Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Stortinget har nå vedtatt kraftige innstramminger for bemanningsbransjen. Tidligere var det lov å leie inn folk, hvis bedriften hadde et midlertidig behov for arbeidskraft. Nå blir dette forbudt.

For byggebransjen i Oslo-området blir det helt forbudt å bruke bemanningsbyråer.

Under stortingsdebatten mandag kveld var det et sylskarpt skille i stortingssalen. Høyresida snakket næringslivets sak. Venstresida tok utgangspunkt i arbeidsfolks interesser.

– Næringsfiendtlig politikk

I sitt innlegg i debatten beskrev Anna Molberg fra Høyre virkeligheten slik:

«Virkeligheten der ute er at oppoverbakken bare blir brattere og brattere for bedriftene med regjeringens svært (…) næringsfiendtlige politikk som kommer på løpende bånd. (…) I dag skal man altså sette en stopper for at man kan leie inn folk når man står midt i en produksjonstopp eller skal planlegge et prosjekt».

Høyre-representanten trakk fram den lokale entreprenøren som ikke turte å melde seg på en anbudskonkurranse fordi han ikke visste om han kunne skaffe nok arbeidsfolk. Hun nevnte hotellet med ti prosent belegg om høsten, men med fullt kjør i vintersesongen.

«Det kan være spikeren i kista for verftet som skal bygge noe så uforutsigbart som et skip», sa hun.

FrP etterlyser mer fleksibilitet

«Det vi er imot, er forslag som er så inngripende at de fullstendig overkjører næringslivets behov når det gjelder å skaffe seg arbeidskraft», sa Høyres talsperson i saken.

Gisle Meininger Saudland fra FrP sa det slik:

«Det næringslivet trenger nå, er mer fleksibilitet i norsk arbeidsliv, ikke mindre. (Vedtaket) vil få store negative konsekvenser for næringslivet»

Venstres Grunde Almeland forklarte:

«Næringslivet vårt er avhengig av en viss fleksibilitet»

Mye lest: Lønnshopp før jul: Sjekk den nye minstelønna i ni bransjar

En annen virkelighet

Representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt fortalte om en annen virkelighet.

Steinar Krogstad fra Arbeiderpartiet viste til sine egne erfaringer fra byggebransjen. Sykepleier og stortingsrepresentant Åse Kristin Ask Bakke fra Arbeiderpartiet fortalte hvordan det var å ikke få hel og fast jobb som nyutdannet sykepleier. Mímir Kristjánsson fra Rødt viste til betongarbeideren Fábio Ramalho som nå har fått fast arbeid hos entreprenøren Hent.

Arbeiderpartiets Torbjørn Vereide svarte høyresida: «Men sannheten er at store deler av den fleksibiliteten som er i dag, går ut over de enkelte arbeidstakerne».

Arbeid mot kapital

Salen delte seg altså i to. De som snakket fra arbeidsfolks synsvinkel mot de som tok utgangspunkt i bedriftenes behov.

Sagt på en annen måte: Arbeid mot kapital.

I all produksjon er det to innsatsfaktorer, arbeidskraft og produksjonsutstyret. Arbeidstakerne eier arbeidskraften, og bedriftseieren eier produksjonsutstyret.

De to sidene er gjensidig avhengig av hverandre. Hvis det ikke er noen jobber, blir det heller ikke noen trygghet for de ansatte. Hvis det ikke er noe arbeidskraft, blir produksjonsutstyret døde metallgjenstander.

Arbeidstakere tar støyten

Alle er enige om at fleksibilitet er nødvendig. Behovet for arbeidskraft er ikke konstant, men hvem skal bære kostnadene ved denne fleksibiliteten? Hvem skal ha de trygge rammene; bedriften eller arbeidstakerne?

Erfaringene fra de siste 22 åra, siden utleie av arbeidskraft ble lovlig, viser at det som oftest har vært arbeidstakerne som har tatt belastningen.

Kommentar: «En julegave til innleide»

Arbeidskraft på tilbud

I fjor ga jeg ut boka «Norge i Svart, hvitt og grått». I den forbindelse intervjuet jeg Jon Sandnes, som da var direktør i Byggenæringens Landsforbund (BNL).

Han hadde fulgt byggenæringen tett, lenge. Sandnes beskrev tilbudssjokket med billig arbeidskraft som bransjen ble utsatt for etter EUs utvidelse mot øst i 2004.

«Da tilbudssjokket kom, med tilgang på så mye billig arbeidskraft, var det ikke lenger nødvendig å ansette. Bedriftene brukte ikke bare innleide når det var topper», sa Sandnes.

«Sakte, men sikkert utviklet det seg en kultur hvor de ansatte ikke lenger hadde morbedriftens navn på ryggen. I denne kulturen valgte mange bedrifter ikke å erstatte folk som gikk av med pensjon. Færre ble ansatt fordi bedriftene greide å holde produksjonen oppe ved hjelp av bemanningsselskaper», fortalte direktøren i BNL.

Dette er situasjonen i mange andre bransjer også.

Historiene fra for eksempel fiskeindustrien er mange og stygge, og den utenlandske arbeidskrafta er nesten utelukkende skaffet til veie ved hjelp av bemanningsbyråer.

Betaler den høyeste prisen

Dette bildet ble bekreftet av utvalget som har vurdert integreringspolitikk for arbeidsinnvandrere.

Tidligere denne uka la de fram sin utredning. De skriver at «Ansettelse i bemanningsforetak som leier ut arbeidskraft til andre virksomheter, har blitt en vanlig tilknytning til arbeidslivet for mange arbeidsinnvandrere.»

Det viser at det ikke er alle arbeidstakere som betaler prisen for fleksibiliteten.

Det er de utenlandske arbeiderne som betaler den aller høyeste prisen.

Det kan ikke det norske samfunnet være bekjent av. Derfor er det på høy tid at Stortinget har ryddet opp.

Les også: Martine og kollegaene føler seg utrygge etter at kjøpesenteret innførte sparetiltak