Storstreiker for første gang på ti år: Slik gikk det sist

Erlend Tro Klette

etk@lomedia.no

Håvard Sæbø (Foto)

has@lomedia.no

År etter år er de som jobber med overnatting og servering blant dem som tjener dårligst i Norge. Uansett om de tar imot gjester, tapper øl, rengjør hotellrom, lager eller serverer mat.

Kokker, servitører, resepsjonister, kantinearbeidere og renholdere er alle nesten helt på bunnen over yrkene med lavest snittlønn.

Alt annet enn et svært godt oppgjør mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv i 2026 ville ikke trukket dem opp av hengemyra i år heller. Til det er forskjellene for store.

Nå er ansatte i hoteller, restauranter, kantiner og utelivet i streik, for å få forskuttert sykelønn og et lønnstillegg som monner.

– Vi er så grovt underbetalt. Å få det til å gå rundt økonomisk er en kamp hver eneste måned, og det har bare blitt verre med dyrtida de siste åra, sa en av de streikende, som ikke ønsker å få navnet sitt på trykk, på første streikedag.

– Å bo alene i Oslo på den lønna, det går jo bare ikke, sa soussjef Thomas Olsen om hva kantinekokker tjener, før det ble streik.

Blant landets dårligst betalte: Thomas håper på et løft

«Seiret» i 2016

Nå som de er i streik, får ikke de ansatte lønn. I stedet får de et streikebidrag fra Fellesforbundet på 6652 kroner i uka (skattefritt) for ansatte i full stilling.

– Mange her vil få mer i streikestøtte enn de tjener i full jobb. Det er tragikomisk; skal man le eller gråte?, spør Per Syversen, som leder Oslo-avdelingen av forbundet med ansvar for hotell og restaurantbransjen.

– Det er rett og slett skammelig hvordan eierne av de store kjedene synes det er «urimelig» å betale skikkelig for den arbeidskrafta som har gjort dem steinrike.

Så hvorfor går de ansatte i hotell- og restaurantbransjen så sjelden til streik? Det er jo arbeidstakernes fremste våpen i kampen for bedre vilkår.

Sist gang Fellesforbundet tok alle sine den gang over 7000 medlemmer i bransjen (i dag er de over 8000) ut i streik over hele landet, var i 2016. Fire uker senere feiret Fellesforbundet det de kalte en «utvilsom seier».

I dag betegnes storstreiken i 2016 som «ikke verdt det». Hvor gikk det galt?

100.000 under snittet

Vi spoler tolv år tilbake i tid. For allerede i 2014 ble det nesten streik i bransjen, men den konflikten stanset på startstreken.

To år senere var det derimot ingen vei utenom – de ansatte hadde fått nok.

Hovedmålene var helt tydelige: Lønna måtte opp, og lokale forhandlinger skulle innføres.

Bransjelønna lå 100.000 kroner i året under snittet av vanlige arbeidstakere, tilsvarende 77,5 prosent av en industriarbeider.

Lokale lønnsforhandlinger skulle rette opp denne uretten.

Tanken om å innføre dette for hotell og restaurant-bransjen var enkel: Om en bedrift går godt, skal de ansatte der kunne kreve mer i lønn. Industrien hadde på det tidspunktet allerede hatt lokale forhandlinger nedfestet i tariffavtalen i over 100 år.

«Umulige krav», mente NHOs forhandlingsledere. Da satte Fellesforbundet hardt mot hardt og tok alle sine medlemmer i bransjen ut i streik.

Håvard Sæbø

Resultatet var en massiv mobilisering. På 1. mai-markeringen i Oslo hadde hundrevis møtt opp for å markere.

Håvard Sæbø

Lokal forhandlingsrett og ei lønn å leve av, krevde de streikende ansatte.

Håvard Sæbø

– Vi skal vinne denne streiken, var den klare meldingen fra Fellesforbundets leder Jørn Eggum.

Erlend Angelo

Etter nesten fire uker med konflikt, og ikke minst trusler om stadig flere sympatistreiker, kom Fellesforbundet og NHO Reiseliv til enighet.

– Jeg føler meg lurt

De streikende hadde helt klart befolkningens sympati på sin side – tre av fire nordmenn støttet streiken. Bare 13 prosent støttet den ikke.

Uavhengig av kjønn, alder og hvor de bodde, var det norske folk for at de ansatte skulle få lokal forhandlingsrett og høyere lønn.

Og til slutt fikk de ansatte gjennomslag for sine krav.

– Det er ingen grunn til å tvile: Vi vant streiken.

Det sa den da ferskt nyvalgte lederen i Fellesforbundet Jørn Eggum i 2016, etter at konflikten var over. Forbundet hadde fått over 1000 nye medlemmer på en måned.

Lokal forhandlingsrett var sikret, sammen med lønnstillegg som hevet alle på minstelønn med 4,85 kroner i timen.

