Det stikker i hjertet på gamle gruvearbeidere – hele Svea-samfunnet skal vekk

Brian Cliff Olguin

brian.olguin@gmail.com

– Det føles helt forferdelig. Ja, helt jævlig, utbryter Kurt Even Hansen.

– Man legger jo ned arbeidsplassen sin. Det finnes ikke noe annen måte å beskrive det på, sier Henrik Svendsen.

De to er blant de rundt 45 ansatte som er igjen i Store Norske Spitsbergen Grubekompani, datterselskapet til Store Norske, som har satt sitt avtrykk på Svalbard.

Helt siden 1916 har Store Norske hentet ut kull fra gruvene der. På midten av 2000-tallet, da toppgruva Svea Nord gikk så det suste, var så mye som halvparten av Longyearbyens 1.500 årsverk knyttet til gruvevirksomheten. En hel infrastruktur vokste fram rundt bergverket – det svarte gull endret den arktiske øya totalt.

Men nå er det slutt. I 2017 ga regjeringen beskjed at de to eksportgruvene i Svea, Svea Nord og Lunckefjell, begge skulle ryddes ned og pakkes bort – bare Gruve 7 skulle få fortsette å forsyne byen med kullkraft.

I mars i år ble slutten symbolsk markert da ledelsen i Store Norske, med NRK og pressen på slep, festet en hengelås foran inngangen til Svea Nord.

Opprydningen har fått navnet Miljøprosjektet Svea og Lunckefjell. Nå skal alt leveres tilbake til naturen.

TALIBAN: Riggen hvor Hæhre jobber ut ifra med hovedveien i bakgrunnen som leder opp til Svea Nord-gruva. Gruvearbeidere ga riggen kallenavnet Taliban, da den en gang lå høyere opp mot et fjell hvor landskapet minnet om Afghanistan.

Brian Cliff Olguin

Utenfor allfarvei

Svea ligger på Spitsbergen, innerst i en fjord cirka 60 kilometer sørøst for Longyearbyen, uten veiforbindelse. Når værforholdene tillater det, tar folk seg over med snøscooter, men på midten av nittitallet ble det etablert en flyplass på Svea, så arbeiderne kunne pendle fra Longyearbyen til brakkehyblene.

For det var her, i området Svea Nord, at Store Norske i 1999 fant det største kullfeltet på Svalbard noensinne og førte kulldriften inn i sin storhetstid.

I 2014 åpnet Store Norske en ny gruve i Lunckefjell i samme område, men kullprisene stupte og i løpet av to år var begge Svea-gruvene satt i driftshvile. Det er disse som ble vedtatt endelig stengt i 2017, og nå er gjenstand for Store Norskes Miljøprosjekt.

Noe av opprydningsjobben gjøres av selskapets egne ansatte, men også arbeidsfolk fra ulike entreprenørselskap har viktige jobber.

Denne tirsdags formiddagen i begynnelsen av juni lander Audhild Storbråten og Martin Øen på flyplassen i Svea. Storbråten er prosjektleder og Øen er prosjekteringsleder i Hæhre Arctic, et datterselskap av entreprenørselskapet Hæhre, som har fått tillit av byggherren Store Norske til å rydde i Svea. Kontrakten på fase 2A har en verdi på cirka 100 millioner kroner, og Miljøprosjektet er ansett som et av Norges mest ambisiøse.

Når Store Norske forlater Svea for godt, er målet at isbreene og fjellsidene skal fremstå som minst mulig påvirket av gruvedriften. Dette henger sammen med Svalbardmiljøloven og paragraf 64, som stiller miljøkrav til virksomheter som stenger ned.

Hæhre Arctic var også engasjert i fase én av Miljøprosjektet, da Lunckefjell-anlegget ble ryddet.

BRIF: Prosjektleder Audhild Storbråten i Hæhre Arctic i morgenmøte med de ansatte som er med på opprydningsprosjektet, også kjent som Miljøprosjektet.

Brian Cliff Olguin

Bare konturer igjen

Ute er det knappe to grader og det regner i alle retninger. Hæhre-lederne skynder seg inn firehjulstrekkeren før de rekker å synke i den kullsvarte massen på bakken. Men humøret er godt.

– Her har det vært hærverk, ja! blir det sagt, og prosjektlederen og resten av teamet humrer.

