Terje Lund

Leder, Fellesforbundet avd. 57

Rune Rafdal

Leder, Fellesforbundet avd. 118

Erlend Nygård

Leder – Fellesforbundet avdeling 25

MDG har tatt oljepolitikken inn i budsjettforhandlingene om statsbudsjettet for 2026 med krav om stans i leting, aktivitet og en sluttdato for norsk olje og gass.

Dette er ikke bare uryddig – det er et politisk «triks i Ludo» som kan føre til at landet står uten budsjett og i regjeringskrise.

Vi oppfordrer Arbeiderpartiet til å stå fast på regjeringens linje og ikke gi etter for ultimatum som mangler støtte i befolkningen.

Små partier skal ikke kunne tvinge gjennom politikk ved å true med å velte statsbudsjettet. Det er en praksis som minner om mindretallsdiktatur og som ikke hører hjemme i et demokrati.

Alle som har deltatt på en generalforsamling eller et årsmøte vet at budsjett og politiske vedtak behandles hver for seg. Sånn har det alltid vært, og sånn må det være.

Hvis Ap åpner for at små partier kan presse gjennom store politiske endringer under budsjettforhandlingene, setter vi en farlig presedens.

Som Erik Bye en gang sa: «De er våre tjenere og ikke våre herrer.»

Det er verdt å minne alle våre stortingspolitikere på, nå når enkelte små partier forsøker å bruke sin vippeposisjon til å diktere landets oljepolitikk.

I befolkningen er det et klart flertall for fortsatt oljeleting og høy aktivitet på norsk sokkel. Det samme gjelder på Stortinget.

MDG vet at deres forslag om stans i oljeleting og sluttdato for norsk olje og gass aldri ville fått flertall i en åpen votering. Derfor prøver de seg nå med politisk spill i budsjettforhandlingene.

De siste undersøkelsene viser økende støtte til norsk olje og gass, og motstand mot sluttdatoer. Folk ønsker forutsigbarhet og aktivitet – ikke usikkerhet og nedbygging.

Norsk olje og gass er ikke bare viktig for Norge – det er avgjørende for Europas energisikkerhet, særlig i en tid med krig og geopolitisk uro.

Norge er Europas viktigste enkeltleverandør av gass. Å skape tvil om norsk kapasitet til å levere, er å trekke opp stigen og si at Europa får klare seg selv.

Det er ikke bare uansvarlig – det er farlig.

Allerede nå ser vi permitteringer og oppsigelser i leverandørindustrien. Ordrebøkene tømmes, og flere verft varsler nedbemanning.

På Rosenberg Verft har det vært allmannamøte med varsel om hundrevis av oppsigelser. Halliburton har det så travelt med å si opp folk at det ender i rettsprosesser.

Hvis aktiviteten stopper opp, vil vi kunne stå overfor en ny oljekrise som den vi opplevde i 2014–2016.

Å stanse leting og sette sluttdatoer er ikke veien til omstilling. Klimamål nås gjennom teknologi og innovasjon – ikke ved å ta fra fagfolkene i industrien både arbeidet og levebrødet.

Det er de som sitter på kunnskapen om hvordan utslipp kan reduseres og industrien omstilles. Klimaløserne er det som har kjeledressen på ute i industrien.

Hvis Ap gir etter for MDGs krav, åpner det for en praksis der små partier kan presse gjennom politikk uten støtte i folket. Det kan ikke aksepteres.

Olje- og gassnæringen har bred oppslutning og er kritisk for landets utvikling. Vi trenger store prosjekter, høy aktivitet og nye investeringer – ikke politisk utpressing som setter arbeidsplasser og energisikkerhet i fare.

Norsk olje og gass er ryggraden i norsk økonomi og en livline for Europa. Å gamble med dette i budsjettforhandlingene er å sette både Norge og våre allierte i en utrygg situasjon.

Det olje- og gassnæringen, leverandørindustrien, Norge og Europa trenger nå, er forutsigbarhet, aktivitet og samarbeid – ikke triks i Ludo.

