Klaus Lintho

Når ansatte i Vinmonopolet utsettes for vold og trusler, blir vi minnet om en ubehagelig realitet: Slike hendelser rammer ikke bare skole, helse eller andre såkalte risikoyrker.

De kan også oppstå i arbeidshverdager vi lenge har oppfattet som trygge.

Frifagbevegelse omtalte 8.1. saken der en ansatt i Vinmonopolet hadde fått erstatning etter grove trusler fra en kunde.

Når en butikkansatt utsettes for alvorlige trusler fra en kunde, vekker det med rette oppmerksomhet. Slike hendelser er sterke, ubehagelige – og i noen tilfeller helt umulige å forutse.

Ingen arbeidsgiver kan organisere seg immun mot blind vold. Det er viktig å være tydelig på nettopp dette: Enkelthendelser kan skje, også i virksomheter som har gjort mye riktig.

Vold og trusler kan ramme tilfeldig, brutalt og uten forvarsel. Det betyr likevel ikke at ansvaret stopper der hendelsen begynner.

Vold og trusler i arbeidslivet er ikke bare knyttet til de store, dramatiske sakene som får plass i mediene.

De inngår også i et bredere risikobilde som mange arbeidstakere lever med over tid – særlig i yrker der ansatte møter kunder, setter grenser og håndterer konfliktfylte situasjoner i hverdagen.

Dette gjelder blant annet der alkohol selges, ved nattarbeid på bensinstasjoner og kiosker, i handel og service der ansatte ofte jobber alene, og i situasjoner der ansatte må si nei, håndheve regler eller avvise kunder.

Risikoen er ikke nødvendigvis konstant, men den er kjent – og den er gjentakende. Likevel omtales disse bransjene ofte som «trygge».

Det kan føre til at vold og trusler forstås som avvik eller uflaks, snarere enn en risiko som bør vurderes og håndteres systematisk.

Arbeidsmiljøloven skiller imidlertid ikke mellom høy- og lavrisikoyrker. Den gjelder for alle arbeidstakere, uavhengig av bransje.

For ansatte, tillitsvalgte og verneombud kommer dette ofte tydelig frem i møte med praksis.

I arbeid med kursdeltakere og representanter fra ulike tariffområder ser vi at det for mange er overraskende at arbeidsgiver har et tydelig, lovpålagt ansvar for å kartlegge forhold ved arbeidet som kan medføre vold og trusler – og for å sørge for at opplæring og øvelse ikke er engangstiltak, men gjentas og vedlikeholdes over tid.

For mange arbeidstakere oppleves det som et gap mellom rettigheter i lovverket og det som faktisk skjer i arbeidshverdagen.

Alvorlige voldshendelser får ofte stor oppmerksomhet. Det er likevel summen av hverdagsrisiko, forebygging og opplæring over tid som avgjør hvor godt ansatte er beskyttet.

Da er det avgjørende at forholdene ved arbeidet er kartlagt og risikovurdert, slik at opplæring og øvelse faktisk er relevant for situasjonene ansatte står i.

Dette betyr ikke at alle situasjoner kan forhindres. Men det betyr at ansatte skal være forberedt, støttet og ivaretatt før, under og etter krevende hendelser.

Det er forskjell på å bli utsatt for vold i en arbeidshverdag der risiko er håndtert – og en arbeidshverdag der man står alene uten opplæring, øvelse eller klare rutiner.

Dette er ikke et ledertema alene. Vold og trusler i arbeidslivet angår også partssamarbeidet.

Tillitsvalgte og verneombud har en sentral rolle i å løfte risiko, stille krav til systematikk og bidra til at vold og trusler behandles som et arbeidsmiljøspørsmål – ikke som individuelle belastninger.

Vold og trusler i handel og service er derfor ikke et særtilfelle, men en del av arbeidslivet, slik det faktisk er for mange av HKs medlemmer og andre arbeidstakere i kundevendte yrker.

Dette angår tariffområder der risiko ofte undervurderes, nettopp fordi de ikke tradisjonelt regnes som «utsatte».

Blind vold kan ingen gardere seg fullt ut mot. Men hvordan arbeidsgiver forholder seg til kjent risiko over tid, er ikke tilfeldig.

Det er et spørsmål om arbeidsmiljø, ledelse og ansvar – uansett hvilken bransje man tilhører.

Kjell Werner

Det er en ny og alvorlig geopolitisk situasjon. Spenningen i nordområdene har økt.

President Donald Trump gjentar gang på gang at USA ønsker å overta Grønland. Nå mener han tydeligvis alvor. Nato-samholdet knaker i sammenføyningene når USA utfordrer Danmarks eierskap til verdens største øy.

Men hva skjer i nord dersom Trump klarer å slå kloa i Grønland? Da vil sannsynligvis Vladimir Putin «svare» med å rette blikket mot Svalbard, som jo er norsk eiendom. 

«Svalbard er på mange måter mye mer strategisk interessant enn Grønland», sier forskningsleder Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt.

Han hevder at det er ingenting som vil kunne stoppe Russland fra å ta seg mer til rette på Svalbard, hvis Putin skulle ønske det. Østhagen frykter at rammeverket Norge har brukt 75 år på å bygge opp vil komme til å ryke, og at norske myndigheter dermed ikke klarer å stoppe en russisk aggresjon.

