– Rentene er høye, matprisene er høye, strømprisen er høy. Alt er egentlig dyrt. I realiteten går vi nedover for hvert lønnsoppgjør. Vi fikk noe økt kjøpekraft i fjor, men det er vel spist opp for lenge siden.

– Jeg håper og tror at vi skal få forbedret kjøpekraft denne gangen. Vi trenger det.

Solveig Samuelsen bor i Sandefjord og er leder for Norsk Arbeidsmandsforbund avd. 1 - Øst. Solveig har jobbet som renholder i 30 år.

14. mars startet årets lønnsoppgjør. Da møttes LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-sjef Ole Erik Almlid til det klassiske håndtrykket som markerer oppstarten på lønnsoppgjøret.

Det de blir enige om i dette oppgjøret legger store føringer for de resterende oppgjørene i hele norsk arbeidsliv.

– Lønnsvekst bør bestemmes lokalt

«Økt kjøpekraft» er de magiske ordene i årets lønnsoppgjør. Det betyr kort og godt at lønnsøkningen blir høyere enn prisstigningene. Teknisk beregningsutvalg (TBU) forventer at prisene vil stige med 2,7 prosent i 2025.

Til sammenligning spår Statistisk sentralbyrå (SSB) en lønnsvekst på 4,3 prosent i år. Flere sjeføkonomer har også til FriFagbevegelse sagt at de forventer en lønnsøkning på 4,0-4,4 prosent.

Hvis disse prognosene for lønns- og prisvekst slår til, betyr det at norske arbeidsfolk kan vente seg økt kjøpekraft i inneværende år.

I tiden før lønnsoppgjøret startet fredag, har signalene fra både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden vært at den største dramatikken bør unngås i år, og at et godt samarbeid er mest taktisk i møte med stadig mer ustabile internasjonale forhold.

Det betyr at begge parter åpner for at de kan bli enige om oppgjøret uten at de får hjelp av Riksmekleren. I så fall vil det komme en løsning i oppgjøret tirsdag 18. mars.

Likevel er det tydelig av både NHO og LOs varslede posisjoner i oppgjøret, at et er nok av uenigheter til at det fort kan være at Riksmekleren må kobles inn.

NHO er tydelige på at internasjonale forhold er mer utfordrende for enkelte næringer enn andre, og at for å møte disse utfordringene må oppgjøret i større grad forhandles lokalt.

– Vi må ta hensyn til usikkerheten ute og variasjonene her hjemme, og mer av lønnsveksten bør derfor bestemmes lokalt på bedriftene. Skal vi sikre bedriftenes og norsk konkurransekraft, bør lønnsoppgjøret ta hensyn til lokale forhold, sier administrerende direktør Ole Erik Almlid i NHO.

Mangler lokal forhandlingsrett

Det er stikk i strid med det LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil kjempe for.

Hun mener at et sentralt kronetillegg er den eneste måten å være sikker på at lavtlønte og alle andre grupper sikres et godt lønnsoppgjør, og at de dermed får sin del av kaka.

Mer lokale forhandlinger kan føre til gode lønnstillegg i bransjer som går godt. Dette gjelder særlig den eksportretta industrien, som nyter godt av den svake kronekursen når norske produkter skal selges til utlandet.

Men hvis mye av lønnstilleggene skal gis lokalt, vil det bety lavere lønnstillegg til de som jobber i bedrifter som ikke har store overskudd i år.

Generelt kan det også gi lavere lønnstillegg til alle LO-medlemmer i lønnsoppgjøret.

– Vi vet at et godt generelt tillegg er det som treffer best for folk flest, og vi vet at lønnsomheten i industrien er god. Vårt krav om kjøpekraftvekst begrunnes med at det er store overskudd i den konkurranseutsatte industrien, og dette overskuddet skal fordeles på en rettferdig måte, sier LO-lederen til Dagsavisen.

Følsvik understreker at LO alltid tar hensyn til den økonomiske situasjonen når de utformer krav.

– Usikre tider er usikre også for arbeidstakerne og da er det ekstra viktig å sørge for at folks økonomi er god. Det er heller ikke alle LO-medlemmer som har lokal forhandlingsrett i sin tariffavtale, påpeker Følsvik.

– Avhengige av lønnsoppgjøret

Renholder og Norsk Arbeidsmandsforbunds egen tallknuser, Naemy Trandum Aasen, samler hvert år inn tall fra sin bedrift.

Hun forteller at når hun justerer for ansiennitet, antall ansatte, natt- og kveldstillegg, fagbrev og teamledertillegg, sitter hun igjen med en relativt representativ gjennomsnittslønn for renholdsbransjen.

Naemy Trandum Aasen er renholder og tillitsvalgt i Norsk Arbeidsmandsforening.

Jan-Erik Østlie

– I gjennomsnitt tjener en renholder nå 454.659 kroner i året, eller 233 kroner i timen, sier hun.

Det gjør dem til en av de lavest lønnede gruppene i norsk arbeidsliv. I tillegg, forteller renholder Solveig Samuelsen, er de, som LO-lederen er inne på, avhengige av sentrale oppgjør.

– Vi har ikke lokale forhandlinger, så vi er låst. Andre bedrifter har lokale forhandlinger ved siden av, og på den måten går de opp mer enn det vi gjør i renholdsbransjen, sier hun, og stopper i noen sekunder før hun fortsetter:

– Jeg kjenner ingen renholdere som har lokale forhandlinger. Vi er hundre prosent avhengige av det sentrale lønnsoppgjøret.

Kan gå videre til riksmekleren

LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier at de kommer til å kjempe hardt når de nå skal inn i forhandlinger.

– Vi har alltid som utgangspunkt at vi skal bli enige i forhandlinger. Men det er klart at vi ikke er fremmede for å gå videre til Riksmekleren, og vi er villige til å ta en konflikt om nødvendig. Det har vi gjort før og vi kan gjøre det igjen, sier hun, og gjentar argumentet om at mange arbeidstakere ikke har lokale forhandlinger.

– Andre sliter av ulike grunner med å ta ut sin andel lokalt, de skal også ha godt oppgjør, sier Peggy Hessen Følsvik på vei inn til noen hektiske forhandlingsdøgn fram mot fristen tirsdag.