Kjell Werner

Det store gjennombruddet kom i talen som Ap-leder Jonas Gahr Støre holdt på den tradisjonsrike Kartellkonferansen i regi av LO Stat i november 2019. 

Der snakket Støre varmt for en slik reform. Dette løftet ble så fulgt opp med konkret handling av Ap/Sp-regjeringen som ble dannet etter valgseieren i 2021.

Denne uka går årets kartellkonferanse av stabelen på Sundvolden hotell. Tirsdag ettermiddag bør digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung, som ansvarlig statsråd, kvittere ut hvordan det går med tillitsreformen.

«Tillitsreformen er essensiell for fornying og forbedring av offentlig sektor. Her skjer det masse ting hele tiden, og det er godt å se», sa hun på fjorårets kartellkonferanse. 

På meg virker det som om arbeidet med reformen har blitt nedprioritert det siste året. Et kjapt søk på regjeringens nettsider avslører i hvert fall at det, siden november 2024, ikke er lagt inn noen nye og ferske opplysninger på samlesiden for tillitsreformen.

3. juli 2023 ble målet for reformen sist definert. Regjeringen pekte da ut områder som vil være relevante å jobbe med.

Dette kan være å gi mer faglig frihet i førstelinjen, redusere unødvendige rapporterings- og dokumentasjonskrav og gi et større handlingsrom for kommuner og fylkeskommuner. For å nevne det viktigste.

I år glimrer dessverre statsminister Jonas Gahr Støre med sitt fravær på kartellkonferansen. Det er i stedet nestleder Jan Christian Vestre som skal representere Ap-ledelsen i den fagligpolitiske debatten onsdag.

Men tilbake til kartellkonferansen i 2019: Da beskrev Støre levende hvordan han stadig oftere møter fagfolk som sier at rigid målstyring og budsjettkutt tar fra dem muligheten til å gjøre en god jobb. Og så gjorde han det klart at Ap ville bytte ut «New Public Management» med en tillitsreform.

Beskjeden var at styringen av offentlig sektor skulle baseres på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte. «Under skiftende regjeringer har det å styre etter mål blitt til en pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen», sa Støre den gang.

Dette budskapet fra Støre ble med rette tolket som et oppgjør med linjen som Ap-regjeringen til Jens Stoltenberg la seg på i 2000 og som førte til valgnederlag i 2001. Ap-ledelsen var den gang tydelig inspirert av markedstenkningen til Labour-leder Tony Blair.

Delprivatiseringen av Statoil og etableringen av helseforetakene er to eksempler på slik nytenkning under Stoltenbergs første regjering. 

Hva er så erfaringene med tillitsreformen så langt?

Jeg har funnet mye interessant i statusrapporten som tankesmien Agenda la fram i februar. Og spesielt tankevekkende er tilbakemeldingene fra de tillitsvalgte som har deltatt i prosessen.

«Et gjennomgående inntrykk er at progresjonen ikke er god nok, og at det fortsatt hersker tvil om hva tillitsreformen er ment å være», står det å lese i rapporten.

Og videre heter det blant annet: «Utviklingen skal drives nedenfra, men mange av de ansatte mangler nødvendig tid, ressurser og forståelse av reformen til å kunne innføre konkrete tiltak».

Regjeringen beskriver tillitsreformen som et prosjekt for å fornye offentlig sektor, der målet er større handlingsrom og mer faglig frihet til de ansatte i førstelinjen. Samtidig skal offentlig sektor bli mer lyttende og brukervennlig overfor innbyggerne.

Videre er det regjeringens mål at de ansatte skal bruke mindre tid på rapportering og dokumentasjon, slik at de ansatte får bedre tid til å levere gode tjenester til innbyggerne. 

Lett å si, men det er vanskelig å gjøre kloke ord til handling. «La læreren være lærer», synes jeg er et godt uttrykk for hvordan man bør tenke på mange saksområder i offentlig sektor. Stol på at de som jobber i førstelinjen har sunt bondevett. Men da må vi også akseptere at det av og til gjøres fatale feil. 

Balansegangen mellom tillit og kontroll er imidlertid et tveegget sverd. Faren for å få Riksrevisjonen på nakken er overhengende. Det er nok å nevne at Hans Christian Holte nylig fikk sparken som Nav-sjef.

Det var fornuftig å starte tillitsreformen med å legge vekt på at den skal drives fram nedenfra. Den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Men nå er det på tide at regjeringen og Stortinget kjenner sin besøkelsestid. 

Reformen må ikke bli en ny papirtiger som holder på i det små. De som jobber nedenfra stanger hodet i taket. Neste steg må tas ovenfra. Rikspolitikerne må derfor ofre noe av sin makt slik at vi kan komme oss videre med reformen.

Det sto dessverre ikke noe om tillitsreformen i årets trontale. Statsminister Jonas Gahr Støre må ta tilbake eierskapet og føre an. Statlige bemanningsnormer låser kommunenes mulighet til å prioritere bedre mellom oppgaver. 

I gjeldende Ap-program kan vi blant annet lese at partiet vil sikre bemanningsnormen i barnehagene og beholde minstenormen for lærertetthet. I de andre rødgrønne partienes programmer florerer slike normer på enda flere politikkområder.

