Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

4,5 prosent. Det er tallet som Stein Lier-Hansen, sjefen i NHO-forbundet Norsk Industri, har gått ut med før lønnsforhandlingene.

Det er uvanlig at NHO-topper går ut før oppgjøret med konkrete tall for lønnsveksten. Etter det FriFagbevegelse kjenner til, har dette skapt mye debatt internt hos arbeidsgiverne.

Årets oppgjør starter etter kravoverrekkelsen mellom LO og NHO mandag 27. mars.

Aktuelt: Unio vil sprenge frontfagsrammen – vil kreve mer i lønnsøkning enn industrien

Nedgang i reallønna

Lier-Hansen har sagt til VG at han «tror slaget kommer til å stå om rammen skal bli mer eller mindre enn 4,5 prosent».

Den økonomiske rammen viser hvor mye lønnstakeren i snitt får i lønnsøkning.

Arbeidsgiversida antyder dermed at det blir en reallønnsnedgang også i år, altså at prisene stiger mer enn lønningene, og begrunner det med fallet i konkurranseevnen til norske bedrifter i fjor.

– Det er regelen mer enn unntaket at arbeidsgiversida ikke har noe særlig penger å dele ut før et lønnsoppgjør, sier Kristine Nergaard, forsker ved forskningsstiftelsen Fafo, til FriFagbevegelse.

Høyeste ramme på over 20 år?

LOs krav i årets lønnsoppgjør er «å sikre lønnstakernes andel av verdiskapinga og økt kjøpekraft gjennom generelle tillegg og heving av overenskomstens satser».

Det kan bety en lønnsvekst over fem prosent. Det er ikke i tråd med signalene fra arbeidsgiversida.

– En så høy økonomisk ramme for oppgjørene må vi langt tilbake i tid for å finne maken til. Det gjelder også for prisstigningen i dag. Prisene har ikke steget mer siden 1988, sier Nergaard.

Fafo-forskeren nevner lønnsoppgjørene på slutten av 1990-tallet som det forrige eksempelet på en ramme som lå høyt. I 1998 ble det for eksempel en årslønnsvekst i industrien på fem prosent for arbeiderne og seks prosent for funksjonærene.

– At det er forventninger fra arbeidstakersida om å opprettholde eller til og med styrke kjøpekrafta i år, trenger man ikke å være noen ekspert for å forstå. Vi befinner oss imidlertid fortsatt i en situasjon med stor usikkerhet grunnet den internasjonale situasjonen, sier Kristine Nergaard. 

Sier stort sett «null»

Når Lier-Hansen antyder at den økonomiske ramma vil bli mer eller mindre enn 4,5 prosent, beveger han seg utover det som har vært utgangspunktet for tidligere oppgjør.

Sjefen for Norsk Industri sa nemlig «null» i seks oppgjør på rad fra 2010 til og med 2020.

Selv har han sagt at disse null-uttalelsene ikke medfører riktighet. Han har poengtert at uttalelsene var knyttet til det sentrale tarifftillegget, ikke hele oppgjøret, idet det meste kan tas ut lokalt.

– Det er en generell NHO-holdning om å gi mest mulig i lokale forhandlinger og lavest mulig i generelle tillegg, sier Kristine Nergaard i Fafo.

– I et mellomoppgjør som nå krever også arbeidstakersida et lavlønnstillegg. Det betyr at bedrifter som går dårlig, eller synes at lønnsnivået er for høyt, må betale tillegg som de kanskje ikke ville gått med på i lokale forhandlinger, legger hun til.

Hisset på seg fagbevegelsen

Årets prisvekst er anslått til 4,8 prosent av Teknisk Beregningsutvalg (TBU). Samtidig anslås lønnsveksten hos Norges handelspartnere til å bli mer enn dette – 5,4 prosent i 2023.

Derfor mener Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet, at handlingsrommet i årets lønnsoppgjør ligger mellom 4,8 og 5,4 prosent – uten at norsk industri taper konkurransekraft mot handelspartnerne.

Det vil i så fall bety at lønningene vil stige mer enn prisene.

Derfor har Lier-Hansen allerede klart å hisse opp LO-toppene ved å si at fagbevegelsen må belage seg på reallønnsnedgang også i år.

Selv ønsker ikke sjefen i Norsk Industri å utdype uttalelsene sine om 4,5 prosent overfor FriFagbevegelse.

Høye priser gjorde «alle» til lønnstapere i 2022. Lønningene steg i snitt med 4,1 prosent. Det er over ramma som ble vedtatt i frontfaget i fjor.

Samtidig steg prisene med 5,8 prosent. Det betyr en kraftig reallønnsnedgang. Det preger også inngangen til årets oppgjør. 

– Noe av det interessante i år er at LO-leder Peggy Hessen Følsvik er spesielt opptatt av at de ansatte i kommunene må få igjen noe av det tapte i de tre siste lønnsoppgjørene. I tillegg krever en stor arbeidstakerorganisasjon som Unio mer enn fem prosent lønnsvekst, sier Nergaard.

Hensynet til bedriftene

I et mellomoppgjør skal det bare forhandles om kroner og øre. Oppgjøret på vegne av store deler av medlemmene i privat sektor bygger på den såkalte frontfagsmodellen.

Denne modellen innebærer at den konkurranseutsatte industriens tåleevne overfor utenlandske bedrifter skal legges til grunn og være normgivende for øvrige grupper i lønnsoppgjørene.

Dersom andre sektorer blir lønnsledende, risikerer også lønningene i industrien å bli presset mer opp enn forsvarlig.

– Når arbeidsgiversida ikke har råd til å bevilge oss noe særlig lønnsvekst, er argumentet stort sett basert på bedriftenes konkurranseevne eller konjunkturene som peker nedover, sier Fafo-forskeren.  

NHOs krav til årets oppgjør blir vedtatt 9. mars. Da møtes representantskapet i NHO for å bli enige om sin forhandlingsposisjon før årets lønnsoppgjør.