Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Mareritt og flashbacks hjemsøkte henne i over et år: Hun ser og hører plogen som kommer mot henne, og ungdommen som forsøker å hoppe foran måkebilen, og hun selv som dytter hen ut i grøftekanten.

Episoden skjedde vinteren 2018 i Salangen i Troms. Da ungdommen på kvelden forlot barnevernsinstitusjonen hun jobbet ved, var hun bekymret for helsetilstanden. Hun slang seg i bilen, og parkerte i veikanten da hun tok hen igjen. I over en time og 5,2 kilometer langs en mørk vei, gikk hun sammen med en som prøvde å hive både seg selv og dytte henne foran biler. Først da en kollega kom til, fikk de varslet ambulanse og ble kjørt til legevakt. Ungdommen ville ikke legges inn i psykiatri og ble med til institusjonen. Der tente hen på gass fra sprayflasker på rommet, truet med å tenne på huset, og prøvde å skyte på henne med armbrøst laget av penner og spiker. Da kom politiet og tok ungdommen med seg.

Mye lest: Først to år etter, er yrkesskaden til Yngve godkjent av Nav

Fem episoder på kort tid

Dette er en av fem voldsepisoder barnevernspedagog og miljøterapeut Stine Blegeberg har beskrevet til Nav i detalj. Hun ville få det godkjent som årsak til yrkesskade. Episodene skjedde i løpet av to måneder, fra desember 2017 til februar 2018. Nav avslo, og anken hennes til Nav Klageinstans vant heller ikke fram. Da gikk Blegeberg til Trygderetten. 12. juli i år fikk hun kjennelsen: Retten godkjenner enkel Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som yrkesskade. Den mener det er sannsynlig at hendelsene hun ble utsatt for, og som skjedde over et kort tidsrom, samlet sett har gitt henne skaden.

– Det er utrolig viktig at det kommer rettspraksis på dette. Kjennelsen er et viktig steg for å anerkjenne psykisk belastning som skade. Jeg er lettet, sier hun. Ifølge regelverket får man normalt avslag på yrkesskade dersom lidelser har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.

Les svaret fra Nav lenger ned i saken.

Mye delt: «Trine» ble drapstruet på jobb. Nå har hun ikke vært ute av huset uten følge på to år

(Saken fortsetter under bildet)

Blegeberg har tatt hele prosessen med Nav og Trygderetten selv. Det er først nå hun har koblet inn FO for å få hjelp til å søke erstatning.

Anne Myklebust Odland

– Ikke noe å tåle

Johan Peter Hougen, seniorrådgiver i Fellesorganisasjonen (FO), mener seieren er et spark til Nav. Han viser til avslagene fra Nav, der etaten skriver at det hun har opplevd ikke er usedvanlige belastninger i arbeidet, men noe hun «bør kunne regne med i sitt yrke». Trygderetten derimot tviler ikke på at hun har opplevd å være i dødsfare flere ganger.

– Trygderetten setter Nav kraftig på plass med denne kjennelsen. Den sier tydelig at utagerende ungdommer og opprivende situasjoner ikke er noe man skal tåle. Dette må Nav og Nav Klageinstans ta inn over seg. Nye tilfeller som meldes inn må vurderes deretter, sier Hougen.

Spørsmål og svar: Jeg skal søke om Nav om godkjenning av yrkesskade. Hva må med i skademeldingen?

(Saken fortsetter under bildet)

– Hun er knalltøff som har kjørt prosessen alene, og med minimal støtte fra arbeidsgiver ser det ut til, sier Johan Peter Hougen i FO.

Hanna Skotheim

Nav holdt også mot Blegeberg at hun tidligere hadde brukt psykolog. De mente det betød at hun var sårbar for å utvikle sykdom. Blegeberg argumenterte for at psykolog-behandling tidligere i livet har vært relatert til opplevelser i yrket.

FOs seniorrådgiver er imponert over Blegeberg som har tatt hele prosessen med Nav og Trygderetten selv. Det er først nå hun har koblet inn FO for å få hjelp til å søke erstatning for yrkesskade eller som voldsoffer.