Noe som ser ut som en tunnel har fått sperrebånd over seg og er delvis rast sammen. Den digre stablemaskinen som drev kull ut av gruvetunnelen er borte, bare konturene av gangen inn til den seks kilometer lange tunnelen er igjen.

Vanligvis forbindes ord som hærverk med noe negativt, men den humoristiske tonen i bilen er ensbetydende med framgang for Hæhre og Store Norskes Miljøprosjekt.

– Vår oppgave i Svea er å rydde og tilbakeføre området til sin naturlig tilstand. Det betyr å ta bort alle konstruksjoner, sikre forurensing i grunnen, fjerne tilførte masser og unaturlige elementer og legge til rette for at naturlige prosesser skal kunne overta, sier prosjektleder Audhild Storbråten.

Det er ved den gamle gruveinngangen og på breene at Hæhre har mest å gjøre i disse dager. Gravemaskinene fjerner stein- og jordmasser fra isbreene og massene transporteres til deponiet på Kapp Amsterdam, i det nordvestlige innløpet til Sveabukta.

Samtidig holder Store Norske og deres ansatte på å rydde i utstyrslagre og en eldre brakkerigg som skal rives i neste fase, i tillegg til generell kildesortering.

Frislipp på drosjeløyver fra 1. november: – Jeg er nervøs for min egen framtid som taxisjåfør med de nye reglene, sier John-Egil

Taliban, Midtøsten og Asylet

I verkstedet ved det gamle Svea-samfunnet står Henrik Svendsen, mekaniker i Store Norske, bøyd over en liten traktor og jobber.

– Kommer du rett fra Taliban?

Henrik Svendsen flirer av hilsenen han blir møtt med. Taliban er kallenavnet på brakkeriggen Hæhre jobber ut fra, et navn Store Norskes gamle gruvearbeiderne brukte lenge før Svea-samfunnet var tenkt avviklet.

– Da man kjørte opp til gruveområdet, så man denne riggen ligge for seg selv opp mot et fjell. Noen sa at det lignet landskapet i Afghanistan eller noe sånt, og så satt ledelsen og kontorfolket der. Det kan nok kanskje ha bidratt til kallenavnet, forklarer Henrik og ler.

VERKSTED: Henrik Svendsen bruker dagene på å vedlikeholde en del av det maskineriet som fremdeles brukes i Svea.

Brian Cliff Olguin

Det er mange slike kallenavn på bygg rundt i Svea. De fleste er det ingen god forklaring på. Når vi setter oss i firehjulstrekkeren, kjører vi blant annet forbi Midtøsten og Asylet.

Det er en grå tirsdag og det er vanskelig å skjønne hvorfor folk snakker varmt om den vakre naturen på Svalbard. Landskapet lyses kun opp av fargesterke konteinere. Henrik Svendsen forteller at oppryddingsjobben er omfattende. Alt skal kildesorteres. Vi kjører forbi den gamle bilparken som står og ruster, og en del gruvemaskineri langs veien. Noe av det skulle brukes i Lunckefjell-gruva og er derfor så godt som nytt, forklarer Henrik.

Sola begynner å titte gjennom noen sprekker i skyene. Tåka letter litt og plutselig er landskapet estetisk belyst.

– Heldigvis jobber Store Norske med å selge det meste av dette, sier Henrik Svendsen.

Viktig dom: Øystein får ikke erstatning etter å ha blitt kvestet på jobb. Nå kan Høyesterett avgjøre skjebnen til flere hundre yrkesskadde

BRUKTVARE: All gruvemaskineri er tatt ut og befinner seg enten utenfor verkstedet eller ved kaia i Svea. Noe av det skal selges, annet må gå til resirkulering.

Brian Cliff Olguin

– Kunne vi ikke bare få lov til å ta ut kullet?

Han har slitt litt med å forstå hastverket med å legge ned Svea Nord og ikke minst avbryte Lunckefjell-prosjektet, hvor det fremdeles er store kullagre igjen. Sammen med hundrevis av innbyggere i Longyearbyen gikk han og kollegaer som Kurt Even Hansen i fakkeltog i 2017, den gangen daværende næringsminister var på besøk i gruvene for å bestemme seg for deres skjebne. Henrik og Kurt sto med plakater som formante myndighetene om å snu, til ingen nytte.

