En tariffavtale er en kollektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår eller andre forhold, som inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverorganisasjon. En tariffavtale er bindende for avtalens parter og deres medlemmer.

I tillegg til lønn, regulerer tariffavtalene også bestemmelser om forhold som sosiale rettigheter, pensjon for dem som har dette avtalefestet, arbeidstidsspørsmål, samt oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering. Hva som inngår, varierer mellom de ulike tariffavtalene. Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene, for eksempel mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening, mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte.

Del I i en tariffavtale består som regel av hovedavtalen, mens del II består av overenskomsten og de særavtaler som er knyttet til denne.

Overenskomsten har vanligvis en varighet på to år og revideres ved tariffoppgjørene. Hovedavtalen har vanligvis en varighet på fire år og fornyes i egne forhandlingsrunder der det ikke er anledning til å gå til streik eller lockout.

Hvis et fagforbund har tilstrekkelig antall medlemmer i en bedrift, kan det kreve at tariffavtalen for den aktuelle bransjen gjøres gjeldende i bedriften. Hvis bedriften avviser kravet, kan man gå til lovlig streik for å legge press på bedriften. Når bedriften har sluttet seg til tariffavtalen, vil framtidige endringer i tariffavtalen automatisk bli gjort gjeldende for bedriften.

De aller første tariffavtalene i Norge ble inngått i 1870-årene. Den første landsomfattende tariffavtalen i Norge er Verkstedsoverenskomsten mellom Jern- og Metallarbeiderforbundet og Norsk Arbeidsgiverforening fra 1907.

Innholdet i og prosedyrer for opprettelsen av en tariffavtale er regulert i arbeidstvistloven.