Brede Edvardsen

Leder i Arbeidsmandsforbundet

De som bygger veiene du kjører på, som håndterer de største maskinene, som jobber om natten for at veiene skal være åpne og anleggsprosjekter blir ferdige.

De som sørger for at samfunnet holdes rent og trygt – og mange flere. Kort sagt: en god blanding av solide arbeidskarer. Likevel har mange av oss noe felles: Vi tror vi må «ta oss sammen».

Gjennom nærmere 30 års erfaring som tillitsvalgt mener jeg at det er noe vi må vi slutte med. I arbeidslivet er vi flinke til å snakke om fysisk helse.

Vi velger verneombud, passer på verneutstyr og følger sikkerhetsrutiner. Men er vi like flinke til å snakke om hvordan folk faktisk har det?

Det finnes ikke bare én måte å være mann på. Kjønnsroller formes delvis av biologi, men i stor grad også av samfunnets normer og forventninger.

Derfor er jeg oppriktig bekymret for hvordan dagens TikTok-kultur, med stemmer som Andrew Tate og andre, fremmer en snevrere definisjon av hva det vil si å være en «ordentlig» mann. Dette frykter jeg begrenser mulighetsrommet for en yngre generasjon gutter og menn.

Tallene er ikke på vår side. I Mannsutvalgets NOU fra 2024 kan vi lese at menn i gjennomsnitt lever kortere enn kvinner. En viktig grunn er at langt flere menn dør som følge av rus, ulykker, psykisk uhelse og selvmord.

Menn har også høyere risiko for å få og dø av kreft. Gutter presterer i snitt svakere på skolen enn jenter, og flere gutter faller fra videregående opplæring.

Vi trenger alle de mannfolka vi kan få, både i dagens og fremtidens arbeidsliv. Da må vi også sørge for å ta vare på dem før det sier stopp.

For meg sa det stopp i 2012. Jeg var hovedtillitsvalgt i ISS, og en dag rant det over; det hadde blitt for mye. Jeg skjelte ut en kollega, slo av PC-en og dro hjem. Der ble jeg liggende i et mørkt rom i to uker og gråt.

For første gang i livet oppsøkte jeg bedriftspsykolog – og sa hvordan jeg faktisk hadde det.

I 2020 fikk jeg igjen kjenne på hvor skjørt livet kan være. En klump i halsen viste seg å være kreft i en lymfeknute. Jeg hadde lenge kjent at noe ikke stemte, men avfeid det som tette bihuler fra et langt liv i renhold.

Heldigvis gikk det bra – fordi jeg gikk til legen. Men også fordi familie, venner og kollegaer stilte opp.

Jeg skriver ikke dette for å belære deg om at livet kan være tøft. Det vet du allerede. Jeg skriver det fordi du skal vite at det finnes hjelp, og at fellesskapet rundt deg betyr mer enn du kanskje tror.

Den internasjonale mannsdagen 19. november glir ofte forbi uten store markeringer. Ingen tog, ingen appeller – kanskje bare et kort innslag på radio. Men jeg vil si: Gratulerer med dagen til alle menn!

Ta en ekstra kopp kaffe med en kollega og spør hvordan det egentlig går. Bestill den legetimen du har utsatt. Ta en telefon til en venn og si hvordan du faktisk har det.

Kjære mann: Du må ikke ta deg sammen og være tøff i trynet. Del tankene og utfordringene dine – det kan redde liv.

Stian Bromark

I den italienske filmklassikeren «Il Postino» får den unge fiskeren Mario Ruoppolo en ny jobb på landsbyens postkontor.

Han skal frakte brev til den berømte chilenske poeten Pablo Neruda, som er i eksil på øya. Gradvis blir de to venner. Mario bringer ham nytt fra verden utenfor, mens Pablo lærer ham om poesi og kjærlighet.

Jeg kom til å tenke på denne filmen da jeg leste om regjeringens forslag til ny postlov.

Der foreslås det at postombæringen skal reduseres til én dag i uka, fra annenhver dag, som er tilfellet i dag. Det vil regjeringen spare én milliard kroner på. 2000 postbud står i fare for å miste jobben. Det er ikke sikkert forslaget er genialt.

Ikke bare fordi det som kommer etter én dag i uka, er annenhver uke, så en gang i måneden, før man til slutt er tilbake på 1700-tallet, da det gikk åtte postganger nordover fra Trondheim i året (hver sjette tirsdag klokka 12), men fordi Norge blir et fattigere land uten postmannen.

