Lars Eide

Fagbevegelsens viktigste oppgave er å kjempe for medlemmenes interesser, men den har også et samfunnsansvar. Det som er bra for medlemmene bør også være bra for samfunnet og bærekraftig i vid forstand.

Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

Den energipolitikken EL og IT forbundet står for er direkte samfunnsskadelig fordi:

• Den bryter ned tilliten i samfunnet

• Den skaper splittelse, fortvilelse og sorg i et stort omfang.

• Den ødelegger for annet næringsliv som f.eks reiseliv.

• Den bidrar til å ødelegge det konkurransefortrinn vi har hatt i energiforsyningen ved å først stille feil diagnose (vi får en kraftkrise som ikke kan unngås) og deretter gi pasienten feil medisin (mer av alt raskere).

Den er heller ikke bærekraftig fordi ulempene ved areal og ressursbruk langt overstiger fordelene.

Min tillit til fagbevegelsen fikk seg en knekk da det patetiske Kraftløftet ble lansert av kraftkameratene: regjeringen, NHO og LO.

Sammen med bestillingsverket fra Energikommisjonen med den Ole Brum inspirerte tittelen “Mer av alt - raskere”, framstår det hele som et koordinert angrep på naturen og den voksende motstanden i folket mot hykleriet i det grønne skiftets navn.

Budskapet fra kraftkameratene er at klimamålene blir lett match, så vi topper det med ny “grønn” kraftkrevende industri i bøtter og spann. De vil ikke prioritere, så alle må få helt uavhengig av klimaeffekt og samfunnsnytte. Og mangler det kraft, så er det bare å bygge “mer av alt raskere”.

Det vil si bare nesten alt. For det eneste alternativet som kunne gitt ubegrensede mengder pålitelig kraft uten nevneverdige naturinngrep skal holdes utenfor.

Ingen må nevne K-ordet slik at folk får øynene opp for at det finnes et bedre alternativ til naturødeleggende upålitelig kraft fra sol og vind.

Det har alltid forundret meg at fagbevegelsen virker så i utakt med folkemeningen. Det må da være mange medlemmer som holder seg for nesen?

Debattinnlegget fra Kjell Magne Opheim og Ulf Nagel Jæger, i FriFagbevegelse 11. desember, var i så måte oppløftende. De spør om EL og IT forbundet blir utnyttet av Fornybar Norge og hevder at det er mange medlemmer som er kritiske til forbundets linje.

De ble imidlertid straks irettesatt av nestleder i EL og IT forbundet Morten Bildøy, som tydeligvis misforsto budskapet til Opheim og Jæger. Selvfølgelig kan ikke noen medlemmers meninger overstyre vedtak fra forrige landsmøte, men vedtakene kan endres hvis mange nok vil.

Bildøy ramser opp noen sentrale vedtak fra 2023, og det er tydelig at landsmøtet har svelget fornybar-lobbyens røverhistorier med søkke og snøre.

Landsmøteuttalelsen “En rettferdig grønn framtid må bygges med EL og IT” er et grelt eksempel.

Lave priser skal sikres “gjennom en vesentlig forsterkning av kraftnettene våre og mer kraft fra både vann, vind på land, vind til havs, solkraft og det som i dag er umodne fornybare kilder”.

Mon det.

All erfaring og flere studier tyder på at dette gir høyere priser.

Havvind blir svindyrt og trenger store subsidier. Mens vindkraft på land vil koste over 1kr/kwh når man tar med systemkostnadene.

For mye mer uregulerbar kraft betyr mye mer nett, kostbare effektoppgraderinger og i verste fall batterier. Alt dette betyr mer jobb for EL og IT sine medlemmer, mens kostnadene veltes over på alle forbrukere og ulempene på natur og folk.

Rettferdig grønn framtid for hvem? 

Men det finnes en annen vei som sikrer en god næringsutvikling med et mye lavere konfliktnivå.

Først må vi erkjenne at vi har ofret nok natur for kraftproduksjon i Norge. Ny kraft må komme uten store naturinngrep. Det vil si sol på tak, fornybar varme og kjernekraft.

En satsing på kjernekraft kan gi oss all den kraften vi måtte trenge til både å kutte utslipp, styrke og utvide eksisterende industri og ny kraftkrevende industri.  

En naturlig plass å starte er å bygge en SMR i Finnmark for å gi kraft til Melkøya. Mye av finansieringen kan skaffes ved å la være å hive 35 milliarder på havet utenfor Utsira for 500MW flytende havvind som uansett aldri blir lønnsomt.

Kjernekraftindustrien byr også på store forretningsmuligheter for norsk industri. Ikke minst gjelder det i maritim sektor med bygging av skip med kjernekraft om bord for framdrift, og flytende kjernekraftverk.

Markedspotensialet globalt er enormt, og det jobbes med å utvikle teknologi og rammeverk for dette, blant annet i Kina, Korea, England og Norge.

