Einar Frogner

Da regjeringen presenterte sitt reviderte statsbudsjett den 12. mai, ble det klart at Norgespris vil koste staten 10 milliarder kroner mer i år. Totalt vil ordningen dermed koste 21 milliarder kroner.

Norgespris har fra starten av vært et plaster på et åpent sår. Ordningen kompenserer for høye strømpriser for husholdninger, men tar ikke problemet ved roten.

Årsaken til de høye strømprisene i Norge de siste årene har vært at vi er koblet til et dysfunksjonelt europeisk energimarked.

Vi eksporterer billig, fornybar kraft som industrien trenger, mens vi får høye og ustabile energipriser tilbake.

At Norgespris nå ser ut til å bli langt dyrere enn først antatt, betyr dermed at ordningen i realiteten er en gigantisk utgift påført oss av EU.

Norge sitter igjen med svarteper når EUs regler for videre statsstøtte står til hinder for at Norgespris kan omfatte næringslivet.

I stedet må norske industribedrifter ta seg til takke med et energisystem som tar fra dem sitt tradisjonelle konkurransefortrinn: Billig og fornybar kraft.

De siste årene har vi sett en rekordstor eksport av strøm samtidig som store deler av kraftbransjen roper opp om underskudd på strøm. Dette vil til syvende og sist gå utover arbeidsplassene i industrien.

At utgiftene til Norgespris nå går opp, demonstrerer dermed at regjeringen må bruke kraftigere lut for å få bukt med de høye strømprisene.

Vi må ta tilbake kontrollen over krafta, legge ned veto mot EUs fjerde energipakke og frikoble oss fra EUs energiunion og ACER.

Bjørnar Skjæran (Ap)

Kommunal- og distriktsminister 

Jeg er enig i Skards utgangspunkt: Vi bygger for lite boliger.

Men i sin iver etter å få opp boligbyggingen, hopper Skard bukk over noen viktige prinsipper, og skaper unødvendig sinne med tittelen: «Hva skal vi med Bjørnar Skjæran?».

Etter å ha gått gjennom kommentaren er det fristende å svare lett humoristisk: «Hva skal vi med Kristian Skards kommentar?».

La meg heller samle opp kritikken i noen punkter jeg vil svare på.

1) Skard mener «Saksbehandlingstiden er for lang, i hovedsak fordi det kommer for mange innsigelser fra statlige myndigheter».

Ja, saksbehandlingstiden er for lang, men det er hver enkelt kommune, ikke departementet som behandler disse sakene.

De tregeste kommunene bruker flere ganger så lang tid som de raskeste, og mange bør se på hvordan de kan få opp farten.

Økningen fra 2024 til 2025 skyldes ifølge KOSTRA-tall i hovedsak at utbyggerne bruker lengre tid enn tidligere.

Vi har satt i gang et innsigelsesprosjekt for å unngå unødvendige innsigelser fra staten. Departementets egne tall viser at det i 2025 kom inn rekordlave 13 nye innsigelsessaker til oss.

2) Skard er også bekymret for at utbyggerne «blir pålagt å etablere rundkjøringer, sykkelveier, tilfluktsrom og en lang rekke andre oppgaver».

Alternativet kunne vært mye verre. Hvis kommunene alene må dekke store infrastrukturkostnader som følge av utbyggingsprosjekter, risikerer vi at kommunene oftere vil si nei til slike prosjekter, og dermed blir det mindre boligbygging.

Vi har nå fått på plass en ny ordning for såkalt grunneierfinansiering av infrastruktur. Den rammer inn kommunenes mulighet til å legge kostnader på utbyggerne, og legger til rette for en mer rettferdig byrdefordeling mellom utbyggere.

3) Skard kaller mitt motto om «å ha de kravene vi trenger, men ikke ett eneste ekstra» for «meningsløst», og mener jeg bare kan fjerne dem.

Han vet nok innerst inne at det ikke er så enkelt. Byggereglene har kommet over mange tiår, under skiftende regjeringer, og hver eneste en har kommet av en grunn – blant annet å sikre forsvarlig brannsikkerhet, hindre unødvendig energibruk, sørge for tilstrekkelig dagslys og unngå unødvendig støy.

Summen av alle krav har blitt for stor. Nå går vi gjennom disse kravene, men selv forslaget om å utrede endringer har utløst mye kritikk.

I vårt samfunn skal vi ha en opplyst debatt før vi fjerner krav som påvirker livskvaliteten til folk, spesielt til de som trolig skal bo i de rimeligste boligene.

4) Skards fjerde påstand er at «boligpolitikken skaper et klassesamfunn, på Arbeiderpartiets vakt».

Den var en rask dom. Da vi dannet en ren Arbeiderpartiregjering i fjor vinter, var det første gang på 24 år at landets boligminister kom fra Ap.

Vi satte raskt ned et hurtigarbeidende utvalg som la fram 72 tiltak for raskere boligbygging. Vi er i gang med rundt halvparten, og har flere til vurdering.

Vi har nesten doblet lånerammen til Husbanken, fra 19 til 34 milliarder, og vi har akkurat varslet en sammenslåing av Husbanken og Direktoratet for byggkvalitet for å skape mer samordnet trykk på boligområdet.

Situasjonen på markedet er heller ikke så dyster som Skard vil ha det til. Antall førstegangskjøpere økte både i 2024 og 2025.

Målet er å komme i gang med 130.000 boliger innen 2030. Det blir tøft, men jeg jobber hver dag for at regjeringa skal lykkes med det ambisiøse målet.

Jeg er vant til å bli både vurdert og kritisert. Men å rette så kraftig personlig skyts mot meg at både nærstående og ukjente tok kontakt om at kommentarfelt hos Dagsavisen, som publiserte kommentaren først, flommet over av personhets og trusler, hadde jeg ikke forventet av en så sentral aktør i det offentlige ordskiftet.