Marcus Johansson

Da jeg tidligere skrev om ufrivillig deltidsansatte og overtidsbetaling, fikk jeg mange tilbakemeldinger fra ansatte som kjenner seg igjen i urettferdigheten i systemet.

Det viser at problemene i helsevesenet ikke bare handler om enkeltsaker – de handler om strukturer som ikke lenger tåler virkeligheten de selv har skapt.

Når toppledere i helseforetakene tjener over to millioner i året, mens helsearbeideren må løpe mellom pasienter uten tid til å spise, sier det alt om skjevhetene i norsk helsevesen.

Vi ser det nå i debatten om helseforetaksmodellen – et system som har fjernet beslutningene fra dem som faktisk vet hvor skoen trykker.

Det er på tide å snakke ærlig om tilstanden i norsk helsevesen. For vi står midt i en omsorgskrise som ikke handler om manglende vilje – men om systemer som ikke lenger fungerer.

Ansatte løper raskere enn noen gang. Oppgavene vokser, mens tiden krymper. Vi erstatter erfaring med effektivitet, og omtanke med rapportering. Når de som står i tjenestene sier fra, blir de møtt med stillhet – eller enda flere krav.

Sannheten er at mange helsefagarbeidere og sykepleiere ikke lenger rekker å gi omsorg, bare hjelp. Pasienter blir tall. Hverdagen blir drift. Og systemet har sluttet å lytte til dem som faktisk står midt i virkeligheten.

Vi snakker stadig om rekruttering og kompetanseheving – men hva hjelper det å utdanne flere, hvis vi ikke klarer å beholde dem vi allerede har?

Arbeidsglede erstattes av utmattelse. Tilliten mellom ledelse og ansatte forsvinner når alt handler om budsjetter og kutt.

De fleste som jobber i helsevesenet gjør det fordi de bryr seg. De står i krevende vakter, tunge løft og sterke menneskemøter. Men når alt måles i effektivitet, blir den menneskelige siden borte.

Vi risikerer å bygge et helsevesen der vi mister det viktigste: relasjonen mellom pasient og pleier.

Det er på tide å anerkjenne virkeligheten slik den faktisk er – ikke slik den ser ut i rapportene. Det krever politisk mot å innrømme at dagens struktur ikke holder.

At vi må styrke grunnbemanningen, redusere midlertidighet og faktisk gi ansatte tid til å yte omsorg – ikke bare «produsere tjenester».

Vi må også gi helsepersonell tillit til å bruke sin faglighet. Vi må slutte å kontrollere alt de gjør, og heller lytte til dem som vet hva som faktisk fungerer. For det er de som kjenner pasientene, ser behovene og vet hvor det svikter.

Det norske helsevesenet er fullt av dyktige folk. Men de trenger at vi som ledere og tillitsvalgte tar ansvar for systemet, ikke bare skylder på hverandre når det ikke går rundt. Omsorg handler om mennesker, ikke tall.

Og et helsevesen som ikke lenger evner å ta vare på sine egne ansatte, vil til slutt svikte også pasientene. Derfor må vi tørre å snakke sant – også når sannheten er ubehagelig.

Helseforetaksmodellen har skapt et system der økonomi styrer mer enn fag. Når direktørlønningene vokser mens omsorgen krymper, må vi våge å stille spørsmålet:

Hvem sitt helsevesen er det egentlig vi bygger – deres, eller vårt?