Hege Anita Danielsen

Som studieleder for den treårige yrkesfaglærerutdanningen ved OsloMet reagerer jeg sterkt på at fagbrevutdannede yrkessjåfører i praksis er utestengt fra å undervise i eget fag.

Regjeringen hevder i offentlige uttalelser at de satser på yrkessjåfører, men samtidig opprettholder de et regelverk som hindrer de mest erfarne fagpersonene i å bidra til rekrutteringen og utdanningen av nye sjåfører.

Det er et paradoks som er vanskelig å forsvare.

Da jeg leste regjeringens uttalelser i Hordaland Folkeblad 27. januar om at «dei satsar på yrkessjåførar», stusset jeg over hvor langt det er mellom de politiske ordene og den faktiske situasjonen i sektoren.

I artikkelen fremhever Samferdselsdepartementet at de både tar rekrutteringsutfordringene på alvor og mener at tiltakene deres styrker utdanningsløpet for framtidens sjåfører.

Samtidig løftes det fram at yrkessjåførfaget er et av landets største lærefag, med omtrent 1100 fagbrev årlig.

Dette høres ut som en offensiv satsing. Likevel er virkeligheten vi står i en helt annen:

Fagbrevutdannede yrkessjåfører har i praksis yrkesnekt når det gjelder å undervise på VG3 yrkessjåførfaget ved landets 11 landslinjer, selv når de har full lærerutdanning og mange års praksis i yrket.

Artikkelen beskriver også den økende bekymringen Yrkestrafikkforbundet har for fremtidig rekruttering, der de peker på risikoen for fallende tilgang på bussjåfører og at fylkene tvinges til å kutte i kollektivtilbudet på grunn av økonomiske rammer.

Denne utviklingen gjør det desto mer uforståelig at myndighetene ikke benytter den kompetansen som allerede finnes i sektoren: dyktige fagarbeidere som ønsker å bidra til utdanningen av fremtidens sjåfører.

Som studieleder kjenner jeg på en dyp uro når politikere sier de satser, samtidig som det er stillhet rundt de nødvendige forskriftsendringene som faktisk må til.

Ved OsloMet gjennomfører vi nå et femårig pilotprosjekt – godkjent av Statens vegvesen – der yrkesfaglærerstudenter med fagbrev som yrkessjåfør for første gang får undervise i individuell kjøretrening ved landslinjeskolene.

Erfaringene så langt er udelt positive, og prosjektet viser at fagbrevutdannede yrkessjåfører både kan og bør undervise i faget.

Likevel kan ikke dette tilbudet bli permanent uten endring i yrkessjåførforskriften og trafikkopplæringsforskriften.

Per i dag er det trafikklærere med tilleggsutdanning som har enerett på denne undervisningen, uavhengig av at yrkesfaglærere både utdannes og kvalifiseres for undervisning fra 8. til 13. trinn, og uavhengig av at yrkessjåfører med fagbrev besitter den mest relevante erfaringen for opplæringen.

Dette regelverket er rett og slett utdatert, og det hemmer utdanningskapasiteten i et av landets mest samfunnskritiske fag.

Det som gjør dette ekstra alvorlig, er at artikkelen tydelig viser at regjeringen erkjenner både rekrutteringsproblemene og betydningen av yrkessjåførfaget.

De kjenner til utfordringene, men lar et sentralt hinder bli stående.

Når regjeringen offentlig argumenterer for at de styrker utdanningsløpet, men samtidig ikke prioriterer en forskriftsendring som ville åpnet for mer bærekraftig rekruttering av lærere til faget, fremstår politikken som lite annet enn symbolsk.

Det er ikke tilstrekkelig å vise til økonomiske tiltak når det viktigste grepet – å la kompetansen i fagmiljøet faktisk brukes – forblir ubrukt.

Som studieleder er jeg dypt bekymret for at stillheten fra myndighetene vil føre til at pilotprosjektet forblir midlertidig og at satsingen stopper opp.