Cornelia Kristiansen

Ti­dens me­lo­di går i moll, i hvert fall når det hand­ler om vel­ferds­sta­tens fram­tid, og sta­tens ut­gif­ter. Høy­re­si­dens ut­send­te kap­per om å over­by hver­and­re i kutt i stats­bud­sjet­tet.

Høyst­by­den­de har vært samfunnsøkonom og tidligere Mc­Kin­sey-kon­su­len­t Mar­tin Bech Hol­te, som har fulgt opp sin fa­mø­se «Lan­det som ble for rikt» med «Al­ter­na­tivt stats­bud­sjett».

Holte vil kut­te i støt­te til land­bruk, el­bil og bar­ne­ha­ge og spa­re inn på bi­stand, of­fent­li­ge inn­kjøp og pro­sjek­ter. Han fore­slår kutt for 225 mil­li­ar­der lø­pet av fire år. Mye av inn­spa­rin­ge­ne skal li­ke­vel ut igjen, i skat­te­let­ter som skal sti­mu­le­re til mer pro­duk­ti­vi­tet, mer ver­di­er. Det er i hvert fall tan­ken.

For det er jo all­tid det private som gir og det offentlige som tar når høy­re­si­den snak­ker: By­rå­kra­ti­et er dyrt og in­ef­fek­tivt og vil bli dy­re­re fram­over! Ver­di­ene ska­pes i det pri­va­te og bru­kes av det of­fent­li­ge! Slik ly­der her­re­nes ord.

På kar­tell­kon­fe­ran­sen la Tankesmien Agenda fram sitt nye no­tat, skre­vet av sam­funns­øko­nom Morgan Alangeh.

No­ta­tet har fått den snert­ne tit­te­len «Opp­fat­nin­ger og mis­opp­fat­nin­ger om of­fent­lig sek­tor», og går gjen­nom på­stan­der som at of­fent­lig sek­tor eser ut og at pen­ge­bru­ken er ute av kon­troll. Det er vel vedtatte sannheter?

Vel, Alangeh har noe å si om det.

For mens be­drifts­øko­no­mer (og oss and­re på pri­va­ten) må sør­ge for at inn­tek­te­ne er høy­ere enn ut­gif­te­ne, me­ner le­den­de sam­funns­øko­no­mer at pen­ger ikke er den vik­tig­ste be­grens­nin­gen.

Sta­ten kan «tryk­ke» fle­re pen­ger, om den vil. Selvsagt kan over­dre­ven pen­ge­tryk­king ska­pe in­fla­sjon, men alt er mer fly­ten­de på mak­ro­pla­net, der fi­nans- og pen­ge­po­li­tik­ken le­ver.

Så når sam­funns­øko­no­mer vur­de­rer ver­di­skap­ning, er be­grens­nin­gen mer i ret­ning tek­no­lo­gi og men­nes­ker. En per­son som ska­per ver­di­er i hel­se­ve­se­net, gir én mind­re i in­du­stri­en el­ler and­re bran­sjer. Og mot­satt.

Sam­funns­øko­no­mer flest ser dess­uten ikke det of­fent­li­ge og det pri­va­te som mot­set­nin­ger, men som et sam­spill mel­lom sek­to­rer med gjen­si­dig av­hen­gig­het: Be­drif­ter tren­ger an­sat­te ut­dan­net av sta­ten, som får hel­se­hjelp og stat­lig dek­ke­de lang­tids­syk­mel­din­ger.

På mot­satt side må sta­ten kjø­pe inn va­rer og tje­nes­ter fra det pri­va­te: Mat til sy­ke­hjem, IT-sy­ste­mer, vå­pen.

Og så fin­nes det jo land der hel­se­hjelp og sko­le til­hø­rer pri­vat sek­tor. Grunn­laget for in­ter­nett ble la­get av den ame­ri­kans­ke sta­ten og Nav har egne IT-sy­ste­mer.

Men ek­semp­le­ne vi­ser ty­de­lig at det er et po­li­tisk valg hvor man­ge som job­ber of­fent­lig og om tje­nes­te­ne le­ve­res of­fent­lig el­ler pri­vat. Og slår hull på ide­en om at ver­di­skap­ning bare skjer i det pri­va­te.