Til gjengjeld hadde arbeidstakerne måttet gi bort den svært lukrative prosentlønna til servitørene, som ga de ansatte en prosentandel av omsetningen heller enn fastlønn.

Det ble møtt med vantro av dem det gjaldt:

– Vi har streiket for å selge vårt eget lønnssystem. Jeg føler meg lurt, sa Sidsel Brantsæter fra Radisson Blu Scandinavia Hotel etterpå.

Smutthullet som kostet dyrt

Og i euforien over seieren hadde et skjebnesvangert smutthull sneket seg inn:

Lokale forhandlinger kunne også foregå på konsernnivå. Altså at forhandlinger ikke trengte å skje på hver bedrift, men kunne forhandles for hele kjeden.

Ganske langt unna å kunne forhandle lokalt om egen lønn, med andre ord.

«Hovedregelen er at det skal forhandles lokalt der tariffavtalen er opprettet. For at man skal forhandle på konsernnivå, må dette avtales i en konsernavtale,» skrev Magasinet for fagorganiserte den gang. Det tok arbeidsgiverne til seg.

I dag jobber 7 av 10 i privat sektor innenfor et konsern eller en lignende struktur. Det var registrert over 52.000 konserner i Norge i fjor.

Tillitsvalgte i konserner har advart om at de opplever at avgjørelser ovenfra blir tredd ned over hodet på dem. At de ansatte får mindre å si. Og at avstanden til styrerom i Oslo, Stockholm eller New York bare blir lengre og lengre.

Særlig i hotellbransjen er det noen av Norges rikeste som sitter på toppen og tar avgjørelsene. Og de gir ikke ved dørene.

Ny rekord: En krone

Problemene med lokale forhandlinger på konsernnivå merkes godt i hotell- og restaurant-bransjen også.

I 2021 ble det for eksempel satt ny rekord i lokalt lønnstillegg i Scandic-kjeden, da de ga 1 krone ekstra i timen til sine ansatte.

Forrige og første gang de fikk noe som helst, var 15 øre ekstra i 2018. Og flere i fagbevegelsen sier til Magasinet at øre er riktigere målestokk enn kroner for hva man får i lokale tillegg i bransjen.

Kantine-soussjef Thomas Olsen kalte lokale forhandlinger i bransjen et «mislykket prosjekt.» Han vil at heller at hele oppgjøret skal tas sentralt, slik det var før 2016, fordi man får ikke ut noe lokalt uansett.

– Vi vant den streiken, men siden har arbeidsgiversiden vært villig til å sabotere lokale forhandlinger aktivt. Derfor må vi nå sikre et sentralt tillegg og et lavlønnstillegg som faktisk betyr noe, tordnet dagens Fellesforbundet-leder Christian Justnes på første streikedag i 2026.

Sjekk lista: Dette er lønna i over 360 yrker

Ville aldri sagt ja i dag

I 2016 var Tore Skjelstadaune leder for de streikende i Oslo. Han var også en del av delegasjonen som forhandlet fram resultatet.

På spørsmål om streiken var verdt det, er svaret hans klinkeklart:

– Nei. Når man ser hva vi endte opp med, var det ikke verdt det. Selv om jeg var med på å godta resultatet. Jeg hadde sagt tvert nei, om jeg hadde visst det jeg vet i dag.

Å gi fra seg servitørenes prosentlønn i 2016 er noe av det Skjelstadaune angrer aller mest på, etter et helt yrkesliv som kokk, servitør og fagforeningsmann.

Servitører med prosentlønn var den siste yrkesgruppen i hotell- og restaurantbransjen som kunne kalles høytlønnet. I dag er det i praksis ingen.

– Det er for seint å angre nå. For prosentlønna får vi aldri tilbake, det skal jeg love. Da tror jeg vi måtte streiket i et år eller to.

Den tidligere fagforeningslederen for Oslos hotell- og restaurantansatte sier seg enig i at lokale forhandlinger på konsernnivå er et stort problem.

Håvard Sæbø

Skjelstadaune trekker fram et eksempel: – Thon Hotel Bristol i Oslo har sannsynligvis mye høyere lønnsevne enn Thon-hotellet i Brønnøysund.

– Men når du får rota alle tallene inn i konsernet, er det plutselig null igjen til høyere lønn.

Håvard Sæbø

– Det er kreativ regnskapsføring, som jeg kaller det. Og det er fullt lovlig, sier Skjelstadaune oppgitt.

«Ja til ingenting, nei til alt»

Den tidligere fagforeningslederen mener ansatte i hotell og restaurant-bransjen mangler et kritisk våpen:

– For å ha effekt av lokale forhandlinger, må du ha muligheten til å dagse, som i industrien, mener Skjelstadaune. Han sikter da til gå sakte-aksjoner, hvor arbeidstakerne jobber i halv fart for halv lønn – for å markere misnøye.

