Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no, ole@lomedia.no

Truslene var ikke skremmende. Til og med drapstruslene prellet liksom bare av. Kidnappingsforsøket skremte ham heller ikke noe særlig.

Det var sånt han bare måtte forvente.

Hector Ulloa smiler når han forteller om perioden som studentaktivist hjemme i Honduras i Mellom-Amerika.

– Jeg hører jo selv at det er en syk historie, spesielt når jeg snakker om det i Norge. Her ser jeg hvor langt unna dette virker, samtidig som jeg vet at mange studenter opplever det samme. Historien min er ikke unik i det hele tatt, sier han og blir mer alvorlig.

– I dette rolige, trygge kontorlokalet, slår det meg hvor store kontrastene er i alt jeg har opplevd i mitt 26 år korte liv. Det er ironisk, sier lederen av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH).

Kunnskap er kraft

Å vokse opp med samfunnsengasjerte foreldre gjør noe med deg. Engasjementet går ofte i arv. Hector Ulloa er intet unntak.

Lærerne Mario og Iris var begge universitetsutdannet, noe som på langt nær var vanlig i Honduras på 1980-tallet. Det er det fortsatt ikke, i et av de minst utviklede landene i Mellom-Amerika. De var begge aktive i studentbevegelsen.

I 1996 fikk de sin andre sønn, Hector. Barna vokste opp i hovedstaden Tegucigalpa, der foreldrene fortsatt bor.

Mario og Iris var fast bestemte på at deres to sønner skulle få utdanning. Det var det viktigste de kunne gi dem.

Ferieturer, restaurantbesøk og andre luksusgoder måtte vike. Pengene gikk til privatskole for Hector og den tre år eldre broren Henry, som nå fullfører legestudiet.

– Jeg vokste opp med å kritisere myndighetene rundt middagsbordet og med troen på at utdanning var det beste verktøyet for å kunne endre samfunnet, forteller han.

Utdanning fikk han, men ikke uten kamp. Og nettopp denne kampen førte ham til Norge.

Menneskerettigheter: Opp- og nedturer for demokratiet i Latin-Amerika: Slik påvirker det arbeidsfolk

Fra Honduras til Bergen

Fra freshe lokaler på Grønland i Oslo leder Hector Ulloa i dag SAIH. Den første ikke-norske lederen ble først nestleder i 2020, og deretter leder i 2021.

– Jeg var med i elevrådet på skolen, helt fra førsteklasse til siste året av videregående. Jeg har nok alltid følt meg som en naturlig leder og liker å samle vennene mine.

I SAIH jobber han for studenters og akademikeres rettigheter, både i Norge og på verdensbasis.

Organisasjonen, som startet som en del av anti-apartheidbevegelsen i 1961, jobber i dag for studenters og forskeres rett til å søke sannheten og til å undersøke uten å bli forfulgt av myndighetene.

Gjennom langsiktig bistandsarbeid jobber SAIH også for at folk i hovedsakelig Colombia, Nicaragua, Bolivia, Zimbabwe, Zambia, Sør-Afrika og Myanmar skal ha tilgang til høyere utdanning. Arbeidet foregår fra Norge, med hjelp av 56 medlemsorganisasjoner. Norsk Tjenestemannslag (NTL) og NTL Ung er to av dem.

I tillegg har de startet opp en stipendordning som gir opptil 20 utsatte studenter i u-land muligheten til å fullføre studiene sine i Norge.

Hector har vært én av dem.

I 2018 kom han til Bergen gjennom Students at Risk, en stipendordning som siden 2015 har hentet nesten hundre studenter til Norge. Den er initiert av SAIH og Norsk Studentorganisasjon og er finansiert av staten.

Mye vold: Hver eneste dag blir én kvinne drept i Honduras: – Her er vold mot kvinner viktigste sak

En treffende tilfeldighet

Han fikler mye med hendene og ser ned. Blyg er ikke riktig beskrivelse, for å få ham i tale er ikke noe problem. I barndommen ble han mislikt av lærerne og utvist flere ganger fordi han skravlet for mye. I dag er snakkingen et av hans viktigste verktøy.

– Jeg hadde gode karakterer, men jeg var en bråkmaker og elsket å snakke. Hele tiden. Derfor var jeg jo en dårlig elev som forstyrret de andre. Lærerne hatet meg. Kanskje jeg hadde et problem med autoriteter allerede da.

Han snakker engelsk, selv om han har lært seg norsk. Slik uttrykker han seg bedre, mener han.

I Bergen fullførte han en mastergrad i offentlig administrasjon. Samtidig tok han opp et stort engasjement han hadde hatt hjemme i Honduras.

Der hjemme, som nestleder for den nasjonale foreningen for jusstudenter og talsperson for den honduranske studentbevegelsen, kjempet han for å bygge opp igjen et studentdemokrati.

