Eline Lønnå

eline@lomedia.no

For et flertall av norske arbeidstakere er det en selvfølge å ha tariffavtale på jobben.

Slike avtaler sikrer både lønns- og arbeidsvilkår, men ikke minst gode og regulerte samarbeidsforhold på bedriftene.

Seriøse bedrifter ser verdien av å ha tariffavtale med de ansatte, ikke minst fordi det gir forutsigbarhet.

Men det finnes unntak.

De siste ukene har medlemmer i to bedrifter i Fellesforbundet i Oslo fått erfare at det slett ikke er alle arbeidsgivere som ser poenget med samarbeid og gode vilkår for sine ansatte.

Både på lagerbedriften 360 Logistics og restauranten Olivia i Hegdehaugsveien har kravene om tariffavtale blitt avvist, og dermed er det blitt streik.

Vi har med to ulike varianter av tariffvegring å gjøre.

360 Logistics virker å ha innsett at det er vanskelig å komme helt utenom tariffavtale. Da er det heller om å gjøre for dem å få en så billig tariffavtale som mulig.

Altså en dårligst mulig avtale – for de ansatte.

For å oppnå det, har bedriften meldt seg inn i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter i stedet for NHO som ville vært det naturlige. Med det håper de å kunne presse på plass en tariffavtale som er langt under bransjestandarden.

Det er snakk om store summer for de ansatte, på årsbasis kan det dreie seg om 100.000 kroner.

Likevel, de streikende er klare i sin sak: Det står ikke bare om lønn. Det handler om hvordan de skal ha det på jobben.

Om samarbeid, om ordna, avtalte og forutsigbare forhold. Eller om det som omtales som den norske arbeidslivsmodellen, der partssamarbeid og kollektiv lønnsdannelse er viktige ingredienser.

I tilfellet Olivia virker bedriften fast bestemt på å ikke inngå i det organiserte arbeidslivet overhodet.

Ledelsen avviser at tariff er en god ide, fordi det ikke er slik at «one size fits all». De ønsker ikke å gi de ansatte det som er normen i arbeidslivet, men vil være unike.

De går så langt som å framstille seg selv nærmest som frihetsforkjempere, når de skriver på sin nettside at «nå kjemper vi i Olivia for vår kultur og vårt verdisyn».

I realiteten er det de kjemper for en ekte ukultur.

Flere ansatte forteller om ufine metoder og press for å få dem til å heller gå inn for en husavtale – en avtale der bedriften står fritt til å diktere vilkårene og de ansatte ikke har rett til å gå til streik.

Og det er ikke bare på den ene restauranten i Hegdehaugsveien at det er et fagforeningsfiendtlig klima.

Pizzakokken Karim på Tjuvholmen forteller hvordan ansatte blir presset og truet til å ikke fagorganisere seg, og at de er redde for å snakke med hverandre om fagorganisering.

Ansatte som kritiserer ledelsen, blir straffet, sier han.

På Hegdehaugsveien har ansatte opplevd å bli oppringt og bedt om å droppe fagforeningsmedlemskapet.

Deltidsansatte studenter har fått beskjed om at det kan bli vanskelig å få fri fra jobben på eksamensdagen dersom det blir inngått tariffavtale.

Det finnes bare ett ord for dette: fagforeningsknusing.

I begge bedriftene er det en overvekt av unge arbeidstakere, mange av dem er innvandrere.

Ingen av dem har streiket før. Det står enorm respekt av deres mot og kampvilje. Å gå til streik er et stort skritt å ta, både for de ferske klubbene og for hvert enkelt medlem.

Derfor er det desto viktigere at Fellesforbundet og resten av fagrørsla slår ring om de streikende.

Det trengs støtte på streikevakt og solidaritetsmarkeringer for å bidra til å holde kampmoralen høy og holde presset oppe mot arbeidsgiverne.

Streik for tariffavtale mot ideologisk motiverte motstandere som vi ser både på Olivia og 360 Logistics, kan fort bli en langdryg styrkeprøve.

Men det er en kamp fagbevegelsen ikke kan tillate seg å tape.

Tariffavtale legger lista for et seriøst arbeidsliv. Derfor må alle gode krefter settes inn til støtte for de streikende.

De tar kampen for hele arbeidslivet.

Spekter svarer: «Det er organisasjonsfrihet i Norge – også for arbeidsgivere»