Mia Vabø

Den offentlig finansierte eldreomsorgen representerer en grunnleggende trygghet i velferdsstaten, både for den eldre som er svekket av sykdom og høy alder, og for befolkningen i sin alminnelighet. Med en aldrende befolkning blir det imidlertid en stor utfordring å sikre tilstrekkelig bemanning som kan sørge for at denne grunntryggheten opprettholdes.

Med utgangspunkt i de såkalte Nordcare-undersøkelsene (2005, 2015) gjennomført blant helsefagarbeidere i Danmark, Finland Norge og Sverige, får vi et innblikk i hvordan kjernepersonalet i eldreomsorgen vurderer sin egen arbeidssituasjon. Våre analyser tyder på at de fleste finner arbeidet meningsfylt – fordi de sammen med gode kolleger får tilbakemeldinger om at de gjør en viktig forskjell i menneskers liv. Likevel er det et nedslående funn at stadig flere oppgir at de har seriøst vurdert å slutte i jobben. I den siste undersøkelse var andelen over 40 prosent. Selv om ikke alle som seriøst har overveid å slutte faktisk gjør det, gir tallet en indikasjon på at dette er en sektor med ustabil bemanning og kompetanselekkasje.

Podkast: Rebekka (33) må ta ulønnet permisjon for å kunne amme datteren

Når vi analyserer hva som ligger bak slutteønskene, finner vi at det i stor grad handler om travelhet og høyt arbeidspress – et ganske vanlig svar blant de eldste sliterne. Mer finmaskede analyser tyder imidlertid på at Norge står overfor et betydelig lekkasjeproblem også blant de unge. Problemet henger sammen med et fragmentert deltidssystem der mange jobber i små deltidsstillinger og relativt mange jobber ufrivillig deltid.

Nordcare-dataene viser at Norge topper statistikken over ufrivillig deltid. Hele 21 prosent av helsefagarbeiderne oppgir at de ønsker å jobbe flere timer. I Sverige er andelen 14 prosent, i Finland 2 prosent og i Danmark 5 prosent. Fraværet av ufrivillig deltid i Finland og Danmark må sees i lys av at man her har etablert en ansettelsesnorm basert på store og hele stillinger. I Finland er heltid hovedregelen; i Danmark har andelen heltid økt samtidig som majoriteten av de deltidsansatte jobber over 30 timer – altså tett mot heltid. I Norge og Sverige er deltidssystemet sammensatt av ulike deltidsbrøker, dog med et betydelig høyere antall bittesmå stillinger i Norge. Deltidssystemene her består av et A-lag av ansatte som jobber i ønsket stillingsprosent og et B-lag av deltidsansatte som «mangler timer» og stiller seg parat til å fylle turnushull – ofte ubekvemme og travle tidspunkter og noen ganger på arbeidssteder der de er lite kjent.

Mye delt: Folk flest får dårligere råd: Prisene øker mer enn lønna

Vår analyse viser at de som jobber ufrivillig deltid er mer bekymret for ikke å kunne betale sine faste utgifter enn de som jobber i ønsket stillingsbrøk. Og jo flere ulike typer skift (dag, kveld og helg) en roterer mellom, jo større er sjansen for at en opplever at jobben er vanskelig å kombinere med familie- og fritidsliv. Både bekymringer for egen betalingsevne og vansker med å kombinere jobb og familieliv henger sammen med vurderinger om å slutte i jobben.

Ufrivillig deltid og irregulære arbeidstider oppfattes som problematisk av helsefagarbeidere i alle fire land. Men det er bare i Norge at ufrivillig deltid er særlig utbredt blant unge helsefagarbeidere og det er bare i Norge at de som jobber ufrivillig deltid i særlig høy grad finner det vanskelig å kombinere jobb og familieliv. Det siste er logisk ettersom det krever flere timer i beredskap å skulle plusse på arbeidstimer i en liten (norsk) deltidsstilling enn i en større deltidsstilling.

Arbeidspress og ustabile ansettelsesvilkår er åpenbare kilder til at arbeidstakere ønsker seg bort fra eldreomsorgen. Det er imidlertid ikke bare konkrete belastninger ved yrket som spiller inn. I en ny artikkel undersøker vi hvilken rolle det spiller at mange – omkring 30 prosent – opplever arbeidet som lite vedsatt av massemedier, kommunale toppledere og av samfunnet generelt. Vi finner at manglende anerkjennelse åpenbart virker demotiverende på mange, også blant dem som trives med arbeidet og føler seg verdsatt av kolleger og klienter.

Denne skaper debatt: Slik dumper selskapene sjåførlønna. Her bytter falske dokumenter eier

Det er vanskelig å vedta at arbeid i eldreomsorgen skal bli mer anerkjent. Likevel bør det være en tankevekker for politikere og arbeidsgivere som står ansvarlig for å tilrettelegge for en bærekraftig eldreomsorg, at en så stor del av kjernepersonalet i sektoren oppgir at de opplever arbeidet som lite verdsatt i offentligheten.

Med regjeringsskiftet følger visjoner om en tillitsreform i eldreomsorgen med løfter om at stabile kompetente team av fagfolk selv skal få ansvar for å finne de beste løsningene i tett samarbeid med sine hjelpemottakere. Det lyder bra! Men for å oversette visjonen til praksis må en starte i riktig ende. Tillit er som kjent toveis. Omsorgspersonalet må kunne stole på at de ansvarlige skjønner hva som må til for å skape slike ansvarlige fagfelleskap. Det nytter ikke å tegne nye organisasjonskart basert på modeller om tillitsbasert teamarbeid dersom store deler av arbeidsstyrken jobber i små deltidsstillinger og jager omkring etter ledige vakter. Heller ikke en individuell heltidstidsgaranti med rett til full arbeidsuke «hvor-som-helst» er tilstrekkelig. Unge mennesker som er blitt oppmuntret til å ta en helsefagutdanning, må inkluderes i et fagmiljø der de får mulighet til å utvikle seg til trygge kompetente fagfolk. Det må legges til rette for at kommunene tenker systemisk og langsiktig for å utvikle arbeidsplasser der store og hele stillinger er normen.