En knapp skademelding

– Hvilke signal gir denne kjennelsen til arbeidsgiver?

– At de må ta arbeidsgiveransvaret på alvor. Episoder må meldes til Nav som yrkesskade. Dette er ikke noe arbeidstaker skal gjøre alene, sier han.

I Blegebergs sak måtte Nav purre på arbeidsgiver for å få skademeldinger. Det som ble levert inn etter en av hendelsene ble da beskrevet i to knappe linjer.

– Her har det vært en treghet i Bufetat med å melde inn skader, sier han.

Blegeberg selv opplevde at arbeidsgiver bagatelliserte mange situasjoner.

– Jeg jobbet 14 år på samme barnevernsinstitusjon i Troms før jeg sluttet i mars 2018. Min nærmeste leder var ryddig, men som organisasjon opplevde jeg at de ikke tok signalene fra ansatte på alvor. Jeg har stått i mange voldsepisoder opp gjennom årene. Jeg er blitt lugget, klort, blitt forsøkt kvelt. Også fra arbeidsgiver har beskjeden vært: Det må man forvente i yrket.

Denne skaper debatt: Andreas er redd for å bli bitter og angre på yrkesvalget

Har byttet jobb og arbeidsgiver

Blegeberg begynte i ny jobb i den kommunale barnevernstjenesten bare noen få uker etter den siste voldshendelsen på barnevernsinstitusjonen.

Hun fungerer i jobben så lenge hun får tilrettelegge arbeidsdagen med nødvendige avbrekk og pauser. Hun kan ha problemer med å konsentrere seg, kan bli amper eller få hjernetåke. Da må hun ut å gå.

– Jeg har fått et handikap og en kronisk sykdom jeg må leve med. Men nå vet jeg hva som utløser reaksjoner og hvordan jeg henter meg inn. Derfor legger jeg visse strategier og har god støtte fra lederen min, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

Stine Blegeberg jobber nå i barnevernstjenesten. Hun må ta avbrekk i arbeidet når konsentrasjonen svikter.

Anne Myklebust Odland

De fem voldsepisodene skjedde i oppsigelsestiden hennes i Bufetat, rett før hun skulle begynne i barnevernstjenesten.

– Situasjonen ved barnevernsinstitusjonen var uholdbar i den perioden. Mange var slitne etter omstillinger og nye krav til hvordan vi skulle jobbe. Det klandrer jeg Bufetat for, sier hun.

Les svaret fra direktør i Bufetat nord nederst i saken

Djevelmaska

– Du har vært vant til å oppleve vold i jobben, hva gjorde at disse fem siste episodene fikk fatale konsekvenser for helsen din?

– De var mer alvorlige. Og så gikk det opp for meg hva jeg ble utsatt for. Jeg forsto at jeg hadde vært i livsfare, sier Blegeberg.

I den siste voldsepisoden ble hun hogd i armen med en passerspiss i en konflikt mellom to ungdommer. Den andre ungdommen tok på seg en djevelmaske og gikk ut. Utenfor institusjonen så hun ungdommen finne en spiss spade, før hen knuste vinduet til den andre ungdommen og kom med drapstrusler. Det som skjedde før og etter denne episoden strakte seg over en vakt på tolv timer og er beskrevet i detalj til Nav.

(Saken fortsetter under bildet)

En av voldshendelsene involverte en djevelmaske. Denne har Blegeberg tegnet i kunstterapi.

Privat

For Blegeberg ble særlig djevelmaska et traume. Nå er det sjelden hun får flashbacks. Hun har gått i kunstterapi, hvor hun blant annet tegnet maska, og hun har fått EMDR-behandling (Eye Movement Desensitization and Reprocessing). Hun har jobbet med å få kroppen til å skjønne at faren er over.

Hjernen blafret

– Hvordan skjønte du at du var blitt psykisk syk?

