BJØRN ARNE JOHANSEN

bjorn.arne.johansen@fagbladet.no

Kommunedirektøren, renholderen og hjemmehjelpen. Til daglig er de kolleger, hver med sitt ansvarsområde – og de er like mye verdt, har vi lært.

Men: De siste fire årene har hjemmehjelper og renholdere i kommunene hatt så lav lønnsvekst at prisveksten har spist opp kjøpekraften deres. Samtidig har topplederne deres, kommunedirektørene, hatt eksplosiv lønnsøkning.

Under koronaviruset har både helsearbeidere og renholdere fått belyst sin samfunnskritiske rolle på en helt ny måte. Men applaus og varme ord betaler som kjent ingen regninger.

Og med mindre årets lønnsoppgjør blir mer mot normalt enn ting tyder på, vil neppe renholdere og hjemmehjelper stikke av med storeslem i forhandlingene.

Se topp 30-lista her: Disse yrkene har vært mest etterspurt under koronakrisen

Tapt kjøpekraft

Lønnsveksten til hjemmehjelper og kommunale renholdere de siste årene kan neppe karakteriseres som eksplosiv.

Hjemmehjelperne har hatt en lønnsvekst de siste fire årene på 5,06 prosent, renholderne 5,84 prosent. I samme periode har prisveksten (KPI) vært på 6,95 prosent.

I rene kroner og øre innebærer dette at den årlige kjøpekraften til disse yrkesgruppene har gått ned med henholdsvis 7500 og 4000 kroner. De har i praksis fått mindre å rutte med etter hvert som tida har gått.

I samme fireårsperiode har det gått bedre for kommunedirektørene, eller rådmennene. De har opplevd en lønnsvekst på 14 prosent. Med et allerede høyt utgangspunkt betyr det nesten 140.000 kroner mer i året.

Justert for prisvekst har kommunetoppsjefene i gjennomsnitt økt sin årlige kjøpekraft med over 70.000 kroner siden 2016.

Aktuelt: Bussjåfører henger etter på lønna, sjefene får store tillegg: – Jeg fatter ikke at de har samvittighet

– Visste ikke at forskjellene var så store

Hjemmehjelp Heidi Urbina (53) blir tydelig overrasket når Fagbladet presenterer disse tallene.

– Det er urettferdig. Vi jobber hardt. Det er en stressende jobb. Veldig slitsomt, sier hun.

Med en lønnsvekst tilsvarende toppsjefens 14 prosent kunne hjemmehjelpen og renholderen fått over 50.000 kroner mer å rutte med i året. Kjøpekraften ville økt med 26.000 kroner.

– Jeg visste ikke at det var så store forskjeller, sier Urbina.

Ragavan Karthika, Sardar Alam og Hilde Nordli, renholdere i Oslo-bydelen Stovner, blir også overrasket når de hører at renholderlønna i gjennomsnitt er 4000 kroner mindre verdt i dag enn for fire år siden.

– Det er helt råttent at vi ligger så mye etter. Det har jo ikke vært noe lønnsvekst. Jeg har i hvert fall ikke gått opp noe av betydning, sier Nordli.

Hjemmehjelper og renholdere er, etter flere svake lønnsoppgjør, blant annet lave 1,1 prosent i 2018, blant den tredelen av oss som har opplevd reallønnsnedgang de siste årene. Det betyr at selv om tallet på lønnsslippen går opp også for disse gruppene, stiger lønna deres langsommere enn prisene i samfunnet for øvrig.

Samfunnskritisk jobb, men lav lønn: Hvem bestemmer hva jobben din er verdt?

Dårlig lønn merkes på kroppen

Hjemmehjelp Heidi Urbina merker bokstavelig talt dette på kroppen.

– Det er veldig trangt. Og det blir verre og verre. Jeg må prioritere pengene hardere. Jeg måtte for eksempel kutte ut behandling hos fysioterapeut. Det kostet for mye. Etter så mange år blir man jo sliten og trenger litt behandling for ikke å bli syk, forteller Urbina.

Det er lenge siden de første smertene i muskler, nakke og håndledd meldte sin ankomst hos 53-åringen. Slitasjen fra hennes tidlige år som hjemmehjelp merkes 19 år senere.

Fysioterapeuten kostet rundt 700 kroner per time. Heidi Urbina anslår at hun fikk behandling tre ganger i uka. De første behandlingene fikk hun hos en kommunal fysioterapeut, men hun måtte etter hvert finne en privat. Da steg utgiftene.

– Det kostet litt mer, men da fikk jeg behandling i halvannen time. Hos den kommunale fikk jeg bare 20 minutter og det hjalp ingenting, sier hun.

