Kronikk
Skal Fellesforbundet nå senke guarden mot bemanningsbransjen?
Det er gode grunner til å tro at 500 tillitsvalgte ikke vil fire på prinsippet om at løsarbeid skal avvikles, og dermed snu innstillinga fra ledelsen. Det handler om vår styrke og troverdighet, skriver Atle Rostad.
Håvard Sæbø
Arbeidslivets anstendighet i skvis mellom handlingsrom og handlingslammelse.
Da Fellesforbundets Landsmøte i 2019 enstemmig vedtok å gå inn for avvikling av bemanningsbransjen («i sin nåværende form»), var vi så godt som sist ut av de store LO-forbundene til å innta dette standpunktet.
Det var et bra vedtak, og virkelig på tide.
Innstillingen fra ledelsen til landsmøtet i 2019 på dette punktet var imidlertid ikke mye å skryte av, men under debatten var det aldri noen tvil om hvor landsmøtesalen stod.
Et helt grunnleggende problem
Når du som arbeidstaker knapt kan reise krav overfor bedriften du jobber på eller bli med i klubben på bedriften, forsvinner de reelle rettighetene ut gjennom vinduet.
Når store deler av arbeidsstyrken utelates fra skjebnefellesskapet på arbeidsplassen, forvitrer den norske modellen. Når arbeidsinnvandrere segregeres «bedriftsvis», oppnår vi ikke integrering.
Og når det lokale forhandlingskollektivet innen frontfaget splittes opp, taper også «selveste» industriarbeiderlønna terreng. De som ser på denne som et anker, bør nå tenke seg om.
Bemanningsbransjen fungerer dessuten som fluepapir på kyniske, useriøse og kriminelle «arbeidsgivere» - som til sammen overskygger det lille fåtallet av seriøse utleiere.
For tillitsvalgte, om man er sosialdemokrat eller sosialist, finnes det ikke noe tenkbart forsvar for slikt løsarbeid. Dette gjenspeiler seg i prinsippvedtak i nær alle LOs store forbund.
Landsmøtet i 2019 erkjente likevel at en avvikling ikke kan vedtas én dag og iverksettes den neste.
Loven åpner derimot for å bruke en langt raskere forskriftsadgang i AML §14-12 (6) til å forby innleie fra bemanningsselskaper innenfor enkeltområder eller bransjer hvor innleie utgjør et stort problem.
Landsmøtet ba om slike forbud raskt. De åpenbart mest aktuelle stedene å starte var bygningsbransjen rundt Oslo-fjorden og ISO-området i oljeindustrien.
Grasrotkrav
Slike krav har vært reist gjennom flere år av de respektive fagforeningene; aller tydeligst av bygningsfagforeningene i Oslo, med en rekke punktstreiker og markeringer foran Stortinget.
Men tilstanden på verftene og innen ISO-fagene i olja hadde vært og er minst like ille som i Oslo, om ikke verre. Derfor gikk folk fra disse tre bransjene - bygg, verft og ISO - våren 2021 sammen om å vise vei for Arbeiderpartiet hva gjelder bemanningsbransjens løsarbeid.
Ja, selv klubbene på offshoreverftene, som i flere tiår har levd under oljeselskapenes uvettige konjunkturtyranni, ønsker seg i bunn og grunn en annen måte å takle fleksibilitet på.
Og selv om direktørene roper ut mot innstrammingene (og får svar på tiltale) vil heller ikke styreleder i Norsk Industri Ståle Kyllingstad gå i døden for selskap med formål å drive utleie.
Samtidig er det klart at verftene ikke kan være det første stedet hvor et forbud iverksettes.
Kronikk: Fellesforbundet trenger en ledelse som er lojale mot vedtak i stedet for å forvrenge dem
Helt absurd
Men Oslo Bygning vant altså fram, og regjeringa leverte det etterspurte forbudet.