Jeg er helt enig med Østhagen, og tør i beskjedenhet minne om at jeg skrev omtrent det samme i april i fjor. «Norge må vise muskler på Svalbard», var tittelen på min kommentar.

Bakteppet var det faktum at Gruve 7 ved Longyearbyen skulle legges ned. Sommeren 2025 var norsk gruvedrift på øygruppa dessverre en saga blott.

Norge eier Svalbard, men ikke fullt og helt. Svalbard-traktaten fra 1920 gir nemlig visse rettigheter til mange land. Avtalen sikrer likebehandling av borgere og selskaper fra de 44 landene som har sluttet seg til denne traktaten. Russland, Kina og USA er blant disse.

Russland er allerede solid etablert på Svalbard og driver fortsatt gruvevirksomhet i Barentsburg. En uforutsigbar Vladimir Putin kan få blod på tann, i en eller annen form. 

Det bør poengteres at Svalbard-traktaten legger begrensninger på militær bruk av øygruppa, også for Norges del. Derfor er det ekstra viktig at Norge viser muskler gjennom betydelig norsk bosetting og ditto virksomhet.

Opprinnelig skulle Gruve 7 stenges høsten 2023 i forbindelse med at kullkraftverket ble lagt ned. Longyearbyen forsynes i stedet strøm fra et dieselaggregat.

Støre-regjeringen ombestemte seg imidlertid og lot Gruve 7 få leve i to år ekstra. Begrunnelsen var at europeiske stålselskaper var helt avhengige av slikt kull til industriproduksjonen. Det ble vist til krigen i Ukraina og stor usikkerhet om tilgangen til kritiske råvarer. 

Denne begrunnelsen er etter min mening like treffende i dag som den gang. Altså fortsatt et godt argument for å opprettholde norsk gruvevirksomhet på Svalbard og dermed bidra til å sikre suvereniteten på denne måten. 

Kull er et politisk fyord, for CO2-utslipp fra forbrenning av kull er verstingen for klodens klima. Men her må man skille snørr og bart.

Kullet fra Gruve 7 er relativt rent, sett i forhold til det meste av kullet som utvinnes på kloden. Det norske kullet ble brukt industrielt, til «nyttig» stålproduksjon i Tyskland. Og det er fortsatt krig i Ukraina.

Å lage strøm med et dieselaggregat er neppe mer miljøvennlig enn kullkraft fra en lokal gruve. Dieselen må nemlig fraktes langveisfra på skip. Et alternativ er å legge en 900 kilometer lang strømkabel til fastlandet, men det vil være galskap.

Solkraft er heller ikke en løsning, spesielt i mørketiden om vinteren. Det er et miljømessig lyspunkt at flyplassen nå får strøm fra et biogassanlegg, men også biogassen må hentes inn på skip.

I fjor sommer ble altså den siste norske gruva på øygruppa lagt ned. 70 gruvearbeidere fikk en ny hverdag. 200 norske beboere i Longyearbyen ble indirekte berørt.

Paradoksalt nok bruker regjeringen over 130 millioner kroner på å delfinansiere avvikling og opprydding etter kulldriften på Svalbard.

Fra norske myndigheters side understrekes det at all virksomhet skal skje innenfor den svært strenge miljølovgivningen på Svalbard. Høyesterett har også konkludert med at Norge har enerett på øygruppas kontinentalsokkel. Men om dette står seg i internasjonal rett, gjenstår å se.

«På Svalbard forsøker Norge å verne seg til suverenitet. Jeg tror det er en farlig strategi», skrev Senterpartiets Ola Borten Moe nylig i Dagens Næringsliv. Han har et godt poeng. Det er synd at han og kollegene i Sp ikke sto hardere på dette da de hadde regjeringsmakt.

Den norske aktiviteten på Svalbard har endret seg de siste årene. Gruvedriften er som sagt historie. Nå er det bare forskning og turisme som gjelder. Det er tvilsomt at dette er nok.

Tallenes tale er bekymringsfull lesning. Nå er det 3.000 innbyggere på Svalbard. Andelen nordmenn har sunket fra 85 til 63 på 17 år. 

Regjeringen slår seg dessverre passivt på brystet og ønsker ikke at Longyearbyen skal vokse mer. Norge må være mer framoverlent på Svalbard. Nye varige arbeidsplasser og flere bosatte nordmenn må til. 

Statsminister Jonas Gahr Støre bør ha klare svar i sin varslede sikkerhetspolitiske redegjørelse i Stortinget. SV-leder Kirsti Bergstø har blant mange spørsmål følgende betimelige utfordring: «Er USA og økende stormaktsrivalisering i nord en trussel for norsk suverenitet over Svalbard?» Ja, mener jeg.

Norsk suverenitet og kontroll over Svalbard kan bli utfordret i en verden med knapphet på mineraler, ressurser som det finnes rikelig av på øygruppa og i farvannet rundt. Norske politikere må ikke være naive.

En passiv tilnærming vil gi åpningen Vladimir Putin leter etter. Derfor er det avgjørende viktig at Donald Trump forstår at han vil gjøre USA, Norge og Nato en bjørnetjeneste ved å erobre Grønland.

Bakom lurer den russiske bjørnen på Svalbard.