft i tråd med den norske modellen.