Bak hver norm og rettighet ligger det gode intensjoner. Problemet er at summen av disse reguleringene svekker det lokale selvstyret. Rikspolitikerne har i realiteten ikke tiltro til at man lokalt vil innbyggernes beste. 

Men vettet er likt fordelt, enten det dreier seg om politikere som sitter på Stortinget eller i et kommunestyre. Vi må derfor akseptere at oppgaver løses på forskjellige måter rundt om i landet. Den samme skostørrelsen passer ikke over alt. 

Det er å håpe at Karianne Tung eller Jan Christian Vestre, som nummer to i regjeringen og nestleder i Ap, kan ha noe i ermet når de stiller på kartellkonferansen. Dersom tillitsreformen skal bli reell må flere rikspolitiske kjepphester settes på stallen. 

Kristin Clemet

De siste månedene har vi igjen fått illustrert hvor vanskelig det har blitt å styre og lede virksomheter i offentlig sektor.

La meg nevne tre eksempler:

I forbindelse med Spekterkonferansen i oktober fortalte Thor Gjermund Eriksen, som er kjent som en god og erfaren leder, hvorfor han forlot stillingen som konsernsjef i Bane NOR etter bare 16 måneder.

Kort oppsummert var årsaken at rolleforståelsen, eierstyringen og ansvarsfordelingen så kompleks og utydelig at det ikke var mulig for lederen å ta ansvar. Det belastet også organisasjonen sterkt og førte til en uforsvarlig gjennomtrekk av personer i ledende stillinger.

Mens Eriksen i løpet av et år hadde 8 – 10 møter med sitt styre, hadde han 50 møter med departementet, altså eieren, og mange møter med direktoratet. Det kunne jo kanskje fungert, sa han, dersom alle ville det samme. Men når alle har ulike ønsker og mål for virksomheten, blir det umulig å være daglig leder.

Bane Nor har 5500 ansatte, et driftsbudsjett på nærmere 12 milliarder kroner og et investeringsbudsjett på nesten 30 milliarder kroner.

I NRK Debatten 9. oktober i år ble vi kjent med Helse Nord-sjef Marit Lind.

Lind er sjef for en virksomhet som blant annet omfatter nesten 20.000 ansatte, et budsjett på 23 milliarder kroner, seks underliggende foretak, herunder fire sykehusforetak og flere lokalsykehus. Virksomheten dekker cirka 45 prosent av Norges areal og betjener nesten 9 prosent av Norges befolkning.

Også Marit Lind er tydeligvis en god leder. Hun søkte aldri jobben, men ble først bedt om å ta den midlertidig og deretter permanent.

I februar i år fikk hun Norsk sykehus- og helsetjenesteforenings helselederpris for «sitt mot og sin åpenhet i arbeidet med omstillingen av spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge». I begrunnelsen het det blant annet:

«Med stø hånd, et kaldt hode og et varmt hjerte har hun gått foran, alltid med mål om å sikre pasientene i Nord-Norge et godt og likeverdig behandlingstilbud, både i dag og i fremtiden. Det krever nytenking, kløkt og handlekraft. Alt for åpen scene.» 

Og: «I nominasjonen fremheves Marit Linds lederegenskaper, og at hun håndterer sitt lederskap på en måte som norsk helsetjeneste kan være stolt av, og som fortjener en nominasjon til denne hedersbevisningen.»  Lind fremheves som et «forbilde».

I begrunnelsen for å gi prisen peker juryen også på at «den politiske oppmerksomheten rundt omstillingsarbeidet i nord» har vært «intens, både lokalt og nasjonalt», og det er jo helt riktig.

Det ble tydelig blant annet i november 2023, da NRK Debatten tok opp den krevende omstillingen i Helse Nord.

Protestene mot omstillingsplanene var mange og sterke, men daværende helseminister Ingvild Kjerkol sto last og brast med Helse Nord, som, tross alt, hadde fått omstillingsoppdraget fra regjeringen. Men så sviktet Senterpartiet, og dermed ble også ledelsen i Helse Nord sviktet.

Da Kjerkol gikk av noen måneder senere, var det denne saken hun sterkest beklaget at hun ikke hadde fått til, selv om hun understreket at den løsningen som til slutt ble valgt, er til å leve med.

Etter NRK Debatten i oktober i år har Marit Lind opplevd å bli utsatt for mye hets. Årsaken er at hun har en årslønn på 2,4 millioner kroner og ikke opptrådte kommunikasjonsmessig profesjonelt da Fredrik Solvang utsatte henne (og hennes styreleder) for et revolverintervju med mange spørsmål som, etter min mening, var helt urimelige.

I en podkast som Nettavisen har hatt med Lind etterpå, fremkommer det at belastningen med å være leder for en slik virksomhet kan være enorm. Selve jobben er både svært krevende og givende, men hets er ikke greit, hverken for vedkommende selv eller familien.

Det siste eksempelet jeg vil nevne, er Hans Christian Holte, som forleden fikk «sparken» av regjeringen.

