Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

– Vi har kjempeutfordringer, sier Jørgen Aarhaug, hovedtillitsvalgt for Norsk Tjenestemannslag (NTL) ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

I vår ble det drøyt 10 prosent færre arbeidstakere i virksomheten hans, som ved årsskiftet hadde i overkant av 100 ansatte.

Det er ikke kommet signaler om videre kutt, men det er mange piler som peker i feil retning.

Aarhaug forteller at TØI trolig kommer til å gå med et dundrende underskudd i år.

– Uten en solid egenkapital, ville det vært krise.

Færre midler å kjempe om

Det kommer rett og slett for lite penger inn til forskningen.

Markedet er mindre, både for TØI og en rekke andre som driver med forskning basert på offentlige midler.

Mye av pengene kanaliseres gjennom Forskningsrådet, og summene derfra har ikke økt i takt med prisstigningen, forteller Marius Johnsen som er leder for NTL Forskningsinstitutter.

Industrien og næringslivet, som også tradisjonelt har vært store bidragsytere, har også hatt færre midler å dele ut de siste årene, samtidig som flere har deltatt i konkurransen om oppdrag.

Aller hardest rammet er de som driver forskning opp mot sjømatnæringen.

– Vi har fire institutter som forsker på havmat, noe som skal være et fyrtårn i norsk økonomi. De sliter skikkelig nå, forteller Johnsen.

Han sier det handler dels om at næringen selv har mindre overskudd til å bruke på forskning, dels at prosjektene som lyses ut, ikke treffer helt på den kompetansen instituttene sitter på.

Dessuten er det et problem for sektoren at den såkalte grunnfinansieringen er lav, den som skal brukes til langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging og som gis uten føringer.

I Norge ligger den på mellom 8 og 12 prosent, som er lavere enn i de fleste andre europeiske land.

For eksempel har det største instituttet i Tyskland en dekning på 30 prosent.

– Dette er en villet politikk, fordi man ønsker at flere parter går sammen om å finne løsninger. Men det skaper større usikkerhet og gjør oss mer sårbare for svingninger, påpeker Marius Johnsen.

Bratt kurve nedad

Når det gjelder forskning på samferdsel, hvor TØI er den største aktøren, har tilgjengelige midler hatt en bratt, nedadgående kurve.

– Tar man hensyn til kroneverdien, er markedet blitt halvert i løpet av få år, sier Jørgen Aarhaug.

Ole Palmstrøm

– Samtidig har vi bedre kvalifiserte ansatte, over halvparten har doktorgrad på sitt felt.

Der de tidligere kunne regne med å vinne prosjekter med en årlig verdi på rundt 60 millioner kroner fra Forskningsrådet, er de nå nede i om lag 20 millioner, ikke korrigert for inflasjon.

– Det holder ikke på dette nivået, slår han fast.

En del forskning blir også bestilt fra landets fylkeskommuner. De bruker i snitt en av tre budsjettkroner på samferdsel.

– Men de fleste midlene som kommer via Kommunal- og distriktsdepartementet, har ikke samferdsel som tema, konstaterer Aarhaug.

Det til tross for at transportsektoren er en av de største forbrukerne av energi, at arealer er under stort press og at samferdsel utgjør en stor andel av dette.

– Det er egentlig veldig stort behov for den forskningen vi kan levere, sier den hovedtillitsvalgte ved TØI.

– Fylkeskommunene er veldig interessert, men de er minst like skvist på økonomi som oss. For politikerne er det lettere å kutte en utredning enn en busslinje.

Mye nytte for pengene

Marius Johnsen føyer til at en liten, norsk industri er helt avhengig av å utvikle og ta i bruk teknologiske nyvinninger for å henge med i den internasjonale konkurransen.

Mange av instituttene der han har medlemmer, jobber nettopp inn mot industrien.

– Hvordan kan man gjøre Norge mer effektivt? Det er nyttig å finne ut av. Jeg pleier å si at én krone til forskning gir fire kroner i samfunnseffekt.

Forskning skjer også på universiteter og høyskoler og i private selskaper.

Johnsen mener at instituttene fyller et viktig gap mellom de andre aktørene i dette markedet.

– Vi er i større grad de som gjør det mulig å anvende forskningen i praksis. Vi fyller gapet mellom ren grunnforskning og næringslivet.

– Forskning i næringslivet skjer ofte opp mot et spesifikt problem som skal løses i en liten del av en bransje. Resultatene blir heller ikke i like stor grad offentlig tilgjengelige, som når vi utfører forskning.