Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Gravdalsvikens brakkvann omfavner oss med sine fire grader celsius. Miljøterapeut Marianne Strømme og innsatte ved Lyderhorn overgangsbolig vasser ut i det ukjente. Det hjelper med sandbunn, om enn bratt nedadgående. Hva er det egentlig de driver med her ute i mørket?

– Dette er helt herlig! Du kjenner deg varm lenge etterpå. Endorfiner! Vi begynte å bade sist sommer, og fortsatte utover høsten. Det var ikke planlagt, folk ville bare bade mer, sier Strømme.

16 menn og kvinner leter etter den beste veien gjennom pandemien. De er domfelte, underlagt kriminalomsorgen. Alle har blitt søkt inn for å sone siste del av straffen på region vest sin eneste overgangsbolig.

Noen har tilbrakt mange år i fengsel. Å leve selvstendig kan bli ei utfordring. I den tidligere brannstasjonen trener de på å klare seg selv. Vaske klær, lage mat, være en nabo, bevege seg ute på eget ansvar.

Den nærmest symbolske husleia på 1500 kroner må de dekke selv, som en forsiktig øvelse på hva som venter dem i leiemarkedet.

«Khaled», en av de domfelte, har bestemt seg for å bruke tida godt. Han strør salt over aubergineskiver, dagens middag på hybelen.

MAT OG HELSE: Stekte auberginer kan være et godt alternativ for de som vil bruke trygda på annet enn take-away.

Eirik Dahl Viggen

– Det er fint her. Man er nesten fri. Man har alt: en god hybel, bra mennesker som hjelper oss med å få legetime, medisiner, penger. Vi er som en stor familie, forteller Khalid etter seks måneder på overgangsboligen.

Ja vel, det er vel ikke helt etter oppskriften? Ifølge fungerende leder, Heidi Jensen Sandvik, er jo nettopp poenget at de straffedømte her ikke skal bli del av noen familie, på boligen vel å merke. Det er ikke noe kollektiv. Utenom felles gruppeprogrammer og søndagsfrokost, iblant grilling sommerstid, legges det ikke opp til mye fellesskap.

Mye lest: Christian René var en fryktet figur i Oslos underverden. Nå hjelper han unge som sliter

«De må ut av Bjørgvin fengsels evige biljardturnering!», utbryter en ansatt med henvisning til sosialiseringa på lavsikkerhetsfengselet i Åsane.

Tanken er at de skal skape sitt eget nettverk, utenfor overgangsboligen – ikke gå sammen på tur. Til det har de 10 timer med korttidspermisjon per uke.

Nettverksbygging skjer i tett samarbeid med organisasjoner som Way Back, Røde Kors Nettverk etter soning og flere.

Hybellivet er realitetsorientering til hva som venter. Man trener seg på å møte ensomhet og kjedsomhet.

HYBELLIV: Heldige beboere kan glede seg over fjordutsikt.

Eirik Dahl Viggen

Terrengsykkelen står vinterparkert på ei sykkelrulle i stuekroken. Khaled tar isteden mange korte permisjoner for å gå tur opp Nypedalen eller opp på Ørnefjellet.

Boligen ligger midt i et naturområde på rundt seks kvadratkilometer med flere populære turruter. Han jobber på Fretex, tegner, tar yoga og pianotimer. Med seks måneder igjen å sone, forbereder han seg mentalt på å flytte for seg selv.

– Forskjellen mellom fengselet og dette her, er at jeg slipper å være låst inne på ei celle. Bergen blir bra. Livet er her, sier Khalid.

Inntil veggen står et kyndig malt selvportrett fra et kurs i fengselet. Han peker på eiendeler han har samlet til utflyttinga. En stor tv.

– Denne soningsformen nytter. Det er flere ganger vi treffer på folk det har gått bra med. Men selvfølgelig ikke alle, sier leder for Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) Lyderhorn, Rune Steiro (50), inne på vaktrommet.

Rune Steiro

Eirik Dahl Viggen

I debatten om straffegjennomføring dominerer temaer om store versus små fengsler, høy versus lav sikkerhet, og elektronisk kontroll, kjent som fotlenkesoning. Overgangsboligene er kriminalomsorgens skjulte perle, mener de her. Og kanskje det skulle blitt flere slike.