– Kunne ikke vi bare fått lov til å ta ut kullet, mens vi for eksempel jobbet parallelt med å stenge resten av Svea? spør Henrik ut i lufta. Han tror at det hadde hjulpet for å holde kostnadene med stengingen av Svea nede, samtidig som flere hadde kunnet få jobbe.

– For oss virker det som om politikerne tok avgjørelsen om avvikling uten å forstå hvor viktig gruvedriften er for Svalbard-samfunnet.

Han kom til Svea i 1999 for å jobbe som mekaniker etter en fem år lang pause, men begynte først som beltevakt i Gruve 7 i 1986. Det er derfor ikke rart at han har et tett forhold til kullgruvene – prosessen har vært tøff for dem med lang fartstid der. I dag har Henrik Svendsen slått seg til ro med avgjørelsen, men det er fremdeles litt sårt.

– Alt dette skal også vekk, sier han og peker mot kaia hvor kullet ble fraktet på de blå beltene og videre inn til skip.

– Hva skal du gjøre etter at Miljøprosjektet er ferdig?

– Jeg får se om jeg klarer å kare til meg en jobb i Gruve 7.

Han er 55 år, i god form og håper på det beste.

– Dette verkstedet skal også vekk. Jeg har kanskje ett eller to år igjen her, så får vi se.

Tilbakeblikk: Per Østvold (71) har både vært domfelt og dommer. Nå takker fagforeningskjempen av

PENT BRUKT: En del av maskineriet som finnes ved kaia er lite brukt og fra det avbrutte Lunckefjellprosjektet. Henrik Svendsen hadde likt å se at de hadde fått lov til å få tatt ut kullet når prosjektet allerede hadde blitt satt i gang.

Brian Cliff Olguin

Åpent kontorlandskap

Store Norske har flyttet staben fra det etablerte Svea-samfunnet til den nye riggen på Kapp Amsterdam. Her bor også Hæhres ansatte i en fløy, sammen med andre leverandører.

Flere av de Store Norske-ansatte Arbeidsmanden møter syntes det i begynnelsen var tøft å se at Miljøprosjektet nærmest ble et prestisjeprosjekt for Hæhre, mens de selv så på avviklingen som vemodig. Med tiden har de forstått at flere av Hæhres ansatte også synes nedleggingen er tøff. Mange av dem deler en lignende forhistorie.

Hæhre-ansatte Jan Fiskum er en av dem. Han var 22 år gammel da han i 1998 startet å jobbe i Store Norske Spitsbergen Grubekompani. Da driftshvilen ble annonsert i 2015, ville han slippe å bli sparket og søkte heller jobb i Hæhre. Men Svea slapp ikke helt tak i Jan fra nord i Trøndelag. Han var tilbake allerede i 2018. Denne gangen for å rydde opp.

VEMOD: Jan Fiskum har en lang forhistorie med Store Norske i Svea. Da det var snakk om driftshvile og oppsigelser i 2015 valgte han å slutte og begynne i Hæhre, men Svea slapp ikke helt taket.

Brian Cliff Olguin

Nå jobber han på en tråkkemaskin, og Arbeidsmanden får være med. Maskinen rister kraftig mens den jobber seg nedover den gjørmete massen med skeidestein, jord og diverse kullrester, men Jan holder blikket fast ut mot den hvite horisonten og vet at lite slår tråkkemaskinen som transporteringsfartøy under forhold med snø og is som på isbreen Martha.

Han er på vei til brakkeriggen Villa Martha for å peile diesel. Det kommer til å bli hans midlertidige hjem over sommeren, sammen med et lite mannskap. De skal gjøre aller siste finpuss i området hvor Lunckefjell-gruva en gang lå. I dag står det kun et par brakker igjen, og en utedo med bilde av kongeparet.

– Hva tenker du om at det går mot slutten her?

– Jeg synes det er veldig vemodig, veldig. Kan ikke fatte det.

Han blir stille.

– De snakker om miljøet, men vi har jo det reneste kullet i verden her. Kull som ikke bare blir brukt til energi, men også til industrien, blant annet til legeringer og produksjon av stål som kan brukes til elbilene i byene. Dette er kull som verden kommer til å fortsette å trenge, og det er ikke sikkert at andre land som driver med kullutvinning tar like mye miljøansvar som vi gjør på Svalbard, sier Jan Fiskum lettere oppgitt.