Om ti år vil de første pilotprosjektene være en realitet. Et av dem kan være fra Norge.

Dette vil bli store prosjekter som kan måle seg med oljeindustrien i alt fra prosjektgjennomføring, kvalitetssikring og til teknisk kompleksitet. Dette kan virkelig bli den nye oljen.

For å kunne hevde oss i dette markedet vil det være en klar fordel at vi har etablert kjernekraft i Norge med alt det medfører. For å komme dit må vi komme i gang.

Det er på tide med en ny kurs i energipolitikken også for fagbevegelsen.

Jon Oddvar Holthe

Forbundsleder, Skolenes landsforbund

Geir Grønnestad

Nestleder, Creo

Fredag la Kommunekommisjonen fram sitt forslag til endringer i kommunesektoren.

Skolenes landsforbund (SL) og Creo deler vurderingen av at kommunene står overfor store utfordringer og at det trengs tiltak. Samtidig er vi sterkt kritiske til flere av forslagene som legges fram.

Avvikling av lærernormen er et av tiltakene som går i helt feil retning. For oss som kjenner hverdagen i skole og oppvekst, er det ingen tvil om at konsekvensene vil bli alvorlige – både for elever og ansatte.

Dette er ikke et teknisk grep, men et politisk valg med store konsekvenser.

Når staten fjerner minstekravet til lærertetthet, overlates ansvaret for elevenes hverdag til kommunebudsjettene. I en tid der mange kommuner allerede kutter i skole og oppvekst, betyr det én ting: Større forskjeller mellom barn, basert på hvor de bor.

Lærernormen ble innført fordi erfaringen var entydig. Uten nasjonale krav ble skolen ofte brukt som salderingspost når kommuneøkonomien ble stram.

Resultatet var større klasser, mindre tid til den enkelte elev og økt belastning på lærerne. Normen fungerte som et vern mot dette. Å fjerne den nå er å fjerne sikkerhetsnettet akkurat når behovet er størst.

I dag står mange kommuner i en situasjon der skolekutt allerede er foreslått eller vedtatt. Stillinger holdes vakant, vikarbruk reduseres og støttetjenester bygges ned. Dette rammer ikke bare kjernefagene, men også praktiske og estetiske fag som musikk.

Når lærertettheten presses ned, blir musikkundervisning ofte redusert, slått sammen i større grupper eller ivaretatt av lærere uten tilstrekkelig fagkompetanse. Det svekker elevenes læring, trivsel og mulighet til å utvikle skapende og sosiale ferdigheter.

Når lærernormen avvikles, får slike kutt ny legitimitet. Det som før var et brudd på nasjonale krav, blir nå et lokalt prioriteringsvalg. Forskjellen merkes i klasserommet – ikke i regnearkene.

Konsekvensene rammer skjevt. Barn i kommuner med god økonomi vil fortsatt møte en skole med flere lærere, fagkompetanse og et bredt fagtilbud.

Barn i økonomisk pressede kommuner vil møte større elevgrupper, mindre lærertid og færre voksne – også i fag som musikk, der relasjon, tilstedeværelse og fagkunnskap er avgjørende.

Skolen går fra å være en utjevner til å bli en forsterker av sosiale forskjeller. Dette forsterkes ytterligere når grunnskoletilskuddet foreslås avviklet og øremerkede midler innlemmes i rammetilskuddet.

Små og økonomisk svake kommuner mister viktige inntekter, samtidig som staten fraskriver seg ansvaret for hvordan midlene faktisk brukes i skolen. Resultatet er ikke mer effektiv drift, men større variasjon i kvaliteten på skoletilbudet.

Når dette omtales som økt lokalt handlingsrom, er det grunn til å spørre: Handlingsrom til hva? Til å prioritere ned skolen når økonomien er stram?

Til å forklare foreldre at det ikke lenger finnes nasjonale krav som sikrer barna et likeverdig opplæringstilbud, også i fag som musikk? Lokal frihet betyr lite for dem som rammes av konsekvensene.

Norsk skole er bygget på fellesskapsløsninger og nasjonalt ansvar, nettopp fordi barn ikke kan velge hvor de vokser opp. Fellesskolen skal gi alle elever tilgang til et bredt og helhetlig læringsmiljø.

Lærernormen var et uttrykk for dette ansvaret. Den sikret et minimum av kvalitet – ikke luksus.

Å fjerne lærernormen i dagens kommuneøkonomiske situasjon er derfor ikke et nøytralt grep. Det er et valg som vil føre til større klasser, økt arbeidspress og økende forskjeller mellom barn, også i hvilke fag de faktisk får møte i skolehverdagen.

Det vet vi, fordi vi har sett det før. Spørsmålet er ikke om konsekvensene kommer, men om vi er villige til å akseptere dem.