JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Norge er et lite land betyr vi noe som helst i verdenspolitikken?

– Ja, vi kan potensielt bety mer enn noe. Husk at vi er en av verdens ledende energi- og oljestater med et stort oljefond. Og vi er en humanitær stormakt med et stort bistandsbudsjett, sier Kim Gabrielli som gir ut bok om sosialdemokratisk utenrikspolitikk.

• Kjellerklubben fyller hundre år med historiebok

I Trumps tid

Kim N. Gabrielli har sammen med Stina Torjesen skrevet boka «Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden». Og de har gjort det av tre grunner. For det første fordi verden endrer seg raskere enn før – og da kan ikke utenrikspolitikken ligger fast, som det så vakkert heter på politikerspråk. For det andre fordi de etter forfatternes mening er for lite utenrikspolitiske debatt på den brede politiske venstresida – de er begge medlemmer av Arbeiderpartiet. Og for det tredje fordi norsk utenrikspolitikk etter deres mening ikke imøtegår i nok grad den voksende økonomiske ulikheten i verden.

– Bokas undertittel – i Trumps tid – hva mener dere med det?

– Dette er et uttrykk for noe mer enn han sjøl. Vi ser en økning i høyrepopulisme, mindre internasjonalt samarbeid og mer nasjonalisme ikke bare i USA, men også i Europa, sier Gabrielli. Og legger til et eksempel, nemlig at den amerikanske presidenten vil ha tilbake jobbene til USA – noe som kan ramme arbeidsplasser i andre land.

– Mindre frihandel og jobber som flyttes til rike land vil ramme de fattigste, sier han.

LO for passive

Siden tradisjonen i Norge er at «utenrikspolitikken ligger fast» kan det nok ha festet seg et inntrykk av at det ikke er noen forskjell på sosialdemokratisk og høyrepartienes utenrikspolitikk. Men det fins etter Gabriellis mening flere ulikheter sjøl om han erkjenner at de foregående regjeringer har vært like på flere felter. Troen på forpliktende samarbeid er imidlertid større i sosialdemokratiet. Og ikke minst er verdsettingen av den nordiske modellen størst blant sosialdemokrater.

– Men er verdenssamfunnet modent for norsk og nordisk sosialdemokrati?

– Ja, mye tyder på det. Den nordiske modellen blir mer og mer akseptert som noe mange land strekker seg etter. Den anbefales i dag varmt av miljøer som på 1990-tallet mente den var avleggs, som World Economic Forum og Det internasjonale pengefondet. Vi kan si at modellen vår har blitt nærmest en «popstjerne» blant mange politikere og økonomer internasjonalt. I Latin-Amerika ser vi økt interesse og et sterkere organisert arbeidsliv enn før. Det fins sjølsagt motstand også – vi kan ikke komme trekkende med vår modell og tre den nedover hodene på andre lands politikere. Men vi kan skape dialog om temaet hvis vi setter det skikkelig på agendaen i utenrikspolitikken. Vi må løfte fram arbeidstakerrettigheter utover tradisjonelle utfordringer: Voksende robotisering og rasjonaliseringen av arbeidsplasser er både en utfordring og en mulighet. I dette spørsmålet kan LO komme tydeligere på banen i norsk utenrikspolitikk og gå i tettere dialog med politikerne enn de har gjort så langt.

Venstrevri

At internasjonale og viktige organisasjoner som WTO (Verdens handelsorganisasjon) og EU (Europeiske Union) i utpreget grad er tuftet på markedsliberalistiske prinsipper, svarer jo dårlig med klassisk sosialdemokratisk politikk. Gabrielli ser dette perspektivet, men peker på at WTO i det minste har satt barnearbeid på agendaen. Han er klar over at det er vanskelig å reise problemstillinger rundt arbeidstakerrettigheter i WTO, men mener det ikke er umulig.

– I hvilken grad er boka ikke bare et forslag til en ny sosialdemokratisk utenrikspolitikk, men også en kritikk av den rådende?

– Vi mener at utenrikspolitikken må vris mot venstre når det gjelder økonomiske strukturer. Den må fremme tradisjonelle sosialdemokratisk verdier, løsninger og reguleringer i mye større grad enn i dag. Vi snakker om arbeid til alle, internasjonalt skattesamarbeid, ansvarlige investeringer og fokus på arbeidertakerrettigheter og trepartssamarbeid. På det økonomiske feltet i utenrikspolitikken, mener vi at den rødgrønne regjeringen var for lite sosialdemokratiske i sin tilnærming.

Blankpolerer ikke kapitalismen

Slagordet til de to forfatterne av denne boka er «en bedre organisert kapitalisme». Det er derfor nærliggende å lure på om sosialdemokrater nå helt har forlatt tanken om et sosialistisk samfunn.

– Folk i Arbeiderpartiet har alltid vært «kraftsosialister». Arbeid til alle, mest mulig handel, men med fornuftige reguleringer. Finanskrisen har aktualisert begrepet kapitalisme og Norge er blitt en enorm statlig investor gjennom Oljefondet. Vi skriver i boka at kapitalismen er det beste systemet vi har for økonomisk vekst til tross for sine mangler og bivirkninger. Vi må menneskeliggjøre kapitalismen, ikke avskaffe den, sier Gabrielli. Han mener at det ikke er begrepet kapitalisme som er en motsetningen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, men høyresidas naive tro på at markedet er et slags universalmiddel for alle problemer. Markedet mener han sosialdemokratiet har som oppgave å utnytte og temme.

– Vi blankpolerer ikke kapitalismebegrepet, vi bruker det fordi det eksisterer som en realitet og stadig danner rammer for gode diskusjoner.

Presidenten på sidelinja?

USA har vært en politisk stormakt store deler av forrige århundre, dominert verdenspolitikken og gjør det fortsatt – ikke minst etter at de sosialistiske statene i Øst-Europa forsvant.

– Er det mulig å føre en utenrikspolitikk som i praksis ser bort fra USA?

– Nei, men det er kanskje mulig å sette den sittende presidenten på sidelinja i den daglige gjennomføringen av store deler av utenrikspolitikken. Dog ikke de aller viktigste og overordnete avgjørelsene.

Det kan synes som om at vår tid domineres av sosiale medier og gud og enhver mann som i tide og utida kan rope ut om falske nyheter og at solidaritet og internasjonalt samarbeid trues gjennom et fokus på seg selv. Hva gjør dette med det offentlige ordskifte – med politikken?

– Jeg mener vi ser to motsatte utviklingstrekk samtidig. Ved siden av en fragmentert offentlighet og internasjonalt samarbeid som trues som du beskriver, har verdens ledere blitt enige om bærekraftsmålene for alle land – og den internasjonale klimaavtalen er anerkjent av nesten alle. Det viser vilje til internasjonalt samarbeid, til tross for at utviklingen noen steder peker i motsatt retning sier Kim Gabrielli. Forfatter av boka «Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden».

• Her demonstrerer fagbevegelsen i Argentina

• Ni råd og triks til alle som skal holde tale. Mina Gerhardsen med egen taleskrivebok

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

INGEN TRUMPTILHENGER: Kim N. Gabrielli har i boks form og sammen med Stina Torjesen lagt fram et forslag om sosialdemopkratisk utenrikspolitikk.

Jan-Erik Østlie