Det merkes at han liker jobben sin. Når han hører om folk som klager over åpne kontorlandskap i byene, ler han og peker ut mot det snødekte landskapet som omringer ham og sier høyt:

– Dette er et åpent kontorlandskap!

VILLA MARTHA: Jan Fiskum skal tilbringe sommeren i denne brakka og avslutte den lille resten med opprydning som er igjen fra Lunckefjellprosjektet.

Brian Cliff Olguin

Nattskift og korona

Vi er i matmessa, der det rundt middagstid klokka 18.00 dukker opp nye fjes – de som skal på nattskift og må ta med seg matpakke til arbeidsøkta si.

Tillitsvalgt Andreas Bruseland fra Farsund i Vest-Agder er en av dem. Med sine 25 år en av de yngste i Hæhres mannskap, men i natt har han og andre gravemaskinførere en travel økt foran seg. Stein- og jordmasser skal ryddes vekk fra Svea Nord og dumpes på Kapp.

Han sitter i en fulldempet sjåførstol og kjører en av de oransje dumperne som veier 30 tonn, men fullastet mer enn dobler vekta si. Dette er den andre natta i turnusen og ifølge Andreas er det den tøffeste fordi kroppen ennå ikke er helt vant til å jobbe natt. Det hjelper at det er ingen tegn til mørke når han ser ut mot de snøkledde fjellene.

Mye lest: Alenepappa Rune har kjempa i ti år for å bli trodd. Nå beklager Nav

NATTAKTIVE: De oransje 30-tonnsdumperne er også aktive om natta.

Brian Cliff Olguin

I nattskiftets matpause på Taliban møter vi Jim Johansen som egentlig jobber kulturarrangementer og kjører turistbuss i Longyearbyen.

– Med koronaens inntog, lider turistnæringen. Det er derfor jeg er her, etter at noen tipset Hæhre om at jeg har maskinførerbevis, sier Jim og flirer.

Men han husker at turistnæringen led også før koronaen.

– Mange av cruiseskipsturistene la ikke igjen mange kronestykker når de hadde alt de trengte av mat og suvenirer om bord, sier han og trekker ut for å ta en sigg.

KAMERATSKAP: Fra venstre tillitsvalgt i Hæhre, Andreas Brusseland, sammen med Jim Johansen og Linn Govassli på nattskiftet.

Brian Cliff Olguin

Den tsjekkiske maskiningeniøren Otto Zitnik har også kjent på koronakonsekvensene. Han har vært på utleie hos Hæhre fra en annen norsk entreprenør og skulle egentlig vært i hjemlandet etter fullført oppdrag, men i begynnelsen av juni hadde de aller fleste europeiske flyplassene stengt. Det finnes fortsatt ting å gjøre for ham i Svea, og nå får han assistanse av 18 år gamle Erik Ekeblad Eggenfellner som har sommerjobb.

– Kunne du tenkt deg å jobbe som gruvearbeider?

– Jeg kunne tenkt meg å jobbe som gruvearbeider, men fordi gruvene stenges ned så blir det medisinstudiet i stedet. Jeg er her fordi det er min siste mulighet til å drive med denne type jobb, sier 18-åringen.

DUO: Otto Zitnik fra Tsjekkia satt koronafast da flyplassene i Europa stengte under første del av pandemien. Han bruker en del tid sammen med 18 år gamle Erik Ekeblad Eggenfellner som har sommerjobb i Hæhre.

Brian Cliff Olguin

To konjakkglass til Kurt

– Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

De oppmøtte i den nye sosiale sonen på Kapp Amsterdam har allerede begynt å fortære marsipankaka når bursdagssangen synges for jubilant Kurt Even Hansen. Han fyller 60 år, og det er få igjen i Store Norske som har vært med like lenge.

I tillegg til å ha jobbet som gruvearbeider, har Kurt en del år bak seg som stiger, betegnelsen for arbeidsledere i gruva.

Driftssjefen i Store Norske har bare ros å komme når han overrekker to konjakkglass med logoen til Store Norske, og et gavekort.

BURSDAG: Kurt Even Hansen fyller 60 år og feires av sine kolleger i Store Norske med bløtkake og gave.

Brian Cliff Olguin

Da bursdagslunsjen er over, tar Kurt seg tid til en sightseeingrunde med Arbeidsmanden, mens han forteller om hvordan han i gruvene i Longyearbyen kunne ligge og måke i over åtte timer i gruveganger hvor høyden noen steder ikke var større enn 50 centimeter, mens høyden i Svea kunne være på tre-fire meter.

