Kjetil Staalesen

Det mest slående når man handler dagligvarer i Danmark – eller i Sverige – er ikke at utvalget er større eller butikkene hyggeligere.

Det er at prisene er lavere. Kjøtt, grønnsaker, kaffe, øl, bensin og jernvarer. Det er helt vanlige varer i helt vanlige handlekurver. 

Selv etter at den danske krona har blitt råsterk og vaker rundt 1,50 norske, er hverdagslig handel fortsatt billigere i Danmark enn i Norge.

Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende. 

Du må jo se på lønnsnivået, tenker du sikkert. Og det må vi. Og det er her det virkelig blir interessant. Lønnsnivået i Danmark er høyere enn i Norge.

Medianlønnsmottakeren, hun som har like mange mennesker over seg som under seg på lønnsstigen, tjener mer i Danmark enn i Norge. I tillegg koster en vanlig handlekurv mindre. 

Forstå meg rett. Danmark er ikke noe lavkostland. Langt ifra. Offisiell statistikk viser at Danmark er et dyrt land i verden. Det er korrekt, men også misvisende.

Prisnivåstatistikk domineres av tjenester og storbybolig. Det folk flest lever av i hverdagen, er varer og faste utgifter. Og her er bildet et annet.

Danmark har gjennomgående lavere priser på varer enn Norge, samtidig som lønningene er høyere. Tjenester koster mer, men det er nettopp fordi folk tjener mer.

Det er slik et velfungerende arbeidsmarked skal se ut. Høy lønn blir til faktisk kjøpekraft – ikke bare til høyere priser.

En enkel stresstest illustrerer forskjellen:

Ta en ganske vanlig ferieuke. Mat, drikke, transport, litt servering. En dansk lønn brukt i Norge gir minst like stor handlefrihet som en norsk lønn brukt i Danmark.

Ikke fordi Norge er billig, men fordi den danske økonomien er rigget annerledes. Det samme gjelder hjemme: Dansker møter lavere priser på varer, lavere faste kostnader og høyere lønn.

Bolig er et viktig bakteppe. Danmark er ekstremt todelt, men på en måte som gir reelle valg. Sentralt i de største byene koster en bolig, som danskene sier, «spidsen af en jetjager».

Men litt utenfor sentrum kan man faktisk kjøpe bolig til lave priser. Bor du litt utenfor byen i Danmark kan du få deg en familiebolig til en million kroner.

Det betyr lav gjeld, lav risiko og lav terskel for å leve godt.

I Norge er lav boligkost i økende grad et spørsmål om arv eller flaks. Bolig dominerer husholdningenes økonomi. Renta forsterker forskjellen.

Boliglånsrenta er lavere i Danmark enn i Norge. Kombinasjonen av lavere boligpris og lavere rente gir dramatisk lavere faste kostnader. Kjøpekraft skapes ikke bare på inntektssiden, men på utgiftssiden.

Derfor er det på tide å diskutere avgiftene. I Norge er avgifter den mest undervurderte driveren av dyrtiden, og de rammer lav- og middelinntekter hardest.

Mat, drikke, drivstoff og transport er uunngåelig forbruk. Når avgiftene er høye, er det nettopp vanlige husholdninger som betaler. De med lavest inntekt bruker den største andelen av pengene sine på daglig forbruk.

Kommentar: Dyr bensin er en test for fellesskapet

Det er ikke norske direktører og grosserere du møter i kassakøen på ICA på svensk side av grensa. Det er vanlige folk med middels eller lav inntekt.

Selv har jeg trodd at det kun er vi som bor nærme grensa som finner det lønnsomt å dra til Sverige å handle, men nylig var jeg i Møre og Romsdal på jobb, og der lærte jeg at også nordmenn som bor der, lengst ute på vestkysten av landet vårt, setter seg i bilen for å dra til landet i øst for å handle. 

Avgifter har én egenskap som gjør dem politisk unike: De kan kuttes raskt, og effekten merkes umiddelbart, direkte i butikkhylla og dermed på privatøkonomien. 

For det stopper ikke her. Svenske politikere har nettopp vedtatt å halvere matmomsen fra 12 til 6 prosent i en tidsavgrenset periode. De vil lette presset på husholdningenes økonomi i en vanskelig tid. Dette er ikke en utredning eller et utvalg. Det er lavere priser i butikken, her og nå. 

Danmark har lenge hatt lavere avgifter på hverdagsforbruk enn Norge. Sverige har valgt å bruke avgiftspolitikken aktivt i møte med dyrtiden. Norge står igjen som landet med størst økonomisk handlingsrom og minst vilje til å bruke dette treffsikre virkemiddelet.