Det er noen prosaiske årsaker til at Norge bør bevare denne kompetansen. Posten er en essensiell brikke i samfunnsberedskapen og spesielt viktig for digitalt utfordra mennesker. Det finnes rundt 600.000 av dem i Norge.

Seinest i fjor sendte regjeringa ut en brosjyre til alle landets 2,2 millioner husstander med beredskapsråd, som å ha på lager litt kontanter, gassbluss og reint vann. Og en god bok, siden Facebook ikke virker uten internett. Alt du trenger i tilfelle verden går til helvete. (Minus da en pålitelig budbringer.)

Under annen verdenskrig i Norge var det mange byborgere som overlevde takket være matkassene postmannen kom med fra slektninger i Bygde-Norge. Slik vil det da ikke bli neste gang.

Det finnes også noen kulturelle dimensjoner. Postmannen har tross alt dukket opp i litteratur, kunst og teater i tusenvis av år fordi han alltid er til stede når essensielle nyheter overbringes.

Både postmannen og poeten i filmen «Il Postino» jobber med kommunikasjon, men der poeten bruker bilder til å gjenskape følelser og innsikter, er postmannen første og fremst en budbringer av godt og dårlig nytt. Liv og død og alt imellom.

Postmannen er i tillegg et slags vandrende sosialt lim, som binder verden sammen og opplyser de mørkeste avkroker med etterlengtet nytt.

Helt sør i Europa, der denne teksten skrives, er postvesenet en sentral del av landets nasjonale identitet. I antikkens mytologi var Hermes gudenes budbringer, men også den som fraktet sjelene til underverden og sendte drømmer til menneskene.

Det moderne greske postvesenet ble etablert samtidig med at landet ble selvstendig på 1820-tallet, med det eksplisitte formålet om å knytte det krigsherjede landet sammen og spre nyheter ut til fjellandsbyer og isolerte øysamfunn.

I snart 200 år har ELTA, som det heter, vært en naturlig del av gresk hverdagsliv med 471 postkontorer over hele landet. Pålitelig og gjenkjennelig.

På postkontoret har du kunnet hente store pakker med cola og tyggegummi fra utflyttede onkler i Amerika, mens postmannen kom på døra med både kjærlighetsbrev og bygdesladder.

Den dag i dag er det mange grekere som får sin pensjon fra postmannen. Postkontoret har vært en sosial møteplass, postmannen en felles bekjent.

Derfor kom det som et sjokk da regjeringen nylig annonserte at ELTA skal legge ned nærmere halvparten av sine kontorer og filialer.

Hvorfor? For å spare penger. For mange grekere føles det som om det er en viktig del av landets kultur som blir nedlagt.

Det er lenge siden vi i Norge har kunnet gå på et postkontor og se et vennlig, kjent fjes.

Pakkene kommer ikke lenger i postkassa, men i pakkebokser eller må hentes i post i butikk. Få bryr seg om det er DHL eller Porterbuddy som frakter pakkene, du møter uansett aldri et menneske. Og godt er det, kanskje, siden mange av de som utfører disse tjenestene er innleide og underbetalte.

Det som en gang har vært viktig brikke i å bygge land og folk i Norge, helt siden 1647, er blitt redusert til en fragmentert, anonym tjeneste i livsvarig anbudsmodus.

Utviklingen føyer seg inn i et mønster der tidligere menneskemøter blir erstattet av maskinmøter:

Du kan handle på Meny uten å snakke med en ansatt, du kan få dine reseptbelagte apotekvarer sendt hjem, du kan bestille en burger på restaurant med en strekkode og få den servert av en robot, kundeservice på nett er erstattet av virtuelle assistenter og snart vil du bare kunne lese nyheter i avisene skrevet av KI.

Og så klør psykologene seg i hodet av hvorfor landet er hjemsøkt av en ensomhetsepidemi.

«Hele verden er en metafor for noe», konstaterer postmannen Mario. Han har forstått at det ikke er likegyldig hvordan informasjonsutveksling foregår og at form påvirker innholdet.

En gammel kulturinstitusjon med høy nasjonal verdi kan ikke erstattes av ansiktsløse tjenester, uten at noe går tapt på veien. Det gir ikke mening å jakte besparelse og overskudd når du blir fattigere for hver runde.

Som om du kan spare penger ved å ikke gå i teater og jo mer teater du ikke går i, jo mer sparer du. En kultur som nedlegger sine metaforer, går fra å dyrke vakker, livsbejaende poesi til dørgende kjedelig bruksprosa.

Det er kanskje effektivt og kostnadsbesparende, men særlig berikende er det ikke.