Han kom til Svea i 1992 etter ti år i ulike gruver i Longyearbyen. Den gangen var det ikke kommet flyplass der, og man kunne bli værende i Svea over lang tid.

– En gang var jeg her i tre måneder, og feiret jul, forteller han.

Ettersom gruveaktiviteten gikk opp, vokste det også fram ulike tilbud til arbeiderne i Svea, som tilgang til treningsfasiliteter og musikkinstrumenter, biljardbord, kino og skytebane. Mye var finansiert med korkpenger. Det vil si overskuddspenger fra sprit- og tobakkshandelen med samfunnet i Longyearbyen, som skulle til velferdstiltak. Kurt husker at det var en god tone mellom fagforeningen og ledelsen. Spesielt godt husker han tidligere administrerende direktør Robert Hermansen.

– Han Robert burde du prate med, sier Kurt.

Slik fungerer loven: Maler slo arbeidsgiveren konkurs da han ikke fikk 22.000 kroner i feriepenger

– Ikke «dåkker», men «vi»

81 år gamle Robert Hermansen insisterer på en fast håndhilsen og at kaffen han får på kulturhuset i Longyearbyen skal være svart.

En gang i tida sto det en byste av ham i hovedgata. Han fikk mye av æren for at gruvedriften på Svalbard ble lønnsom.

– Da jeg begynte som styreleder, traff jeg et selskap med jævlig dyktige gruvearbeidere, men den viktigste mannen i selskapet var han som hvert år sendte søknaden om støtte til departementet, starter den tidligere direktøren.

DIREKTØREN: Robert Hermansen ledet Store Norske og var med på å gjøre Svea Nord-gruva til den mest lønnsomme for Store Norske.

Brian Cliff Olguin

Han satt som styreleder fra 1987 før han fungerte som administrerende direktør fra 1999 til 2008. Avhengigheten til statsstøtten mente han var ødeleggende – når Store Norske hvert år fikk bevilget akkurat nok til at det gikk rundt, klarte ikke selskapet å tilpasse seg produktiviteten i den internasjonale gruveindustrien. Samtidig så han at arbeiderne hadde en skikkelig arbeidskultur, sto på og samarbeidet. Derfor satte han i gang en situasjonsanalyse og begynte å inkludere de ansatte i prosessen.

– En av gutta sa klagende til ledelsen under et allmøte: «Dåkker gjør slik og dåkker gjør det.» Så svarte jeg at det ikke heter «dåkker» for det heter «vi». «Hvis jeg hører «dåkker» igjen, så kommer jeg ned og klapper til deg.» Arbeideren svarte at det ikke heter «kull», men «koll» og hvis han hørte «kull» en gang til, skulle han komme opp og klappe til meg. Vi ble veldig gode venner alle sammen, sier Robert Hermansen, og bruker litt tid til å mimre tilbake til lønningsdagene og festene på Karlsberger Pub i Longyearbyen.

Alkohol var nemlig forbudt i Svea. Og det var ikke uvanlig at gruvebusen ringte direktøren opp og lurte på hvorfor han var forsinket med bankkortet.

– Vi var verdens beste

Robert Hermansen var først og fremst opptatt av kullet og gruvedrift, ikke så mye av den norske tilstedeværelsen på Svalbard, og for å frigjøre kapital satte han ut blant annet skiping og transport og solgte eiendommer til et eget selskap i Store Norske. Disse økonomiske tiltakene bidro til at selskapet fikk en egenkapital som kunne brukes til å investere i moderne gruveutstyr for å bedre produktiviteten.

– Uansett hva du driver med i gruvedrift, om det er gull eller kobber, er det antall tonn og effektivitet som teller, sier den tidligere direktøren.

Han var overbevist om at gruvearbeideren måtte sees og få muligheten til å påvirke arbeidshverdagen, fordi arbeidsglede og livsglede henger sammen og det ville igjen påvirke produktiviteten.

– I begynnelsen av 2000-tallet, med oppstarten av Svea Nord-gruva, hadde vi konsulenter inne som anslo at det kanskje kunne tas ut 600.000 tonn kull i året. I rekordåret 2008 ble det tatt ut fire millioner tonn. Når det gjaldt vår type gruvedrift, var det ingen som hadde så høy årsproduksjon per ansatt det første tiåret i Svea Nord. Vi var verdens beste, sier Robert Hermansen stolt.