Like bra gikk det ikke med den generelle innstramminga, ettersom arbeidsminister Persens svar i Stortinget åpna et smutthull som store bedrifter nå utforsker til fulle. Likevel har regjeringen ikke til hensikt å tette hullet.
Tariffavtale med fagforening med innstillingsrett er altså en inngangsbillett, men deretter «eier» ikke fagforeninga lovens avtalerett. Det er helt absurd.
Det burde strengt tatt ikke være nødvendig med f.eks. lovforslag fra Rødt om å presisere intensjonen alle hadde oppfatta; nemlig at fagforeninga med innstillingsrett nå skulle få «vetorett».
Hadde denne viljen vært til stede, ville man ha unngått rekken av omgåelsesforsøk og unngått at konfliktnivået rundt innleie eskalerer ytterligere.
Overdommer i Brussel?
Like nødvendig er det å peke på neste skritt på veien til avvikling av bemanningsbransjen.
I juni leverte SV et lovforslag om å forberede et forbud mot innleie fra bemanningsselskaper innen ISO-bransjen i oljeindustrien, slik flere klubber samt den mest offshoretunge avdelinga i forbundet lenge har krevd. Det var på høy tid at kravet fikk gjenklang på Stortinget.
I fellesferien tok imidlertid innleiespørsmålet en ny vending. Regjeringa hadde gjort grundige forberedelser i forsøket på å unngå en nærkamp med ESA, men så kom den likevel…
Selv om innstrammingene så langt kun er et skritt på veien til den avviklingen LO-flertallet krever, har altså bemanningsbransjen og dens våpendragere allerede løpt både til tingretten og til ESA - det i hovedsak norsk-finansierte EØS-politiet i Brussel.
I tingretten tapte de, men etter at ESA i sommer sendte varsel til den norske stat om at lovendringene er «uberettigede og uforholdsmessige», har de nå fått vind i seilene og anket dommen til Lagmannsretten.
Tro mot grunnprinsippene?
Det er nå EØS-tilhengere må vise at handlingsrommet finnes.
Å tilbakevise påstandene fra ESA og forsvare Oslo-forbudet, er selvsagt. Like selvsagt må det være at ESAs brev ikke blir et påskudd til å sette resten av jobben mot bemanningsbransjen på pause. Å legge seg på rygg og fryse resten av jobben på ubestemt tid til saken er avklart, ville være et knefall.
Første test er dessverre ikke bestått.
Til lovforslaget om å rydde bemanningsselskapene ut av ISO-bransjen i olja, har forbundsledelsen gjort nettopp tidenes knefall: Ikke bare presterte de å avfeie bruk av forskriften på et typisk problemområde, selv om kravet er reist fra grasrota og selv om landsmøtet i 2019 fremhevet viktigheten av det.
De unnlot også tvert å konferere med de berørte klubbene før de avga (sitt negative) høringssvar, selv om nær samtlige klubber på området nå støtter et forbud. Slå den!
Fagligpolitisk styrke og troverdighet?
Regjeringa har trolig små sjanser til å vinne 2025-valget uten synlig vilje til å ta flere nærkamper med ESA på ting som kraft, arbeidsliv og velferd.
Det ville nok hjelpe å vise handlingsrom i stedet for handlingslammelse, men det kan vi dessverre ikke forskuttere helt uten videre… Derimot må vi gjøre alt vi kan for å hjelpe regjeringa til å hjelpe seg selv.
Den jobben begynner på landsmøtet, hvor vi må peke retning. Forbundsledelsen, som så langt risikerer en nærkamp med grasrota i forbundet, viser vei inn i ei ny blindgate.
Også denne gang innstilles det på et ubegripelig svakt forslag (side 31) om bemanningsbransjen…
Det er gode grunner til å tro at 500 tillitsvalgte ikke vil fire på prinsippet om at løsarbeid skal avvikles, og dermed snu innstillinga fra ledelsen. Det handler om vår styrke og troverdighet.
Jeg tør vedde på at vi består testen, som i 2019.