Christian Helgesen

Det å være lærer er en helt ordinær jobb, med helt ordinære vilkår, rettighter og plikter. Det er et yrke hvor både arbeidsgiver og arbeidstaker har helt ordinære ønsker og forventninger.

Det har sin egenart, men det er ikke alene om å ha egenart.

Det finnes bokstavelig talt tusenvis av forskjellige ordninger og turnuser som ingen bryr seg om.

Det er ingen som tenker at det er urettferdig med offshore-turnus, eller turnusene som tilbys til nattevakter, på boliger, til sykepleiere, i industrien – eller hvilken som helst annen fravikelse fra den «ordinære» 37,5 timers-uken.

De speiler stort sett det umiddelbare behovet til brukere og arbeidstakere.

Lærere jobber 43,25 time per uke, i gjennomsnitt, den tiden elevene er på skolen, og får i retur et komprimert arbeidsår. Slik som et stort antall andre yrkesgrupper får, for helt andre grunner, uten at det blir bemerket av den grunn.

Men lærernes turnus og lærernes arbeidsår er av en eller annen grunn noe mer kontroversiell. Det er få ting som får lærere mer klare til konflikt, enn helt klare angrep på arbeidstidsbestemmelsene i skolene.

Det er ikke det at vi lærere er spesielt vanskelige, men nordsjøarbeidere opplever ikke at deres arbeidstid blir kritisert og angrepet ukentlig (eller daglig). Gjennom årenes gang har det blitt opparbeidet enn viss krigersk holdning til arbeidstid hos oss.

I år er det igjen duket for et oppgjør om lærernes arbeidstid.

Skolenes Landsforbund i Nord Rogaland vil gjerne benytte anledningen til å minne om KS’ siste forsøk på å rokke ved arbeidstiden.

I 2014 gikk våre medlemmer ut i streik umiddelbart og alene, og Utdanningsforbundets ledelse trengte et overveldende nei fra sine medlemmer i sin uravstemming, for å forstå at en ikke kødder med læreres arbeidstid uten å få en solid konflikt.

Denne gangen forsøker KS seg – innledningsvis – på å kødde med lærere i videregående skoles arbeidstid, og satser gjerne på at den gjengse lærer ikke har lest sin Niemöller.

Men de, og andre, har avslørt seg selv flere ganger – de vil hele læreryrkets egenart til livs.

Se til Finland, sies det gjerne og ofte, men i denne sammenhengen kan en like gjerne se til Danmark, hvor endringene i lærernes arbeidstid, en innsparingspakke fordekket i spinn, har vært en uhildet katastrofe.

Debatt: KS-lederens utspill er ikke en invitasjon til dialog, men et varsel

Trond Vernegg

Leder av Riksmålsforbundet

Trine Skei Grande

Direktør i Forleggerforeningen

Vibeke Koehler

Leder av Forfatterforbundet

På et møte om norskfagets fremtid fortalte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun at norske barn og unge kom på jumboplass i en leseglede-undersøkelse som omfattet 65 land.

Dette er både urovekkende og trist.

Statsminister Jonas Gahr Støre har sagt at målet er at norske barn skal bli best til å lese. Det bør vi alle være enig i og bidra til. Hver enkelt av oss kan gjøre en innsats.

Det er prisverdig at kunnskapsministeren samler et mangfold av organisasjoner for å diskutere morgendagens norskfag. Men lese- og skriveferdigheter dreier seg langt fra bare om skolen.

Treåringen kan ikke krabbe opp på bestefars fang for å bli lest for hvis bestefar ikke kan lese, derfor må alle aldersgrupper med.

Kultur- og likestillingsdepartementet har varslet et leseløft for voksne og invitert en rekke organisasjoner til et innspillsmøte i slutten av april.

Det er bra og viktig, men enda viktigere er at hver og en av oss – du og jeg – engasjerer oss. Arbeidslivet, organisasjoner og enkeltpersoner må med.

Befolkningens lese- og skriveferdigheter er en samfunnssak som favner alle livsområder.

Det er fint at Kultur- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet tar initiativ, men også alle de andre departementene må gjøre en innsats. 

Hvorfor er dette så viktig?

Lese- og skriveferdigheter er avgjørende for å fungere i arbeidslivet, for demokratiet og for en god samfunnsdebatt.

Den store, internasjonale undersøkelsen PIAAC2 viste at 530.000 av oss har dårlige leseferdigheter, og at mange sliter med å lese en enkelt tekstmelding.

Yrkesutdanningene forteller at elever ikke får jobb fordi de ikke behersker språket vårt tilstrekkelig. De skriver eller leser ikke godt nok til å fungere i arbeidslivet.

Heldigvis finnes det allerede gode, private initiativ. Arbeidslivsorganisasjonene LO, Spekter og Virke har sammen med Stiftelsen Lese og Forfatterforbundet gått i front for initiativet Lesing på arbeidsplassen.

Dysleksi Norge er sammen med andre kommet langt med programmet Dysleksivennlig arbeidsplass (DVA). 

Det vi trenger er en nasjonal dugnad, der flest mulig av oss deltar.