Lill Sverresdatter Larsen, leder Norsk Sykepleierforbund

Når krybben er tom bites hestene, og denne artikkelen kan nesten ikke forstås annerledes enn at noen ønsker å misforstå sykepleiernes lønn.

Det er litt vanskelig å si om artikkelen er en kommentar fra Hasås eller en objektiv journalistisk artikkel, men den inneholder noen premisser som er direkte feil og som må påpekes.

Bakgrunn: Helseansatte er lønnsvinnerne de siste årene

For det første, statistikken sammenligner alle ansatte i helseforetakene, hvor det jobber mange andre grupper enn sykepleiere, mot industriarbeiderne. Sykepleierne i kommunene er ikke med i statistikken som er valgt. Likevel velger Hasås å nevne sykepleierne spesielt i sin kommentar.

Om så sykepleierne hadde vært lønnsvinnere gjennom flere år, så er ikke tariffoppgjør en konkurranse. Lønnsøkning henger nært sammen med behov for kompetanse, marked hvor din kompetanse er mangelvare, ansvar, risiko og belastning. Etter pandemiåret er det ingen som kan betvile sykepleiernes belastning, risiko og ansvar. Ingen annen gruppe er vanskeligere å beholde og rekruttere. Sykepleiermangelen er i dag på over 5 000 årsverk. I 2035 er den anslått til å ha nådd 28 000. Dette er ikke noe NSF hevder i en lønnskamp. Det er dramatiske tall hentet fra NAV, KS og SSB. Vi styrer mot en varslet krise.

Her svarer Torgny Hasås: «Lederen for Sykepleierforbundet mener jeg har misforstått sykepleierlønna. Det er feil»

I dag slutter en av fem sykepleiere de første ti årene etter endt utdanning. De oppgir for lav lønn opp mot arbeidsbelastning og risiko som hovedårsak. Generelt har sykepleiere flest negative arbeidsmiljøeksponeringer ifølge Statens Arbeidsmiljøinstitutts Faktabok 2018. Arbeidsmiljøeksponeringer er eksempelvis høyt arbeidspress og høye jobbkrav, lav jobbkontroll, emosjonelle krav og rollekonflikter. Sintefrapporten fra 2020 viser akkumulert belastning med risikofaktorer som PTSD-symptomer og søvnproblemer. Dette kan ikke fortsette. Arbeidsbelastningen må ned, men det tar tid å få gjort strukturelle grep som reduserer belastningen. I mellomtiden må vi gjøre det som forskning viser virker kjapt - øke lønna for å beholde livsnødvendig kompetanse.

I andre deler av arbeidsmarkedet fungerer markedet; er det mangel på ingeniører i oljesektoren så må man betale hva det koster for å beholde og rekruttere ingeniører dit. Det er lønnsomt for samfunnet. Markedet for sykepleiere har vist seg å ikke fungere, blant annet fordi de store offentlige arbeidsgiverne som Spekter og KS får diktat og rammer fra sine eiere – helt opp til Regjering, Storting og Riksmekler – om å ikke gi et komma mer enn det frontfaget legger opp til.

Mye lest: Millionlønn motiverer SV-lederen til å øke direktørskatten

Derfor er det blant annet slik at en ansatt i industrien med fagutdanning tjener 579 480 kroner.

Det er mer enn ansatte i helseforetak med til og med 4 års høyskole/universitetsutdanning. De tjener 575 400 medregnet tillegg for å arbeide kveld, natt, helg og høytid. Hvis en velger å sammenligne med ansatte i industrien med tilsvarende utdanningslengde, så tjener disse 738 240 kroner – over 160 000 mer enn tilsvarende utdanningslengde i helseforetak. Det er dette problemet som må adresseres om ikke sykepleiermangelen skal vokse ut av kontroll. Da kan ikke politikerne som er ansvarlige for helsetjenestene abdisere og tenke at dette må partene finne ut av på egen hånd.

Det er et problem for hele samfunnet at lønnsnivået til sykepleierne ikke er tilpasset situasjonen og at tariffoppgjørene gir lite rom for nødvendige lønnsløft. Derfor trenger vi som befolkning at politikere og arbeidsgivere sikrer en livsviktig investering i livsnødvendig kompetanse - et nasjonalt sykepleierløft.