Mímir Kristjánsson, lokalpolitiker for Rødt

Søndag morgen klokka 06.00 gikk 3800 bussjåfører i Oslo og Viken ut i streik. Omtrent samtidig gikk startskuddet for en storstilt jakt på uskyldige mennesker som blir «rammet» av streiken. I tida som kommer, vil landets største medier tapetsere forsidene med småbarnsforeldre, helsepersonell, minstepensjonister og andre som blir urimelig hardt rammet nå som bussene ikke går. De neste dagene vil nær sagt hver eneste journalist i hovedstadsområdet bli skremt ut til nærmeste bussholdeplass for å jakte på noen som sliter med å komme fram i tide til barnehagen, jobben eller familietreffet. Slik er det hver gang det er streik, bortsett fra når journalistene selv streiker, for da er det ingen som kan reise rundt og intervjue «streikeofre».

De fleste har stor sympati med folk som streiker. Ta Victoria Karlsen, som VG har intervjua. Hun er alenemor og jobber på sykehus. Uten busstilbud må hun gå 2,5 kilometer med femåringen sin for å komme fram til barnehagen. «Jeg står i en krise», sier hun. Det blir naturligvis overskriften og forsida på hele vg.no. Men til tross for hennes akutte situasjon, sier Karlsen at hun har «forståelse for at bussjåførene streiker». Den forståelsen når verken opp til tittel eller ingress, men blir gjemt i en leddsetning i avsnitt nummer tre. Det var vel ikke helt den vinklingen avisa ønsket seg.

Men det er ikke bare mennesker i Karlsens situasjon som kan bli «streikeofre» i mediene. Mandag morgen intervjuet NRK Nyhetsmorgen en mann på Lillestrøm som sleit med å komme seg til jobb denne morgenen fordi han hadde glemt å lade den elektriske sparkesykkelen sin. Vanligvis pleide han å ta buss til jobben, og sparkesykle hjem igjen. Det var absolutt ingenting som tydet på at denne tilfeldige forbipasserende syntes synd på seg selv. Men siden NRK ikke fant noen andre som var forulempet av streiken denne morgenen, fikk han gjøre ufrivillig tjeneste som «streikeoffer» i statskanalen.

Kommentar: Derfor bør du elske streik

Selvfølgelig er det kjipt når bussene ikke går. For noen skaper det bare litt ekstra hodebry. For andre, som Victoria Karlsen, er konsekvensene større. Ikke minst er situasjonen alvorlig for bussjåførene, som i disse dager ikke får gått på jobb, og framfor å heve vanlige lønn må leve av streikebidrag.

Men det finnes noe som er enda kjipere enn busser som står. For eksempel et samfunn uten betalt ferie. Uten skikkelig overtidsbetaling. Uten sykelønn eller arbeidsmiljølov. Det er slik det er i samfunn hvor arbeidsfolk ikke streiker. Når vi har bygget et av verdens likeste og rikeste samfunn, er det først og fremst fagbevegelsen og de streikende vi skal takke for det. I et streikefritt samfunn er det mange flere vanlige arbeidsfolk som blir «rammet». Dette forstår de aller fleste, og det er nettopp derfor det er så vanskelig for journalistene å finne rasende reisende som vil skjelle ut de streikende.

Helsefagarbeider melder seg på i debatten: 76 øre mer i timen – skal jeg le eller gråte?

Bussjåførene er ikke kravstore. Sist de streiket, i 1998, reiste jeg fortsatt på barnebillett. Grunnlønnen for en bussjåfør med fagbrev ligger mellom 374.000 og 405.000. År for år sakker de akterut sammenlignet med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Mange jobber delte skift, det vil si at de har lange pauser uten lønn midt på dagen. I praksis bruker noen så mye som 70 timer i uka på jobb. Slitne bussjåfører er neppe det beste for liv og helse.

I vår gikk vi alle sammen ut på balkongen og klappet for dem som holdt hjulene i gang under pandemien. Nå er tida kommet for å levere på applausen. Ikke først og fremst for å være greie med bussjåførene, men fordi vi er mange flere som vil bli rammet dersom de streikende ikke vinner fram med sine krav.

Denne kommentaren ble først publisert hos Klassekampen

Historisk tilbakeblikk: Fire streiker som forandret norsk arbeidsliv