Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Unio har skiftet side i lønnsoppgjøret for staten. Nå forhandler de sammen med Akademikerne. Det betyr at Unio, i likhet med Akademikerne, vil at mest mulig av forhandlingene i årets lønnsoppgjør skal skje lokalt på de statlige arbeidsplassene.

Frontfaget endte med en ramme på 3,7 prosent. Unio har vært klare på at de må få mer enn det. Det kan de fortsatt streike for. Men hvordan lønnspotten de ender opp med skal fordeles, er unntatt streikerett. Blir man ikke enige lokalt, kan Akademikerne ta saken til Statens lønnsutvalg som tvistesak.

Lokal pott: Mens professoren fikk 143.700 i lønnstillegg, fikk andre ingenting

Grundige vurderinger

Forsker ved forskningsstiftelsen Fafo, Kristine Nergaard, tar det som gitt at dette er en nøye gjennomtenkt strategi fra Unio sin side.

Og poengterer at nettopp dette med streikeretten er noe de må ha tatt med i vurderingen.

– Unio har vel valgt den strategien de mener tjener medlemsmassen best. Og har gjort grundige vurderinger bak dette. Det betyr også at de legger til grunn at de har et tillitsvalgtapparat som kan håndtere de lokale forhandlingene på en god måte, sier Kristine Nergaard til FriFagbevegelse.

Hun legger til grunn at Unio med dette ønsker å kopiere avtalen til Akademikerne – ikke at denne avtalen skal endres eller at man skal få tre hovedavtaler i staten. Det betyr at nær sagt all lønn skal forhandles lokalt. Rammen skal fordeles i den enkelte virksomhet.

Samtidig betyr at det Akademikerne og Unio blir større enn LO og YS i Staten – og at deres avtale nå vil bli den største.

Ut av samarbeidet: Slik reagerer LO Stat på Unio-exiten

Større forskjeller

Kristine Nergaard arbeider spesielt med ansettelsesforhold, fagbevegelse, fagorganisering, kollektiv organisering, lov- og avtaleverk og lønnsforhandlinger som Fafo-forsker.

Hun mener Unio velger en modell hvor man er helt avhengig av gode forhandlere lokalt. Alt står og faller på det.

Samtidig er det en modell som vil gi større forskjeller – både mellom LO, YS og Unio. Men også internt innenfor Unio-området.

– Ja, det vil nok bli større forskjeller, også innenfor Unios rekker. De vil ikke ha sikringssystemene som man har i en avtale med sentrale tillegg, sier Kristine Nergaard.

Bakgrunn: Lønnsoppgjøret i staten er i gang. Her er kravene

De uorganiserte

Et annet problem knyttet til forhandlinger med individuell kontra kollektiv lønnsfastsettelse er de uorganiserte arbeidstakerne.

– At Unio går fra LO til Akademikerne, vil påvirke maktforholdene mellom hovedsammenslutningene. Nå ser det ut til at lønnspotten til de uorganiserte knyttes opp mot avtalen til Akademikerne/Unio. Det betyr mer å fordele. Uorganiserte får også lønnstillegg sentralt og lokalt. Men uorganiserte har ingen tillitsvalgt til å forhandle for seg lokalt og kommer nok litt dårligere ut, poengterer Nergaard.

Nettopp argumenter om større forskjeller er en av hovedgrunnene til at LO står på at de ønsker kollektive avtaler. Leder i LO Stat, Egil Andre Aas, har uttalt at han synes streikeretten er en styrke og en del av helheten. Og har ingen intensjon om å kvitte seg med den.

Lavlønnsgrupper

Nergaard er også usikker på hvordan LO hadde taklet en lønnsfordeling gjennom individuelle forhandlinger.

– LO har mange grupper med lavere utdanning. Det er ikke gitt at renholdere og kontoransatte hadde kommet best ut av det i en slik modell. Samtidig har LO vært klare på at alle skal få sin del av lønnspotten gjennom generelle tillegg på sentralt nivå. LO mener en kollektiv profil er det som tjener medlemsmassen best.