– Det gikk nesten et år før jeg skjønte hvor hardt det satt. Rett etter siste voldsepisode var jeg bare sykemeldt noen få dager og så begynte jeg i ny jobb. Da kom jeg unna triggere og fungerte for så vidt greit, sier hun.

Men etter hvert merket hun at konsentrasjonen forsvant. Da høstsemesteret kom, skulle hun ta videreutdanning. Det ble snakk om barnevernsinstitusjoner.

– Da fikk jeg en voldsom reaksjon og jeg begynte å slite med å sove, sier hun. Symptomene ble intense: hun ble nummen i fingre, fikk en prikkete følelse i ansiktet, det ble tungt å puste.

– Jeg ble uvel, følte at hjernen blafret. Hver gang uroen kom måtte jeg finne noe å telle. Men til slutt innså jeg at jeg trengte mer profesjonell hjelp.

Åtte fakta om Forskjells-Norge: Over 500.000 i Norge lever nå under fattigdomsgrensa. Samtidig er antallet milliardærer mer enn doblet

Beskrivelsene til Nav

Høsten 2019, halvannet år etter episodene, ble hun innlagt på Viken senter i Troms. Da begynte hun å skrive ned episodene i detalj.

– Det var første gang jeg turte det, for da visste jeg at jeg hadde profesjonelle behandlere som kunne hjelpe meg gjennom reaksjonene, sier hun.

Nav hadde da purret på å få detaljerte beskrivelser av hendelsene fra henne, men uten at hun hadde klart å levere det. Arbeidsgiver hadde kun levert en kortfattet skademelding.

– Det tar tid å oppdage og definere psykisk sykdom, og kanskje er det ikke utløst av én hendelse, men av en kombinasjon av flere ting. Dette tar ikke trygdesystemet nok inn over seg. Mange orker heller ikke oppsøke hjelp med traumer, fordi man har så stort behov for å skyve det unna, sier Blegeberg.

Til andre i lignende situasjon oppfordrer hun: Gå til lege og få alt dokumentert.

Utenkelig å jobbe på institusjon igjen

Det er utenkelig for henne å jobbe på institusjon igjen.

– Det er så mange kollegaer jeg har mistet underveis av tretthetsrelaterte sykdommer. Men det er ikke offentlig hva vi er syke av, sier hun.

– Vold er noe man må regne med, påstår Nav i avslagene du har fått. Hva er det de misforstår?

– De som saksbehandler klarer ikke ta inn over seg hvor alvorlige situasjonene oppleves. Det klarer ikke engang toppledere i Bufetat. De registrerer hendelser på et papir, men det trenger ikke involvere følelser. Det finnes selvsagt ledere som tar alle rutiner på alvor, men jeg tror ikke man fullt ut forstår potensialet i skadelige situasjoner før man er i det selv, sier Blegeberg.

– Hvilke endringer må til for at andre skal tåle denne jobben?

– Det snakkes så mye om måltallet, men jeg synes ledelsen må vurdere bedre: Er det virkelig lurt å ta inn en ungdom nå, eller skal vi tåle å la en plass stå ledig en stund fordi situasjonen er krevende? Ellers vet jeg at Bufetat ruller ut opplæring i Trygghet og sikkerhet, og det er bra.

– Har du vurdert å omskolere deg?

– Hjertet mitt ligger i sosialarbeider-rollen, så jeg vil helst fortsette å være det. Men det blir feil å si at jeg ikke har vurdert noe annet. Som liten ville jeg bli veterinær. I det yrket er det vel ikke så mange voldelige ungdommer?

Oversikt: Vi jobber mer kveld, natt og helg enn før. Disse bransjene skiller seg ut

Nav tar det til etterretning

Liv Tove Espedal, fungerende avdelingsdirektør i arbeids- og velferdsdirektoratets ytelsesavdeling skriver i en kommentar at Nav tar Trygderettens kjennelse til etterretning.

«I den aktuelle saken har Trygderetten foretatt en konkret vurdering av hva som anses som en arbeidsulykke, og kjennelsen må ses opp mot lignende avgjørelser på området. NAV kan ikke se at det er grunnlag for å endre praksis utfra denne kjennelsen».