Forskjellen mellom Danmark, Sverige og Norge handler ikke om økonomiske naturlover. Den handler om valg.

Danmark lar lønn bli kjøpekraft, Sverige kutter avgifter når folk presses. Norge har pengene, men bruker dem ikke der det vil merkes raskest.

Kronikk: Sverige er ikke lenger det landet du tror det er

Axel Fjeldavli

Sangen har en kjent melodi. En krig ute i verden, energisjokk her hjemme.

I 2022 strupte Russland gasseksporten etter angrepet på Ukraina. Nå har invasjonen av Iran blokkert Hormuzstredet, en av hovedveiene for olje og gass i verden.

Resultatet ser alle med bensinbil. Pumpeprisen har gått opp. Spørsmålet stiller seg selv:

Er dette den neste strømpriskrisen? Og hvis man kunne innføre Norgespris på strøm – en subsidiert fastpris på 70 øre per kilowatt-time – hvorfor ikke Norgespris på bensin? Eller i det minste kraftige kutt i bensinavgiftene?

Spørsmålet er rimelig. Men trass sine åpenbare likheter, er det én fundamental og helt avgjørende forskjell på strømpriskrisen og stigende bensinpriser nå: omfanget.

Siden invasjonen av Iran har bensinprisen økt med fire kroner. For en gjennomsnittlig bilist er det 240 kroner i måneden. Det er ekte penger.

Men under strømpriskrisen kunne en vanlig familie få 2000 kroner større strømregning. Hver måned. Det var brutalt. Derfor var det riktig med et så kraftig svar som Norgespris den gangen. Svaret bør være et annet nå.

Likevel lurer storslegga i bakgrunnen i den politiske debatten: flate avgiftskutt, brede subsidier, statlig støtte til mange som har mye fra før. Både til venstre og til høyre for midtstreken er det partier som vil kutte drivstoffavgiften permanent.

Det er en ærlig diskusjon. Men midlertidige kutt i drivstoffavgifter er ikke det mest treffsikre tiltaket mot den veksten i bensinpris som har kommet nå.

Svarene bør være mer målretta, og handle om rettferdighet.

Se heller til Berlin. Da bensinprisene steg i Tyskland etter Iran-invasjonen, ble oljeselskapene kalt inn på teppet: Kan dere forklare hvorfor prisene stiger mer i Tyskland enn andre steder?

BP hadde ikke et godt svar. Shell hadde ikke et godt svar. Lederne for både Sosialdemokratene og Kristendemokratene i Tyskland beskyldte bensinselskapene for å ta ut ekstra profitt etter invasjonen av Iran. Det ville i så fall ikke være første gang.

Det samme så man under Gulfkrigen på starten av 1990-tallet. I Frankrike innførte man et midlertidig profitt-tak for bensinstasjonene den gangen.

Her er det regjeringen i Norge bør begynne med: Gå bensinselskapene nøyere etter i sømmene.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tok opp den tyske modellen med finansministeren forrige uke. Oljeprisen har steget, men har den steget like mye som prisen på pumpa? Er vi sikre på at selskapene ikke legger litt ekstra på marginene, i trygg forvissning om at alle skylder på krigen?

Vi fortjener å vite helt sikkert at prisen er ærlig, at godene fra bensinprisveksten er rettferdig fordelt.

Og så: Det som gjør 240 kroner ekstra i måneden til en tung bør, er ikke summen i seg selv, men at privatøkonomien er trang i utgangspunktet.

Alenemora som har lang pendlervei og lav inntekt sliter ikke primært fordi bensinprisen stiger, men fordi marginene hennes er små. Løsningen på dette fordelingsproblemet er ikke statlig styring av alle priser som stiger, men mer rettferdig fordeling.

Ja, det er mulig å gjøre mer for de som er avhengige av bilen. Og her finnes ulike svar.

Noen vil si: Sett ned prisen på bussen. Andre vil si: Øk skattefradraget mer for de som må pendle med bil. Begge delene er målrettede tiltak. Ingen av delene bør være off the table.

Men det viktigste svaret er det trauste: Legg til rette for gode lønnsoppgjør. Ha ambisjoner for velferden. Hold orden på økonomien i stort. Noen ganger er det trauste også det som er sant.

Dette er en bensinpris-test som samfunnet må bestå. Samfunnet må være sånn at vi tåler at priser kan svinge. I bunn og grunn handler det om en kjerne av det sosialdemokratiske prosjektet gjennom hele etterkrigstiden:

Å skape et samfunn som har så små forskjeller at markedet blir en tjener for fellesskapet, ikke en herre over vanlige folk.