Det gir ikke helt me­ning å si at be­gra­vel­ser (som skjer pri­vat) ska­per mer ver­di­er enn føds­ler (som skjer på of­fent­li­ge sy­ke­hus), slik fi­nans­mi­nis­ter Jens Stoltenberg har på­pekt. Ver­di­skap­ning skjer rett og slett beg­ge ste­der.

Øko­no­mi­pro­fes­sor Kal­le Mo­ene sier i et in­ter­vju med DN at det vik­tig­ste med skat­ter er at man kan re­du­se­re pri­vat et­ter­spør­sel slik at det blir le­di­ge res­sur­ser til of­fent­li­ge til­tak.

Alt­så: Skat­te­ne inn­drar kjø­pe­kraft fra det pri­va­te, slik at det blir rom for å gjø­re det sta­ten be­stem­mer den skal gjø­re. Som å sør­ge for full bar­ne­ha­ge­dek­ning el­ler nok sy­ke­plei­e­re.

Mo­ene pe­ker på den gjen­si­di­ge av­hen­gig­he­ten un­der ko­ro­na­kri­sen. Be­grun­nel­sen for å sten­ge ned sam­fun­net var pres­set på hel­se­ve­se­net, for­di det of­fent­li­ge til­bu­det var for lite. Smit­te­spred­nin­gen måt­te hol­des på et nivå den lave re­ser­ve­ka­pa­si­te­ten i in­ten­siv­be­hand­lin­gen tål­te. En stør­re of­fent­lig sek­tor vil­le alt­så vært et udelt gode i det til­fel­let.

Den and­re på­stan­den som gjen­nom­gås i Agenda-no­ta­tet, er at of­fent­lig sek­tor eser ut.

Jo da, i OECD ge­ne­relt job­ber en av fem i of­fent­lig sek­tor. Mens i Skan­di­na­via, der­iblant Norge, er det rundt en av tre.

I Agenda-rapporten på­pe­kes det at det im­pli­sit­te bud­ska­pet når man snak­ker om at det of­fent­li­ge «eser ut», er at man­ge som job­ber der ikke ut­fø­rer nyt­tig ar­beid – og at det blir fle­re av dem.

Men når de ser på hvor det har blitt fle­re of­fent­li­ge an­sat­te, vi­ser det seg at halv­par­ten har kom­met i hel­se­sek­to­ren, og at det er der øk­nin­gen har vært si­den Norge lå på nivå med res­ten av OECD.

Er det så ille?

Det er også in­ter­es­sant at det den pri­va­te hel­se­sek­to­ren er en av to ting som gjør at Tysk­land lig­ger langt un­der Norge i of­fent­lig an­sat­te. Den and­re er ut­dan­ning. Men halv­par­ten av alle of­fent­lig an­sat­te i Norge er fak­tisk an­satt i hel­se- og so­si­al­tje­nes­ten, mens det sam­me tal­let for Tysk­land er 23 pro­sent.

Jeg an­tar folk ikke får like høy puls om de får høre at an­de­len of­fent­lig an­sat­te i Norge bare har økt med litt over tre pro­sent­po­eng på tjue år. Hadde det ikke vært for veksten i helse- og omsorg, så hadde andelen faktisk vært lavere i dag enn for tjue år siden.

Alangeh me­ner dess­uten at det ikke er tegn på at ad­mi­nist­ra­sjo­nen har vok­st i hel­se­ve­se­net. Eks­tra hen­der er fak­tisk eks­tra hen­der.

Det be­tyr ikke at vi slip­per unna å sti­mu­le­re til ny­skap­ning og økt pro­duk­ti­vi­tet, ver­ken of­fent­lig el­ler pri­vat. I hvert fall der det er mu­lig. Vi må dis­ku­te­re hvor­dan of­fent­li­ge pen­ger kan bi­dra til det­te, og even­tu­elt på be­kost­ning av hva. 

Men vi må også en gang for alle leg­ge fra oss ide­en om at det ikke ska­pes ver­di­er i det of­fent­li­ge. Når det er pre­mis­set, blir både de­bat­te­ne og løs­nin­ge­ne for­ut­sig­ba­re.