Jonas Bals

Den ulovlige streiken på Statfjord A markerte et vendepunkt i den norske oljehistorien, og var begynnelsen på slutten for de amerikanske cowboy-forholdene som hersket i Nordsjøen.

Ordene tilhørte en kollega av verftsarbeideren Arnstein Hølmebakk, som ble valgt til å lede streiken. «Folk følte at de endelig var med på å bestemme noe, at de påvirket ting», sa Hølmebakk da jeg nylig intervjuet ham til boka «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet».

En amerikansk modell i Norge

Ti år tidligere hadde det begynt å vokse fram en ny sektor i Norge, langt ute til havs. Den norske sokkelen ble på kort tid fylt opp av utenlandske oljeselskaper som Esso, Phillips, Mobil og Shell, og en hel skog av underentreprenører og serviceselskaper som skulle betjene dem. Mange av disse hadde et helt annet forhold til både arbeidskamp, fagforeninger og spilleregler enn det norske bedrifter og arbeidsledere hadde. «Vietnam-veteraner med lite eller ingen faglige kunnskaper fungerte som vaktbikkjer ute på feltet», skriver Gunnar Roalkvam i boka «Fra ambolt til plattform».

Flere av de amerikanske mellomlederne omtalte rogalendingene de ble satt til å lede som «white niggers», og de mange spansk- og portugisisktalende arbeiderne på plattformene ble utsatt for rasistisk trakassering og vold. De autoritære forholdene hadde også konsekvenser for sikkerheten. Dødsulykker ble systematisk underrapportert i Nordsjøen, og i de 12 årene mellom 1967 og 1978 omkom 102 arbeidere offshore. Fagforeningene slet også med å få et fotfeste. «Tillitsvalgte fra LO-forbund ble utestengt, latterliggjort og direkte ydmyket», skriver Terje Johansen i «Kampen om oljearbeiderne».

Det oppsto flere konkurrerende forbund utenfor LO. Fragmenteringen var så ekstrem at formannen i Mongstad Petrokjemiske Fagforening, Gustav Lunde, i 1979 kunne fastslå at det på hans arbeidsplass, med omtrent 300 ansatte, fantes fem ulike fagforeninger. «Hadde vi gått sammen, ville vi stått sterkere. Hvem er det som tjener på splittelsen?» spurte han i NOPEF Nytt.

Debatt: «Equinor må gripe inn der underleverandører driver ulovlig innleie»

«Røykestreiken»

«Røykestreiken» fikk sitt navn fra det som, sett fra utsida, var stridens kjerne: arbeidernes rett til å ta seg en røyk i arbeidstida. I virkeligheten var det en konflikt som handlet om arbeidsmiljø, medbestemmelse og autoritære ledelsesformer, der beskjeder og avgjørelser ble fattet på diktatorisk vis.

Mange av arbeiderne som jobba ute på plattformene kom fra en helt annen virkelighet inne på land, der de var vant til gode arbeidsforhold, sterke klubber og sjefer som hadde respekt for dem. Hølmebakk var en av disse utsendte arbeiderne. Han overtok jobben etter en kollega som omkom i en av de mange ulykkene, som bare på Statfjord hadde krevd mer enn 20 menneskeliv.

Da det ble satt opp plakater om røykeforbud i august 1978, uten at arbeidernes representanter engang hadde blitt rådført, vakte det umiddelbart reaksjoner. Mot én stemme vedtok dagskiftet at den oppsatte plakaten måtte trekkes tilbake innen klokka 16 dagen etter, og at dersom den ikke ble fjernet, ville arbeidet for dagskiftet «opphøre fra kl. 16.00 og inntil dette skjer». Nattskiftet sluttet seg til samme kveld. Da jeg intervjuet tidligere plattform supervisor Tor Fjelldal, forklarte han de ansattes sterke reaksjon med en lang rekke trakasseringssaker fra ledelsen i forkant av streiken.

Allerede fra streikens første dag ble streikeleder Hølmebakk utsatt for en svertekampanje fra flere av landets største aviser. «AKP LAMMER STATFJORD A» sto det på forsida av Dagbladet, som trykket fake news om at Hølmebakk både var ml-er og ferdig utdannet jurist. I virkeligheten var ikke Hølmebakk medlem av AKP på denne tida, ei heller var han jurist.

Mye delt: Hva er minstelønna i Norge? Her er oversikten

«Latinerstreiken»

De 300 latinamerikanerne, spanjolene og portugiserne på Statfjord A stilte seg solidariske med de 700 norske arbeidernes streik. Mange av dem hadde vokst opp i Francos regime i Spania, og var vant til tøffe tak fra arbeidsoppdrag i Gulfen og utenfor Afrika. «Jeg fikk en veldig respekt for dem», fortalte Hølmebakk. «En av de jeg hadde mest med å gjøre, hadde vært statssekretær under Salvador Allende i Chile. Han var en veldig rolig og sindig type. Og det ble en felles kamp vi førte.» En måned seinere skulle de såkalte «latinerne» gå ut i enda en ulovlig streik, noe som blant annet førte til at væpnet anti-terror-politi ble sendt ut til plattformen.

Oppnådde de streikende noe med aksjonene sine? I sin bok om Statoils og Equinors historie skriver Aage Borchgrevink at «latinerstreiken» ikke oppnådde noen ting. Men som tilfellet så ofte er med streikekamper, er det ikke nok å se på de umiddelbare resultatene etter at streiken er avblåst. Streikene i Nordsjøen ble viktige fordi de viste at arbeiderne der ikke ville finne seg i hva som helst, og de synliggjorde at det var behov for et tillitsmannsapparat offshore.

Kronikk: «Streikens historie er historien om hvordan Norge er blitt som det er blitt»

En ny maktbalanse

Én av de som ble med på veien videre med NOPEF var Jesus Alfonso Gorostiza, som seinere ble valgt til klubbleder. For ham hadde tilværelsen som norsk fagorganisert begynt da en amerikansk mellomleder forsøkte å sparke alle som møtte opp litt seint en morgen. «Hvis noen skal sparkes her, er det deg», hadde Gorostiza svart. «Ingen skal sendes vekk. Alle blir her.» «Da ringer jeg politiet», hadde amerikaneren svart. «Bare ring, så får vi se hva som skjer», svarte Gorostiza – før han gikk opp til Philips-ledelsen og truet med streik. «Hvis ikke den mannen blir fjernet, kommer hele Ekofisk til å stanse», sa Jesus. «Vi skal snakke med vedkommende», var svaret han fikk. Amerikaneren ble sendt i land og viste seg aldri mer på Ekofisk.

Streikene på Statfjord A reduserte sånn sett behovet for streik. På sikt gjorde de det unødvendig å streike mot tyrannisk behandling og diskriminering, ettersom alle forsto at arbeiderne mente alvor når de truet med det. Slik medvirket de til den siviliseringsprosessen som fortsatte i Nordsjøen det neste tiåret, og bidro å sikre at den norske arbeidslivsmodellen også skulle gjelde for oljearbeiderne.

Fått med deg denne? Streik er ein av grunnane til at Norge er verdas beste land å bu i, meiner forfattar