Norge mangler tusenvis av yrkessjåfører, og behovet vil øke dramatisk fram mot 2050.

Samtidig har vi en stor gruppe fagarbeidere som ønsker å bidra i opplæringen, men som holdes utenfor av et regelverk som ikke lenger tjener sin hensikt.

Hvordan kan det være forenlig med regjeringens påstand om at de «satsar på yrkessjåførar»?

Pilotprosjektet viser at løsningen finnes. Alt som mangler, er politisk vilje.

Skal Norge faktisk satse på yrkessjåfører, må fagbrevutdannede yrkesutøvere få lov til å bli en del av utdanningen av dem.

På institutt for yrkesfaglærerutdanningen ved OsloMet står vi klare til å ta ansvar for dette arbeidet – spørsmålet er om myndighetene er villige til å gjøre det samme.

Lene Svenning

Når du er syk, får du sykepenger. Det er like mye som lønna di. Slik er sykelønnsordningen her til lands – også kalt velferdsstatens juvel.

Sykelønnsordningen gjør at du ikke blir fattig selv om du er syk. Den gjør også at du slipper å bekymre deg for økonomien når du er syk.

Nå åpner Høyre for å kutte i sykelønnsordningen. Men problemet med dagens ordning er at den ikke er like god for alle.

Hvis du er sykmeldt mer enn 16 dager, er det Nav som skal betale sykelønna.

Men med flere ukers behandlingstid kan det bli tomt på kontoen når lønningsdatoen passerer og Nav ikke har utbetalt sykepengene.

Dessuten er det sånn at du bare tjener opp feriepenger av de første 48 sykedagene. Er du syk lenger enn det, får du mindre sykepenger neste år.

Dette gjelder imidlertid ikke alle. Veldig mange bedrifter betaler ut lønna som vanlig til ansatte som er syke. Så sørger arbeidsgiveren for å få tilbake pengene fra Nav.

Det betyr at arbeidstakerne kan konsentrere seg om å bli frisk og slippe å bruke tida på bekymringer for økonomien sin.

Det er de lavest lønte som rammes hardest av dagens ordning. Det er de som har minst igjen på kontoen på lønningsdagen. De jobber gjerne i bedrifter som ikke forskutterer sykelønna.

Vegard Bakkan Haugdahl er ansatt i Byggmakker. Han har fortalt til HK-Nytt om hvor viktig det var for ham at lønna kom som vanlig da han var langtidssykmeldt.

Det kan han takke HK-klubben på arbeidsplassen sin for. Det var de som stilte kravet som arbeidsgiveren innfridde. Slik burde alle ha det.

I lønnsforhandlingene i 2022 krevde Handel og Kontor (HK) at ansatte i varehandelen skulle få det som kalles full lønn under sykdom – at arbeidsgiveren fortsetter å utbetale lønn og får pengene tilbake fra Nav, og at de ansatte tjener opp feriepenger på sykelønna under hele sykmeldingen og på foreldrepenger.

Resultatet ble at de ansatte omfattet av Landsoverenskomsten, den mest utbredte tariffavtalen i varehandelen, fikk det i opptil tre måneder i kalenderåret.

Lenger enn det, ville ikke arbeidsgiverforeningen Virke gå.

Det var en stor seier for HK, selv om de ikke nådde fram med at det skulle gjelde i et år.

Nå tar HK til orde for at loven endres slik at arbeidsgivere plikter å utbetale sykelønn i et helt år, og selv sørge for å få tilbake pengene fra Nav. Da vil alle arbeidstakere få den tryggheten det innebærer.

Det kan bli et langt lerret å bleke. I mellomtiden bør kravet igjen reises i lønnsoppgjørene.

Bare med full lønn under sykdom for alle – kan sykelønnsordningen bli velferdsstatens juvel for alle.