På veien til denne årsproduksjonen hadde han sammen med personalavdelingen sørget for at alle skulle kunne ta fagbrev og heve kompetansen. Samarbeidet med fagforeningen var bra, forteller han, og direktøren kom godt overens med hovedtillitsvalgt for de ansatte, Anita Johansen, i dag øverste leder i Arbeidsmandsforbundet.

– Hun var en meget dyktig gruvearbeider og hovedtillitsvalgt. Anita hadde en evne til å legge fram ting på en måte som det var vanskelig å være uenig om.

Han mener det er en myte at kreativitet kommer av usikkerhet.

– Kanskje det er slik for enkelte forfattere, men for vanlige folk er trygghet viktig for trivsel og produktivitet. På alle arbeidsplasser er det en klar sammenheng mellom trivsel, sikkerhet og produktivitet.

Fått med deg denne? Ikea-ansatte får mer enn en månedslønn i bonus. Men tillitsvalgte Kateryna jubler ikke

Ble tatt imot med en fest

I 2011 ble Robert Hermansen dømt for grov korrupsjon, og med det forsvant bysten fra hovedgata. Dommen gjaldt et privat lån på nesten fire millioner kroner som han fikk av Store Norskes leverandør, Jebsen Rederi.

Fordi han som direktør i Store Norske hadde et kontraktsforhold til leverandøren, var dette et lovbrudd.

– Jeg gjorde en tabbe med å låne disse pengene, som skulle til et reinsdyrslakteri i Finnmark, og måtte sitte inne i to år etter å ha tilstått og akseptert dommen, sier den tidligere direktøren.

Han skulle egentlig sitte inne i halvannet år, men måtte sitte fullt ut etter å ha tatt seg en fest da en fengselskamerat smuglet inn par flasker konjakk.

Da han kom ut av fengslet, ble han tatt imot av gruvearbeiderne med en fest.

– Vet du at det finnes en kopi av den bysten? Den står over bardisken på Karlsberger Pub, sier han stolt.

FOREVIGET: Robert Hermansen ble dømt for grov korrupsjon i 2011 og bysten hans ble dermet fjernet fra gata i Longyearbyen, men over bardisken på Karlsberger Pub står det en kopi. Gruvebusene inviterte han på fest etter soningen.

Brian Cliff Olguin

Sporene etter Svea-hverdagen

Den gamle Svea-hverdagen, med treningsfasiliteter og velferdsgoder finansiert med korkpenger, er så godt som borte. Bare spor står igjen i brakkehusene i Svea.

I et rom står en solseng og rundt om på veggene henger det lapper med formaninger om å ikke tømme askebegrene i WC. WC-ene står nå ryddig plassert på utsida og venter på en egnet konteiner. I Velferdhuset har ryddemannskapet fortsatt ikke rukket å fjerne møbler og treningsutstyr.

– Nå er alt nedlagt, og alt skal bort, sier Kurt Even Hansen.

Vemodet handler kanskje ikke om at det er slutt på kullutvinningen. Gruve 7 holder fortsatt på, men det virker å være begynnelsen på slutten. Kun fortellingene om gruvebusen gjenstår, fortellinger om fellesskap og kameratskap. Kurt, Robert, Jan, Anita, Henrik og de hundrevis av andre gruvearbeiderne vet hva kullet egentlig dreide seg om.

Sightseeingen vår går mot slutten. Nå virker Kurt utålmodig.

– Å jobbe med å legge ned Svea var mørkt i begynnelsen, men for hver dag blir vi mer vant til det.

Han virker bestemt på å ikke dvele ved fortiden.

– Vi må bare gjøre som vi får beskjed om, og gjøre det beste ut av det. En ting er sikkert: Det blir ikke noe mer her. Her blir det bare miljø, sier Kurt Even Johansen.

Så går han tilbake til traktoren for å kildesortere.

NEDLAGT: Kurt Even Hansen med utsikten mot det gamle Svea-samfunnet. Det har nå kommet nye brakkerigg på Kapp for å huse alle som jobber med opprydningsarbeidet.

Brian Cliff Olguin

GRAVLUND: Den gamle bilparken til Store Norske.

Brian Cliff Olguin