Han var sjef for Nav, som har over 22.000 ansatte og håndterer utbetalinger på 6 – 700 milliarder kroner til 2,8 millioner personer. Selve virksomheten er ekstremt kompleks, blant annet fordi Nav både skal mobilisere arbeidskraft og sikre utbetalinger til alle som har krav på det, på en effektiv og rettssikker måte.

Holte måtte gå, fordi regjeringen ved arbeidsministeren ikke lenger hadde tillit til ham.

Og grunnen til at hun ikke lenger har tillit til ham, er at det har vært manglende kontroll med fakturaer i forbindelse med utbetaling av støtte til ortopediske hjelpemidler, et merforbruk på arbeidsmarkedstiltak, og at det manglet loggføring i noen databaser, og at dette, alt i alt, også har medført at departementet har fått feil informasjon fra Nav.

Om feilene er store eller små, gitt virksomhetens kompleksitet og størrelse, er faktisk ganske vanskelig å bedømme for en utenforstående. Men statsråden har jo rett i at den informasjonen hun får, skal være korrekt – akkurat som den informasjonen hun gir videre til Stortinget, skal være korrekt.

Hans Christian Holte har uansett god rolleforståelse og vet at han ikke kan bli sittende når han ikke lenger har tillit. Han forlot sin post med verdighet.

Han er en av våre mest erfarne ledere i offentlig sektor. Ut fra hva jeg hører fra personer med bedre kjennskap til Nav enn jeg har, har han fått til store forbedringer mens han har vært sjef i Nav.

Spørsmålet er hva disse tre eksemplene illustrerer.

Noe de ikke illustrerer, er at det er håpløst eller umulig å være leder i offentlig sektor. Mange virksomheter er mindre komplekse. Dessuten er rolleforståelsen og eierstyringen, også i departementene og blant statsrådene, av svært varierende kvalitet.

Men det de illustrerer, er at noen lederoppgaver er blitt så krevende at det nesten ikke er i menneskelig makt å løse dem eller å løse dem feilfritt.

I de tre tilfellene som jeg her har nevnt, er det én leder som selv bestemte seg for å gå; én leder som har forblitt i stillingen, fordi hun er ønsket, men som opplever situasjonen som belastende; og én leder som har fått «sparken» og derfor har måttet forlate en stilling som han gjerne ville ha fortsatt i.

Historiene er ikke like, men de har også noe til felles: De tre har ledet og leder virksomheter som i størrelse kan måle seg med de aller største private eller kommersielle selskapene i Norge.

Samtidig er det virksomheter som er mye mer komplekse enn for eksempel Equinor, Hydro, DNB eller Yara er, fordi «ordreveiene», ansvarfordelingen og rolleforståelsen ofte er veldig mye mer komplekse og/eller dårligere enn de er i private og kommersielle selskaper.

I tillegg tror jeg at vi trygt kan legge til grunn at presset fra publikum, medier og brukere ofte er mye større for de offentlige virksomhetene, hvilket er forståelig: De skal levere tjenester som alle borgere har bruk for, som alle har betalt for over skatteseddelen, og som alle på en måte «eier». Alle har derfor også rett til å klage.

Ingen av de jeg har nevnt her, har klaget på egen lønn. Helse Nord-sjefen har, tvert imot, uttrykt at hun syns hun har en god lønn. Men det kan jo være greit å legge til at lederne i de private eller kommersielle virksomhetene antagelig tjener fem til ti ganger mer enn dem.

Spørsmålet som politikerne, og vi som er borgere og skattebetalere, bør stille oss, er dette: Hva vinner vi på at Thor Gjermund Eriksen har gått av, at Marit Lind blir hengt ut og hetset, og av at Hans Christian Holte får sparken?

Mitt tips er at svaret er ingenting.

Det ville være et mirakel, dersom den nye Bane Nor-sjefen løser alle de problemene man forventer at hun skal løse, dersom rammebetingelsene forblir de samme som de Thor Gjermund Eriksen hadde.

Det ville også være et ekstremt lykketreff, dersom man finner en like dyktig sjef til Helse Nord, samtidig som han eller hun aldri dummer seg ut i NRK Debatten, dersom Marit Lind takker for seg.

Og hvis noen finner en ny Nav-sjef som greier å eliminere risikoen for at feil skjer i et så gigantisk system, ja, da skal jeg ta av meg hatten.

Hvis noen attpåtil finner så gode sjefer som samtidig er villige til å gå ned i lønn for å tilfredsstille «bermen», så er det rett og slett grenseløst imponerende.

Poenget er:

At ledere må gi opp, blir hetset og får sparken på denne måten som jeg her har beskrevet, sender veldig uheldige signaler. Hvem vil påta seg så utakknemlige, moderat betalte og krevende lederjobber i fremtiden?

Jeg er selvsagt ikke imot at ledere som begår feil, skal måtte ta ansvar og/eller møtes med sanksjoner.

Men hvis offentlig sektor skal beholde og rekruttere de dyktige lederne den trenger, må vi ha en bedre og bredere diskusjon om de rammebetingelsene de må operere innenfor.

Skal man være leder, må det også være mulig å lede.