– Hvis ikke, har du ikke noe ris bak speilet. Arbeidsgiver kan bare le av kravene.

Slik foregår dagsing: Sjefene raser og kundene klager. Det er også poenget

Motparten NHO Reiseliv får også passet sitt påskrevet av den tidligere lederen for Oslo-avdelinga i Fellesforbundet med ansvar for hotell og restaurant:

– Du kan godt si de er profesjonelle, men fra vårt synspunkt er de profesjonelle på en negativ måte. Det er ingen vilje til å møtes på halvveien.

Sjelstadaune kaller det en «eldgammel kultur, eller ukultur» hos NHO Reiseliv, som ikke ligner den i Norsk Industri og andre deler av NHO.

– Jeg har et inntrykk av de kulturen deres er «ja til ingenting, nei til alt.» At de tenker at om du er så dum å jobbe i denne bransjen, skal du få svi.

For til forskjell fra hotell- og restaurantbransjen har industrien, byggebransjen og byggeindustrien allerede fått både lønnsøkning og forskuttering av sykelønn i forhandlingene med sine NHO-motparter.

Forklart: Dette ble resultatet i frontfaget

NHO: – De vet hvor vi står

NHO Reiseliv ønsker ikke å kommentere Skjelstadaunes påstander eller temaene i denne artikkelen.

I helgen sa Magne Kristensen, direktør for arbeidslivspolitikk i NHO Reiseliv, at særlig kravet om forskuttering av sykepenger ble for vanskelig for arbeidsgiverne i årets forhandlinger.

– Det er uheldig at det ender med streik, men noen ganger står partene så langt fra hverandre at det må bli utfallet, mente Kristensen da 2026-streiken var et faktum.

– Vi har full forståelse for at det er problematisk ikke å få sykepenger i tide, men dette er statens ansvar. Det er urimelig å velte dette over på bedriftene.

Kristensen var tydelig i sin tilbakemelding til Fellesforbundet om hvordan man kan finne en løsning på konflikten:

– De vet hvor vi står, og kan når som helst komme oss i møte og få avsluttet streiken.

– De har pissa på dere

På den andre siden av forhandlingsbordet slår Fellesforbundet-leder Christian Justnes på stortromma i sin beskrivelse av tilstandene i hotell- og restaurantbransjen i 2026:

– Motparten skjønner ikke alvoret. År etter år har de pissa på dere, for å skuffe penger ned i egen lomme, sa han i en appell til de streikende søndag.

NHO Reiseliv mener derimot at de definitivt forstår alvoret:

– Denne bransjen har lave driftsmarginer, 3-4 prosent. Det er betydelig lavere enn snittet i næringslivet. Og bedriftene er i samme båt som de ansatte med tanke på dyrtid og kostnader. Bedriftene skjønner så absolutt dette alvoret, svarte Kristensen i NHO Reiseliv.

Får mer i streikebidrag enn lønn: – Vi er så grovt underbetalt

Håvard Sæbø

Søndag ble streikevestene atter en gang hentet fram. Ti år etter forrige gang er de ansatte i hotell- og restaurantbransjen igjen i streik.

Håvard Sæbø

De streikende kaller det en «bra og rettferdig streik». Spørsmålet er: Har de lært av streiken i 2016?

– Noen av landets laveste lønninger

Håpet for Fellesforbundets delegasjon i årets lønnsoppgjør om Riksavtalen, var å forhandle fram en lønnsøkning som trekker de ansatte i hotell og restaurant-bransjen opp fra bunnen av lønnssjiktet i Norge.

Det vil kreve mye mer penger og lavlønnstillegg enn arbeidsgiverne har vært villige til å gi på mange år.

Tallene fra tidligere oppgjør tilsier heller at det lå an til enda et år mot bunnen av lønnsstatistikken for servitører, renholdere, kantinearbeidere, resepsjonister og kokker. Og det var ikke Fellesforbundet villige til å godta:

– Hotell- og restaurantarbeidere har noen av landets laveste lønninger, men de har de samme utgiftene til mat og husleie som alle andre. Uten et tilbud om reell lønnsøkning ser vi ingen annen utvei en streik, sa Dag-Einar Sivertsen, forhandlingsleder for Fellesforbundet.

Kanskje kan både forbundet og de ansatte ta lærdom av storstreiken for ti år siden. For selv om utfallet den gang opprinnelig ble oppfattet som en seier, kan smutthullet fra 2016 ha kostet de ansatte dyrt.

Djevelen er i detaljene, som det heter. Nå som de igjen er i streik, vil kanskje hotell og restaurant-ansatte ha det uttrykket friskt i minnet.

Les mer: Alt er blitt mye dyrere, og nå må lønna opp, sier kokk Dious Lubega