Ørjan Takle

Anbud er i ferd med å ødelegge bussnæringen. Det er fylkeskommunale samferdselspolitikere som lettest kan gjøre noe med det. Stortinget kan selvsagt også vedta lover og forskrifter som bedrer situasjonen. Selv om de sikkert er kjent med tingenes tilstand ser det ikke ut til å føre til endringer. Kanskje må en samlet fagrørsle gjøre det klart for politikerne at arbeidsfolks stemmer ved høstens valg kan påvirkes av hva de tenker å gjøre med anbud i arbeidslivet. For det jeg tar opp her gjelder ganske sikkert ikke bare bussbransjen. Det er bare det at det er den jeg kjenner best.

Det handler blant annet om at busselskapene inviteres til å regne billigste pris på ting som egentlig har fast pris. De inviteres til en konkurranse der alt i detalj er bestemt i utgangspunktet. Hvordan bussen skal være utstyrt er detaljert beskrevet i anbudsdokumentet. Antall seter. Motortypen. Lav- eller normalgulv. Antall dørblad. Dersom et selskap selv legger til noe, for eksempel økt sjåførsikkerhet. Da vil det trolig være nok til at de taper anbudskonkurransen.

Sikkerhet for sjåfører: Tynt blikk, glassfiber og plast skal beskytte bussjåførene under kollisjon: – Vi sitter i et blikkskur

Fabrikkene produserer så mange busser de klarer. Det har trolig ikke noen betydning for dem hvem som kjøper bussene. Ergo er det heller ikke stor kostnadsforskjeller mellom selskapene.

Service følger faste rutiner uavhengig av selskap. Garasjeanlegg eies normalt av fylkeskommunen og prisen er den samme uansett selskap. Rutene er fastsatt med rutetider og traseer, og blir likt uansett selskap. Det er muligens noen øre som skiller på drivstoffprisen mellom selskapene. Men det blir neppe store penger av det.

Sjåførene er den største kostnaden i anbudene. Og selv om våre arbeids- og lønnsvilkår også er fastsatt i tariff og lovverk, så er det der selskapene reelt konkurrerer. For hver gang vi starter et nytt anbud, så blir det litt mer ulevelig for sjåførene uavhengig av hvem som har vunnet anbudet. De har vunnet ved å knipe inn og retolke tekst og bestemmelser på en slik måte, at de kan hente enda noen lure kroner. Det gjøres på tross av at de fleste anbudskonkurranser forplikter selskapene på gjeldende lov- og avtaleverk. Oppdragsgiverne kontrollerer ikke om det blir overholdt.

Mye lest: Bussjåfør Simen fikk kroppen knust i 30 km/t. Sjåføren i den andre bussen døde momentant

I disse dager er det oppstart på anbudene i Trøndelag. Der er flere titalls stillinger redusert til deltidsstillinger. Det skjer stikk i strid med intensjonene om flest mulig hele og faste stillinger, som er nedfelt i tariffavtalen det vinnende selskapet har forpliktet seg på.

Andre steder opplever vi at brorparten av bussene bare er ute i de travleste rushtidene. Vi har busser som går mindre enn tusen kilometer i måneden. Det resulterer i at så å si alle sjåførene i deler av turnusen sin må møte på jobb to ganger for dagen i såkalte deltskiftordninger. De fleste andre bransjer har kvittet seg med slike arbeidstidsordninger. I bussbransjen er det et økende problem.

Bussjåføryrket er et lavlønnsyrke. Det var blant annet bakgrunnen for streiken høsten 2020. Nå reduseres stillingsstørrelsene over hele landet. Og i tillegg må flere og flere stille på jobb to ganger for dagen. Titusener av passasjerkilometer blir kjørt av sjåfører i null-kontrakter. I vår bransje kalt timesjåfør. Mange av disse jobber 100%, men får ikke fast ansettelse.

Anbudskonkurransene er i hovedsak et spørsmål om pris. Det ligger inne en del andre krav også. Men de er slik at enten har du busser med Euro-6 motor, elektrisk eller det som etterspørres. Eller så har du det ikke. Og da er du ute av konkurransen. Nå fortelles det riktignok om anbud der kvalitet har fått en større vekting. Men i hovedsak er fortsatt pris den viktigste faktoren i bussanbud.

Samleside: Alle våre saker om bussjåfører

Vi mener det er forkastelig at profesjonelle aktører skal fratas mulighetene til å konkurrere på det de kan, og i stedet tvinges til å konkurrere i kreative regnekunster. Busselskap må få konkurrere på det de bør være god på. Skadefri kjøring. Færrest kundeklager. Flest faglærte sjåfører. Mest fornøyde medarbeidere. Minst tomkjøring eller kjøring uten passasjerer.

Isosertifisering og andre kvalitetsstempel. Flest passasjerkilometer på traseer med oppgitt frekvens. For eksempel 5 busser i timen på den ruten. 10 på den ruten. Osv . De bør konkurrere på best mulig dekning av ruteområde med fornuftige overganger mellom linjene. De må selv få velge hva som er det mest hensiktsmessige antall sitteplasser på de forskjellige rutene.

Busselskapene er langt på vei redusert til vikarbyråer som bemanner de oppsatte rutene med sjåfør og buss. Det er selskapene som ansetter, uniformerer, lønner og sier opp sjåførene. Alt annet styres i grove trekk av de fylkeskommunale administrasjonsselskapene.

Dette kan avgjøre framtida til bussjåførene: – En historisk mulighet

Anbud er også med på å undergrave trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Det samarbeidet som langt på vei har fått æren for at vi er kommet dit vi er i dag. På toppen av en rekke internasjonale kåringer. Samlet gjør det Norge til det beste landet i verden å leve i. Det har gjort vårt arbeidsliv til et av verdens beste. Arbeidstakerne i et anbudsutsatt arbeidsliv har nemlig ingen formell kontakt med oppdragsgiverne. Kun med egne arbeidsgivere. Og det er ikke de som bestemmer. Det er det de fylkeskommunale oppdragsgiverne som gjør. I detalj.

Bussjåførene mener det er oppsiktsvekkende at de fylkeskommunale administrasjonsselskapene sakte men sikkert får lov til å rasere en hel bransje på den måten vi nå ser. Vi mener at det er urimelig at ikke de ansvarlige politiske myndigheter griper inn og får driften tilbake på et spor der lov- og avtaleverket igjen blir styrende for det kollektivtrafikken skal drive med. Et spor der dyrebart materiell blir utnyttet på en regningssvarende måte. Et spor der busselskap får konkurrere på det de bør være gode på. Et spor der passasjerene får et bedre kollektivtilbud. Og ikke minst et spor som sikrer sjåførene et anstendig arbeidsmiljø.

Jeg mener en samlet fagrørsle bør løfte debatten om hva anbud gjør med arbeidslivet vårt. Og hva som kan bedre situasjonen for arbeidstakerne. Og nå i valgkampen kan være et godt tidspunkt. Ville bare nevne det.