Yrket som hjemmehjelp har blitt fysisk lettere med årene, men er fortsatt tungt for kroppen. Urbina frykter mangelen av forebyggende behandling til slutt gjør at hun må sykmelde seg.

– Jeg vil jo ikke bli syk, men jeg får ikke behandling. Hva skal jeg gjøre? Jeg liker jobben min. Jeg liker å hjelpe andre, sier hun.

Lønnsvekst 2009–2019

Brutto månedslønn kommunale stillinger.

	Lønn 2009	Lønn 2019	Lønnsvekst(%)
Rådmann	58897	94205	60
Lege	50377	78128	55,1
Virksomhetsleder	43502	62023	43
Ped. Leder	30470	43205	41,8
Miljøterapeut	32271	45414	40,7
Sykepleiere	34017	47167	38,7
Konsulent	30444	41800	37,3
Assistent	25295	34549	36,6
Adjunkt m. tillegg	36559	49510	35,4
Servicemedarb.	27183	36397	33,9
Pleiemedarb.	28518	38067	33,5
Fagarbeider	28073	37458	33,4
Hjelpepleier	31550	42082	33,4
Renholder	24475	32456	32,6
Hjemmehjelp	26408	34469	30,6

50.37750.37750.377

Reform gir lønnshopp

Svein Skisland er leder i Fagforbundets forening for rådmenn og andre ledere og til daglig rådmann i Vennesla kommune. Han mener lønnsveksten for topplederne de siste fire årene i stor grad skyldes store omskiftninger i kommunesektoren.

– Erfaringene viser at det ofte skjer et vesentlig lønnshopp ved skifte av rådmenn, sier han og legger til at det har vært uvanlig mange rådmannsskifter de siste årene.

Skisland tror også at kommunesammenslåinger har hatt betydning. Dette understøttes av KS, som har notert at rådmenn i sammenslåingskommuner hadde tre prosentpoeng høyere lønnsvekst.

– Mitt inntrykk er også at lønna spesielt i en del mindre kommuner historisk har vært svært lav, sett i forhold til stillingens arbeidsomfang og ansvarsområde. De siste årenes utvikling er nok også et resultat av dette, sier Skisland.

Rapporten «Neste trekk»: NHO vil privatisere mer, krympe velferdsstaten og kutte skatt

420.000 mer

Kommunetopplederne vinner lønnskappløpet også over lengre tid. Gjennomsnittslønna for toppsjefene i kommunal og fylkeskommunal sektor var litt over 700.000 kroner i 2009. I dag er den på 1,13 millioner kroner.

Det er en økning på over 420.000 kroner og en lønnsvekst på 60 prosent.

I perioden var den gjennomsnittlige lønnsveksten for alle i kommunesektoren utenom rådmenn på 38 prosent. I hjemmehjelp Heidi Urbinas tilfelle økte lønna med om lag 30 prosent. Hun tjener nå 97.000 kroner mer i året.

Justert for prisvekst har hjemmehjelpen økt sin kjøpekraft med 16.000 kroner i året. Kommunedirektørene har økt kjøpekraften med 342.888 kroner i året.

Aktuelt: Staten om lønnsoppgjøret: Pengene er brukt opp

– Ikke urimelig

Skisland selv mener ikke at kommunedirektører og rådmenn har spesielt høy lønn målt opp mot ansvaret de har.

– En må huske på at rådmannsstillingen innebærer et svært stort ansvar. Selv en middels stor norsk kommune har budsjett på over en milliard og mer enn 1000 ansatte. Sett i forhold til andre virksomheter, både statlige og private, synes jeg ikke rådmannslønna jevnt over er spesielt høy.

Han peker på undersøkelser som viser at rådmenns gjennomsnittlige arbeidsuke er langt over normalarbeidstiden. Ifølge KS-rapporten «Styrket toppledelse i kommunene – Rådmenn, turnover og likestilling» arbeider rådmenn alt fra 38 til 70 timer per uke, i gjennomsnitt 50 timer i uka.

Tre og en halv times biltur vest for Vennesla, i Sandnes kommune, har kommunedirektøren i dag en årslønn på 1,47 millioner kroner. Cirka 350.000 kroner mer enn en gjennomsnittlig kommunedirektør. I fjor økte rådmannslønna med 45.000 kroner i året, ifølge Stavanger Aftenblad.

Økningen er likevel halvert sammenlignet med året før. Da fikk kommunedirektøren i Sandnes en lønnsøkning på 100.000 kroner, eller 7,5 prosent.

