Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

For i tillegg til å få betalt for drøyt 70 prosent av tiden Bottilsrud i realiteten er på jobb, har han bare jobb i 190 dager i løpet av året.

Arbeidsåret hans sammenfaller nemlig med skoleåret. Dermed ender han opp med en 74 prosents stilling.

– Det er tungt. Jeg hadde helst sett at jeg hadde hatt en full stilling. Men etter de siste endringene i anbudet for innlandet er det vanskelig, sier Bottilsrud.

Siste: Busstreiken er over. Her er resultatet

Ufrivillig fritid

Han erkjenner at han kanskje hadde hatt mulighet til 100 prosents stilling hvis han hadde søkt på noen av stillingene som er stasjonert i Kongsvinger. Men det hadde betydd en god halvtime mer i reisevei hver vei.

– Da hadde jeg vært helt nødt til å sitte på pauserommet mens jeg hadde ventet på å starte ettermiddagsøkta. Skulle jeg reist hjem i pausen midt på dagen, hadde jeg brukt over to timer i reise til og fra jobb, sier Bottilsrud.

Da hadde god over halve døgnet blitt brukt i forbindelse med arbeidsdagen.

– Nå får jeg i alle fall hvert litt hjemme, spist litt, lest avisen og slappet litt av, sier Bottilsrud.

Noe mer blir det ikke tid til. For pausen er for kort til at han får gjort spesielt mye hjemme.

– Det er det som er problemet. Det er en pause midt på dagen som egentlig ikke kan brukes til noe. Selv jeg som bor nært stasjoneringsstedet får gjort lite i og rundt hjemmet. Man får egentlig ikke satt i gang med noe før man må dra på jobb igjen. Man sitter og ser på klokka og venter på å gjøre seg klar.

Debatt: Bussbransjen er i ferd med å ta langsomt selvmord – men kan reddes, skriver sjåfør Ørkan Takle

Ingen forutsigbarhet

Dette mener Bottilsrud er underkommunisert i streiken. For det er ikke bare penger bussjåførene streiker om.

Han påpeker at mange i timer er mer enn 100 prosent på jobb, men likevel får de ikke betalt for det.

– Det hjelper ikke om man synes jobben er fin, hvis man ikke har nok lønn å leve av og arbeidshverdagen er preget av konstant usikkerhet.

Han forteller at da Vy Buss vant anbudet i Glåmdalen-regionen, som løper seg over ti år, jublet sjåførene. De trodde de var sikret forutsigbarhet. Det har blitt alt annet enn det.

For selv om Vy Buss vant anbudet, endrer Innlandstrafikk – som er oppdragsgiver for Innlandet fylke – innholdet i anbudet fra skoleår til skoleår.

– Vi har bare sikkerhet for ett år av gangen. Vi vet ikke hva som møter oss når skoleferien er over. Det er klart det gjør noe med oss bussjåfører. Det gjør at vi sitter og grubler på jobb og økonomi. Det tror jeg verken passasjerene våre, arbeidsgiver eller andre trafikanter setter pris på, sier Bottilsrud.

Etter siste endring i anbudet er det bare omtrent halvparten av sjåførene som har en full stilling.

Flere historier: Skolebussjåfør Kai Rune starter klokka sju og slutter fem, men får bare betalt for seks timer

Lite å slå i bordet med

Ola Skorem, nestleder i Bilpersonalets landsråd i Norsk Jernbaneforbund (NJF), mener politikerne, som til sjuende og sist er oppdragsgiver, og arbeidsgiverne bør være opptatt av dette.

Han poengterer at også de små bussrutene må ha sjåfører. Nå mener han yrket så dårlig betalt og uforutsigbart at rekrutteringen er kritisk. Det vil ramme fylkene og kommunene – som er ansvarlig for å sikre blant annet skoleskyss til elevene.

Skorem fastslår at det ikke holder å snakke positivt om yrket for å få unge til å bli bussjåfører.

– Man får ikke boliglån bare fordi man liker jobben sin. Banken ser på inntekten din og hvor sikker jobb du har. Hvis lønna er lav, og den faste jobben ikke gir fast inntekt, så har du ikke mye å slå i bordet med. Ingen i etableringsfasen kan begynne i en jobb med slike betingelser.

Han stiller spørsmål om man i det hele tatt kan kalle bussjåførjobben for fast.

– For dem som jobber her er jobben i realiteten fast bare ett år om gangen. Har du full stilling ett år, må du søke på samme stilling neste år. Hvis det blir endringer i bestillingen, kan antallet hele stillinger gå opp eller ned, forklarer Skorem.

Ring og spring

Det gjør at flere og flere er usikre på om de orker å fortsette som bussjåfør. Skorem påpeker at en rekke av rutene som skal kjøres det kommende året fortsatt ikke er besatte. NJF-magasinet har sett turnuslister med stillingsprosenter fra rundt 30 til 60 prosent som strekker seg over en hel dag, men som bare har betalt for få timer.

En 42 prosent stilling har for eksempel et arbeids uttrekk fra 6:40 til 15:11 – altså åtte og en halv time – men har bare betalt for fem timer.

– Hvem tror arbeidsgiver tar en sånn jobb? spør Skorem.

Han konstaterer at mange av disse rutene vil bli kjørt av tilkallingsvikarer, såkalt «ring og spring».

– Mange av skolebussene er altså avhengige av at pensjonister og uføretrygdede kan stille opp. Det er fint at denne gruppen har et arbeidstilbud, og det er dyktige folk, men det er ikke det vi bør basere virksomheten vår på.

Han påpeker at disse sjåførene ikke er fast ansatte og kan takke nei til en rute uten noen begrunnelse.

– Og så lenge det blir flere av disse stillingene, og færre faste og hele stillinger, blir det vanskeligere å rekruttere unge til bussjåføryrket. Er det det vi skal tilby ungene som står i veikanten og venter på skolebussen. At en pensjonist ikke har noen andre planer den dagen, er det det som skal avgjøre om ungene kommer seg på skolen?