Det var en ren tilfeldighet at han stoppet ved standen på Universitetet i Bergen. Noe gjorde ham nysgjerrig. En norsk organisasjon som jobber for akademisk frihet i land der studenter kan knebles ved å forsøke å finne sannheter myndighetene ikke vil at skal komme fram?

Han ble solgt. Og helt riktig; Det var SAIH som stod på standen.

– Jeg hadde helt glemt at organisasjonen var nevnt i noen av e-postene jeg fikk før jeg kom til Norge. Man kommer hit som ordinær internasjonal student, og ingen får vite hvilke premisser du har kommet hit på, med mindre du forteller det selv.

Han, som de fleste andre studentene som har kommet til Norge gjennom Students at Risk, har vært i fare for å bli fanget, skadd eller utvist fra studiene i hjemlandet. Selv var han truet på livet.

Reddet av tilfeldighetene

Ved en anledning kom to menn med våpen på motorsykkel til et TV-studio der han skulle delta i debatt. Hector var forsinket og slapp unna.

En panikknapp som tilkalte politiet, skulle holde ham trygg. Men med korrupt politi og myndigheter som var ute etter ham, kunne det være farlig å trykke på knappen.

– En annen gang ble en medstudent kidnappet av maskerte menn på campus. Han ble sluppet fri da de skjønte at det ikke var meg, forteller han.

Alle truslene førte til at han måtte slutte å reise kollektivt. Å gå ut med venner ble for farlig, og foreldrene måtte kjøre ham dit han skulle. Helst i ulik bil fra gang til gang.

Foreldrene konfronterte ham på et tidspunkt. Visste sønnen hvilken risiko han utsatte seg for?

– Men de støttet meg hele veien. De følte nok på at valget mitt om å stå i det, var en refleksjon av det de hadde lært meg, sier han.

Det hele startet med en reform innført ved Universidad Nacional Autónoma de Honduras, landets eneste offentlige universitet.

Myndighetene kalte den en kvalitetsreform. I realiteten betydde dette at tusenvis av de fattigste studentene ville bli utvist, forteller Ulloa, fordi universitetsledelsen ville gjøre utdannelsen eksklusiv for de mest bemidlede studentene.

Reformen førte til stor misnøye blant studentene. Men det fantes ikke noe studentdemokrati, da myndighetene hadde gjort dette ulovlig i 2002.

I 2016 gikk Hector og omtrent 40.000 andre studenter ut i streik. Først i tre måneder. Så i fire måneder til. Så gikk de ut i gatene. Flere hundre av dem ble anmeldt eller utvist for å delta i protestene.

Da endret de strategi. Fra å kjempe mot myndighetene og reformen startet de heller å kjempe for studentdemokrati i et land der demokratiet svikter.

Hector Ulloa var med å lede omtrent 40.000 studenter ut i streik i 2016. Den bidro til at universitetet i dag har fått et studentparlament.

Privat

Med livet som innsats

Fra Norge fortsatte han å bidra i gjenoppbyggingen av studentdemokratiet i Honduras.

Og etter 20 år var det på plass i april 2022. Valget skjedde som følge av det eneste lovforslaget i landets historie som er fremmet av en folkebevegelse, forteller han.

– Vi er mange som har kjempet, også mange før meg. Endelig har vi klart det, sier han stolt.

Hector Ulloa har stått på med livet som innsats, på tross av myndigheter som prøvde å stoppe ham. Det kan det bli en slutt på.

I 2021 fikk Honduras en ny og lovlig valgt regjering, som attpåtil ledes av landets første kvinnelige president, Xiomara Castro. I januar i fjor var Hector tilbake i hjemlandet for å gi den nye regjeringen råd om maktovertakelsesprosessen.

I vår ble han også kåret til en av Dagens Næringslivs ledestjerner under 30 år for sin innsats. Og han har på ingen måte tenkt til å gi seg her.

Når ledervervet hans i SAIH avsluttes i juni, er planen å ta siste del av utdanningen for å bli godkjent jurist i Honduras. Etter seks måneder i praksis er ikke drømmene konkrete, men store og ambisiøse.

– Jeg skal jobbe for landet mitt og fortsette å jobbe for utdanning og menneskerettigheter, sier 26-åringen og smiler.

På veien har han fått med seg ny erfaring og kunnskap fra Norge.

– Jeg tenker på det som en verktøykasse. I Honduras er vi gode på mobilisering og rask handling. Her, i tillitssamfunnet Norge, stoler man på at de folkevalgte gjør jobben og trenger ikke mobiliseringen i så stor grad. Norge er bedre på delegering og samarbeid. Jeg tror vi kan lære av hverandre.

– Og jeg er glad jeg har fått oppleve begge deler.