Thomas Grønnli Pettersen og Stein Arnold Kristiansen

LO Troms og Finnmark

Den administrerende direktøren i Helse Nord har beklaget sin uttalelse i Debatten på NRK, der hun sa at «vi har dessverre ikke den samme tilgangen på kompetente medarbeidere i nord».

Det er bra at Marit Lind har erkjent at dette var feil formulert og ikke representerer hennes egentlige syn.

Men det er viktig å forstå at slike uttalelser ikke bare er enkeltstående glipper – de speiler en dypere og mer systematisk utfordring i fortellingen om det nordnorske arbeidslivet.

Altfor ofte ser vi at kompetanse i nord blir oversett, underkjent eller antatt å være fraværende. Det gjelder ikke bare i helsevesenet, men i mange sektorer.

Når ledere og beslutningstakere henter inn folk utenfra med begrunnelsen at «kompetansen ikke finnes lokalt», sender det et signal som undergraver både fagmiljøer og bolyst.

Her har ledere et særlig ansvar. Å anerkjenne kompetansen som finnes i egen organisasjon og region er ikke bare en verdimessig forpliktelse – det er også strategisk klokt.

I mange tilfeller vil det være bedre å utvikle og gi ansvar til egne ansatte enn å hente inn eksterne ressurser.

Det bygger tillit, styrker organisasjonskulturen og gir mer bærekraftige løsninger over tid. I dette arbeidet kan også tillitsvalgte spille en viktig rolle.

Aktuelt: Vi må tørre å anerkjenne problemene i vårt eget helsevesen, skriver hovedtillitsvalgt

Gjennom partssamarbeid og innsikt i virksomhetenes behov og ressurser, kan de bidra til å utvikle en kompetansepolitikk som både ivaretar ansatte og styrker organisasjonens evne til å møte framtidens utfordringer.

LO har i sitt handlingsprogram understreket betydningen av et lærende arbeidsliv, der arbeidstakernes kompetanse hele tiden utvikles. LO mener at faste, hele og trygge stillinger gir det beste grunnlaget for kompetanseutvikling og partssamarbeid.

LO mener samtidig at verdiskaping skjer i alle sektorer og regioner, og at det er et lederansvar å bruke arbeidskraften effektivt og rettferdig. Å styrke kompetansemiljøene lokalt er en del av dette ansvaret.

Nord-Norge har sterke fagmiljøer, dyktige arbeidstakere og utdanningsinstitusjoner som leverer kompetanse på høyt nivå. Problemet er ikke mangel på kompetente folk – problemet er manglende tillit til at kompetansen finnes her.

Vi trenger en ny fortelling om arbeidslivet i nord.

En fortelling som bygger på tillit, investering i lokale ressurser og en forståelse av at kompetanse ikke bare handler om formell utdanning, men også om erfaring, kontekst og tilhørighet.

Marit Linds beklagelse er et viktig første skritt. Nå må vi ta det neste – og begynne å snakke kompetansen i nord opp, ikke ned.

Marcus Johansson

Da jeg tidligere skrev om ufrivillig deltidsansatte og overtidsbetaling, fikk jeg mange tilbakemeldinger fra ansatte som kjenner seg igjen i urettferdigheten i systemet.

Det viser at problemene i helsevesenet ikke bare handler om enkeltsaker – de handler om strukturer som ikke lenger tåler virkeligheten de selv har skapt.

Når toppledere i helseforetakene tjener over to millioner i året, mens helsearbeideren må løpe mellom pasienter uten tid til å spise, sier det alt om skjevhetene i norsk helsevesen.

Vi ser det nå i debatten om helseforetaksmodellen – et system som har fjernet beslutningene fra dem som faktisk vet hvor skoen trykker.

Det er på tide å snakke ærlig om tilstanden i norsk helsevesen. For vi står midt i en omsorgskrise som ikke handler om manglende vilje – men om systemer som ikke lenger fungerer.

Ansatte løper raskere enn noen gang. Oppgavene vokser, mens tiden krymper. Vi erstatter erfaring med effektivitet, og omtanke med rapportering. Når de som står i tjenestene sier fra, blir de møtt med stillhet – eller enda flere krav.

Sannheten er at mange helsefagarbeidere og sykepleiere ikke lenger rekker å gi omsorg, bare hjelp. Pasienter blir tall. Hverdagen blir drift. Og systemet har sluttet å lytte til dem som faktisk står midt i virkeligheten.

Vi snakker stadig om rekruttering og kompetanseheving – men hva hjelper det å utdanne flere, hvis vi ikke klarer å beholde dem vi allerede har?

Arbeidsglede erstattes av utmattelse. Tilliten mellom ledelse og ansatte forsvinner når alt handler om budsjetter og kutt.

De fleste som jobber i helsevesenet gjør det fordi de bryr seg. De står i krevende vakter, tunge løft og sterke menneskemøter. Men når alt måles i effektivitet, blir den menneskelige siden borte.

Vi risikerer å bygge et helsevesen der vi mister det viktigste: relasjonen mellom pasient og pleier.

Det er på tide å anerkjenne virkeligheten slik den faktisk er – ikke slik den ser ut i rapportene. Det krever politisk mot å innrømme at dagens struktur ikke holder.

Aktuelt: Vi trenger en ny fortelling om arbeidslivet i nord, skriver LO Troms og Finnmark

At vi må styrke grunnbemanningen, redusere midlertidighet og faktisk gi ansatte tid til å yte omsorg – ikke bare «produsere tjenester».

Vi må også gi helsepersonell tillit til å bruke sin faglighet. Vi må slutte å kontrollere alt de gjør, og heller lytte til dem som vet hva som faktisk fungerer. For det er de som kjenner pasientene, ser behovene og vet hvor det svikter.

Det norske helsevesenet er fullt av dyktige folk. Men de trenger at vi som ledere og tillitsvalgte tar ansvar for systemet, ikke bare skylder på hverandre når det ikke går rundt. Omsorg handler om mennesker, ikke tall.

Og et helsevesen som ikke lenger evner å ta vare på sine egne ansatte, vil til slutt svikte også pasientene. Derfor må vi tørre å snakke sant – også når sannheten er ubehagelig.

Helseforetaksmodellen har skapt et system der økonomi styrer mer enn fag. Når direktørlønningene vokser mens omsorgen krymper, må vi våge å stille spørsmålet:

Hvem sitt helsevesen er det egentlig vi bygger – deres, eller vårt?