Kvinner i fengsel: Russiske Luna fant sin kreative åre i norsk fengsel: – Det eneste jeg vet er at jeg vil fortsette å male

Midlertidige arbeidskontrakter

De ansatte føler seg litt stemoderlig behandlet, også organisatorisk. Det siste tiåret har de hatt 11 ledere utsendt fra moderfengselet Bjørgvin, på midlertidige kontrakter. Nå vil de ha ei avklaring, forteller Steiro, så de kan konsentrere seg om oppdraget: å levere ut mennesker som kan fungere ute i samfunnet.

Miljøterapeut Lene Monsen arbeider blant annet med Boligpraten, som er ei samtalegruppe om sosiale og praktiske utfordringer med det å bo ute i samfunnet etter soning.

– Flere trenger basiskunnskap i det å bo for seg selv, å rydde og vaske, hygiene, budsjett, matlaging, forteller Monsen.

SER FRAMOVER: Miljøterapeut Lene Monsen håper å komme i gang igjen med gruppeprogrammet Boligpraten, om hvordan domfelte kan fungere ute i samfunnet etter soning.

Eirik Dahl Viggen

For den som har vært frakobla samfunnet noen år, har all den teknologiske tilrettelegginga av tjenester gjort livet på utsiden mer komplisert.

Før kunne du banke på ei dør og få hjelp av kommunen. Ikke nå lenger. Du må kunne bruke nett og telefon.

– Mange har ikke Min ID eller gyldig legitimasjon. Da er det krevende å bruke for eksempel Nav og banktjenester, sier Monsen.

De hjelper beboerne med kunnskapen de trenger. Iblant bruker de rollespill, for eksempel om hvordan man ringer for å bestille legetime.

Gjeld og erstatningskrav er noe de fleste domfelte må håndtere etter løslatelsen. På boligen blir de mentalt forberedt på det, og satt i kontakt med hjelpeorganisasjoner.

Domfelte er ikke innelåst på huset, men skal alltid ha papirarbeidet i orden før de beveger seg ut til arbeid, skole, trening eller behandling.

Fikk du med deg denne? Tusenvis av tillitsvalgte har forsvunnet fra svenske arbeidsplasser

TILBAKEFØRING: Lyderhorn overgangsbolig har plass til 16 menn og kvinner som soner siste del av straffen.

Eirik Dahl Viggen

Bryter de tilliten, er det kort vei tilbake til fengsel. Det skjer sjelden, ifølge Steiro, de fleste overholder frigangsavtalene.

Miljøterapeuten er leder foreninga for de seks NFF-erne på boligen. Bakgrunnen hans speiler mangfoldet blant de ansatte her: Kokk på ubåt og turisthytter i Jotunheimen, der han deltok på flere redningsaksjoner, før han utdannet seg til allmennlærer.

– Jeg snubla inn her for ti år siden og ble fanget.

Trivselen er til å ta og smake på: jellybeans på lunsjbordet, varm kaffe og kald cola hele veien rundt.

De ansatte går tredelt turnus gjennom døgnet, som i fengsel. Nattskiftet brukes gjerne til å ta unna alle søknadene om permisjoner og inntak.

Å drive bolig med mange kontaktpunkter ut i samfunnet, betyr et omfattende papirregime. Hver minste frigang, som til isbadinga, krever et signert vedtak.

Kutt i nattevaktene: Ragnhild (33) ser fangene bli sykere mens vaktlaget krympes: – Vi er veldig sårbare

Idet NFF-magasinet ankom overgangsboligen denne morgenen, ble vi møtt av ei advarende håndflate: Tilbake! To meters avstand! Fengselsbetjent Trond Johannesen (60) kom ut døra med boligens første koronatilfelle, oppdaget samme morgen.

En bredbeint fyr dukket fort inn i koronataxien på vei til PCR-test. Smittevernteamet anbefalte isolasjon på boligen, selv med bare to dager igjen å sone.

Etter NFF-magasinets besøk har det vært sju nye smittetilfeller på boligen. De syke er holdt isolert på hver sin hybel, som er utstyrt med eget kjøkken og bad. Mat leveres på døra, gjerne take-away-kebab.

Under pandemien har det kommet litt flere søknader om å sone på boligen fra folk som sitter alene og ensomme hjemme med fotlenke, forteller boligleder Sandvik. En god mulighet for Marianne og de andre til å rekruttere flere isbadere.