Kristine Nergaard og Kristin Alsos, forskere Fafo

Mens arbeidstakersiden jobber hardt for å opprettholde eller øke organisasjonsgraden, har arbeidsgiverorganisasjonene styrket sin posisjon. I 2019 befant om lag 70 prosent av arbeidstakerne i privat sektor seg i en virksomhet som var organisert i en arbeidsgiverorganisasjon. I 1990 var andelen 55 prosent.

Økende organisering på arbeidsgiversiden har imidlertid ikke ført til økt tariffavtaledekning. Undersøkelser tyder tvert imot på at andelen av arbeidstakere i privat sektor som befinner seg i en bedrift som er bundet av tariffavtale, er fallende – kanskje med 5-6 prosentpoeng fra begynnelsen av 2000-tallet og til i dag. Arbeidsgiverorganisasjonene har med andre ord mange medlemmer uten tariffavtale. Dette gjelder særlig innen servicesektoren, men også for mindre bedrifter i andre bransjer.

Mange er bekymret for at fallende organisasjonsgrad og at færre er omfattet av tariffavtale, skal svekke partenes mulighet til å regulere lønns- og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv. En ny Fafo-undersøkelse gir mer kunnskap om arbeidsgiverenes holdninger til tariffavtalene.

Tariffleksikonet: Hva er en tariffavtale?

Hele bransjer utenfor

Kanskje gjør det ikke så mye at mange av de minste bedriftene er uorganiserte og ikke har tariffavtale – sånn har det alltid vært. Men der dette blir betegnenede for hele bransjer, er problemet større. Hvilken rolle skal kollektive reguleringer ha i for eksempel servicesektoren? Og i nye bransjer og bedrifter som vokser fram i kjølvannet av digitalisering og grønt skifte – og som ikke har noen tarifftradisjon? Finnes det noen gode grep? Eller er ikke dette noe å bekymre seg over?

Færre bedrifter har tariffavtale for sine ansatte. LO er bekymret for utviklinga

Samme utfordringer som arbeidstakersiden

Vår undersøkelse, som er gjort på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet, tyder på at organisasjonene på arbeidsgiversiden har noenlunde samme utfordring som på arbeidstakersiden. De uorganiserte er ikke nødvendigvis negative til å organisere seg, men det må i beste fall en del overtalelse til før de lar seg overbevise. Flertallet av de uorganiserte bedriftene svarte at de har ikke behov for – eller at de er for små til å ha nytte av – et medlemskap. Men dersom en uorganisert virksomhet får krav om tariffavtale, vil de også vurdere medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon. I så måte kan man si at aktive arbeidstakerorganisasjoner bidrar til rekrutteringsarbeidet på arbeidsgiversiden, og at partene har en felles interesse.

Arbeidsmiljøloven brytes langt oftere hos bedrifter uten tariffavtale

Tariffavtalene er ryggraden

Spørsmålet om hvordan tariffavtaledekningen kan økes er mer krevende, og utviklingen mer bekymringsfull. Tariffavtalene kan betraktes som ryggraden i det kollektive arbeidslivet. Disse binder arbeidsgivere og arbeidstakere sammen, og gir dem et instrument for å regulere lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtalene er også viktige fordi man gjennom disse etablerer partsforhold ute på arbeidsplassene – med rettigheter og plikter, møteplasser og arenaer for samarbeid. Samtidig er tariffavtalen en begrensing i arbeidsgivers styringsrett.

Bidrar til bedre forhold og omdømme

Bedrifter som er omfattet av tariffavtale var, ifølge undersøkelsen, i hovedsak positive til tariffavtaler. Drøye 80 prosent er helt eller delvis enig i en påstand om at «tariffavtalen bidrar til et bedre forhold til de ansatte» og nesten like mange mener at «tariffavtalen er ressurssparende for bedriftene fordi den gir en ferdig pakke av lønns- og arbeidsvilkår». Bedriftene er også enig i at tariffavtalen gir bedriften et godt omdømme. Tariffavtalene vurderes ikke som for kompliserte, de krever ikke mye administrasjon og kostnadsnivået blir ikke for høyt. En påstand om at tariffavtalene gjør det vanskelig å tilpasse arbeidstidsordningene til bedriftens behov, er det heller ikke så mange som sier seg enig i. Det virker som om flertallet av tariffbedriftene har lært seg å leve ganske godt med denne typen reguleringer.

Mindre negative enn ventet

Bedrifter uten tariffavtale fikk i hovedsak svare på de samme spørsmålene som de med avtale. Ikke overraskende er disse mer kritiske til tariffavtaler. Men det er særlig fordi de i mindre grad slutter opp om de positive sidene ved en tariffavtale, som forutsigbarhet, bedre omdømme og forhold til de ansatte. Det er faktisk færre som sier at det er større ulemper enn fordeler med en tariffavtale. En del sier imidlertid at det ikke er vanlig med tariffavtale i deres bransje. Samtidig er det også blant disse bedriftene lite som tyder på at tariffavtalene anses som for dyre eller omstendelige, sammenliknet med vurderingen fra tariffbundne bedrifter.

Kommentar: «Fagorganisering forebygger forskjeller», skriver Eline Lønnå

Svekker partenes rolle

På kort sikt kan lavere tariffavtaledekning være en fordel for arbeidsgiverne. Det gir dem større handlingsrom. Samtidig vil dette svekke rollen partene har i lønnsdannelsen og trepartssamarbeidet. Det lokale samarbeidet på arbeidsplassene, og som mange arbeidsgivere trekker frem som et gode, vil også bli svekket.

Lav tariffavtaledekning i enkelte bransjer har gjort at vi har måttet ta i bruk virkemidler som allmenngjøring av tariffavtaler. At avtalene erstattes med allmenngjøring, kan på sikt bidra til mer lovgivning og mindre tariffregulering. Både partene og myndighetene bør derfor diskutere hva som skal til for at flere bedrifter skal inngå tariffavtale. Er det mulig å knytte flere fordeler til å være en tariffbundet bedrift? Må tariffavtalene moderniseres? Eller er det nok at partene i fellesskap synliggjør nytten av å ha tariffavtale?