«Det er kjent for NAV at flere belastende hendelser på kort tid kan gi psykiske plager, og vi tar til etterretning at Trygderetten mener de ulike hendelsene på arbeidsplassen burde vært sett i sammenheng i denne saken».

Bufetat: – Vi jobber for at ingen skal bli syke

– Det er veldig alvorlig og bekymringsfullt hver gang våre ansatte blir syke av å være på jobb i en av våre institusjoner. Vi jobber systematisk med forebygging og oppfølging etter alvorlige hendelser. En del av bildet er at barnevernet i dag tar hånd om mange ungdommer med alvorlige og komplekse utfordringer, sier Pål Christian Bergstrøm, regiondirektør Bufetat nord.

(Saken foretsetter under bildet)

Regiondirektør i Bufetat region nord, Pål Christian Bergstrøm.

NRK

– Er det så alvorlig at de ikke burde bodd hos dere?

– Jeg kan ikke svare verken ja eller nei generelt på det. Vi har bistandsplikt når kommunene og fylkesnemnda beslutter plassering i institusjon. Vi har plikt til å ta imot, men vi kan selvsagt gå i dialog med barnevernstjenesten om en plassering hos oss eller for eksempel i psykisk helsevern er det riktige hjelpetilbudet. De siste årene har vi jobbet mye med kartlegging, fagutvikling og med å bygge opp kompetanse i egen organisasjon, så vi kan gi god hjelp dersom behovet er en barnevernsinstitusjon.

– Burde dere oftere latt være å fylle opp alle plassene ved en institusjon?

– Vi gjør risikovurderinger i hver enkelt sak når vi tilbyr institusjonsplass, basert på informasjonen vi har. Hvis plasseringen ikke vurderes som forsvarlig av ulike årsaker, leter vi etter plass i andre tiltak.

– Tar toppledelsen i Bufetat inn over seg hvor alvorlige hendelser ansatte utsettes for?

– Vi er hele tiden opptatt av å være godt informert om driften i hver avdeling og tilrettelegge for trygge og forsvarlige miljø. Vi har blant annet regionale ressursmiljøer for Trygghet og Sikkerhet som jevnlig trener med alle ansatte for å forebygge alvorlige situasjoner.

– Er du enig med Nav i at voldsepisoder er noe man må regne med når man jobber på barnevernsinstitusjon?

– Jeg ser alvorlig på at ansatte utsettes for vold og trusler. Det er ikke en normalsituasjon, derfor betegner vi det som avvik og jobber systematisk for å forebygge at det skjer. Blant annet vurderer vi kontinuerlig om bemanningen er i tråd med behovet. Vi jobber for at ingen skal bli syke av å arbeide i våre institusjoner.

– I Blegebergs sak måtte Nav purre på arbeidsgiver for å få skademelding, hvordan kan dere gjøre dette bedre?

– Enhetsleder ved institusjonen som håndterte denne saken er sykemeldt, så det må jeg komme tilbake til. Jeg kan heller ikke generalisere og si at det er et mønster at skademeldinger ikke følges opp godt nok, slik du sier. Vi har gode rutiner på hvordan vi rapporterer hendelser og avvik og har faste gjennomganger på regionalt nivå.

– Er det mulig med en nullvisjon på vold?

– Ja, det går an. Vi må jobbe mot det gjennom å jobbe med fagutvikling, kartlegging av barnas behov, samarbeide med helsetjenester, trene de ansatte i trygghet og sikkerhet, og sette dem bedre i stand til å takle sterke smerteuttrykk. Hvordan vi bemanner og hva slags bygningsmasse vi har, spiller også inn.

– Hvor mange yrkesskader kan dere akseptere?

– Det er viktig for oss å ha oversikt over yrkesskader slik at vi kjenner til omfanget og årsaker.

Blegeberg har opphevet taushetsplikten tidligere arbeidsgiver har for henne