– Da rådmannen ble ansatt, var vi veldig forsiktige med lønn, og det ble da forutsatt at vi skulle se hvordan dette fungerte, forteller Sandnes-ordfører Stanley Wirak (Ap).

Kommunen har i dag 75.000 innbyggere etter at Sandnes og Forsand ble slått sammen.

– Man kan alltids diskutere om det er høy lønn, men rådmannen har ansvaret for 5.000 ansatte, er på «alerten» og jobber nær sagt døgnet rundt. Skal man få tak i gode folk, må man betale. Jeg synes ikke lønna til rådmannen vår er urimelig, sier Sandnes-ordføreren.

Nav med to scenarier for arbeidsledigheten: 78.000 var ledige før koronaen. I år kan antallet i verste fall stige til 195.000

– Ikke økonomisk bærekraftig

Wirak mener at en lignende generell lønnsvekst ikke ville vært bærekraftig for Sandnes og mener at 60 prosents lønnsvekst på elleve år høres mye ut.

– Det er jeg enig i. Men det tror jeg har med profesjonalisering av rådmannsrollen å gjøre. Man er bedriftsleder på en helt annen måte enn for fem til ti år siden. Det stilles helt andre krav til rådmenn i dag enn det gjorde for bare noen år siden.

Vennesla-rådmann Skisland er enig:

– Det er riktig at lønna til rådmenn og kommunedirektører har økt mer enn den generelle lønnsveksten i kommunesektoren de siste årene. En tilsvarende lønnsvekst for alle grupper av ansatte hadde nok ikke vært økonomisk bærekraftig. Når det gjelder veksten i lederlønningene, er variasjonene rundt i Kommune-Norge store, sier Skisland.

«Lønnskamp» for rådmennene har ikke vært blant sakene fagforeningen har fokusert mest på de siste årene, forteller Skisland. Selv om han selvsagt også er opptatt av at medlemmene skal sikres anstendig lønn i forhold til ansvar og utøvelse.

– Men dette må skje innenfor rammene av forsvarlige og moderate lønnsoppgjør. Som del av Fagforbundet er jeg også opptatt av at urimelig høye lederlønninger vil ha en svært dårlig signaleffekt overfor alle andre grupper i kommunesektoren og samfunnet for øvrig.

– Av de aller mest komplekse

Kommunenes interesseorganisasjon KS er forhandlingspart i lønnsoppgjørene. Kommunedirektørenes lønn fastsettes derimot lokalt uten at KS er innblandet, påpeker Tor Arne Gangsø, områdedirektør for arbeidsliv i KS.

– KS har ingen rolle i dette og skal heller ikke ha det, derfor ønsker jeg ikke å kommentere dette spesielt. På generelt grunnlag vil jeg minne om at kommunedirektører har en av de aller mest komplekse lederstillinger som finnes i samfunnet vårt. De er øverste administrativt ansvarlig for en rekke viktige tjenesteområder og hundrevis, ofte tusenvis av ansatte. Samtidig skal de lojalt respektere og følge opp politiske vedtak og føringer fra de folkevalgte, sier Gangsø.

Gangsø ønsker heller ikke å kommentere om det ville vært økonomisk bærekraftig om alle andre kommunalt ansatte skulle hatt samme lønnsvekst som rådmenn.

Frustrert og irritert

I år, som så mange ganger før, maner arbeidsgiverorganisasjonene til et meget moderat tariffoppgjør. Denne gangen på grunn av koronaviruset. At man i år skal stramme livreima enda litt til, gir heller dårlig resonans hos hjemmehjelp Heidi Urbina. For henne er det helt prekært at den tapte kjøpekraften rettes opp.

– Det gjør meg frustrert. Jeg blir litt irritert. Det føles urettferdig. Jeg jobber hardt og gjør så godt jeg kan. Jeg blir verken sett eller hørt, og tjener heller ikke så bra i tillegg, sier hun.

Heller ikke renholderne Sardar Alam, Ragavan Karthika og Hilde Nordli vil godta et dårlig lønnsoppgjør.

– Jeg forstår at økonomien er snudd på hodet, men ser jo at de som sitter høyere opp, bare får og får og får. Jeg tenker at det nok er en liten slant igjen til oss også, sier Nordli.

Korona eller ikke: – Det er renholdernes tur nå, mener de tre.

– I denne perioden har vi jobbet hardt, mens mange sitter på hjemmekontor. De tenker ikke på oss som gjør det trygt for alle andre. De sitter trygt hjemme, kanskje med millionlønn, mens vi er på stedet og gjør jobben, sier Karthika.