Kjetil Staalesen

Det slo meg en gang for lenge siden at en venn av meg som hadde vokst opp i en velstående familie, og som selv hadde høy lønn, aldri betalte full pris for noe som helst.

For meg som vokste opp i en helt vanlig familie på Oslo øst, der vi betalte det som sto på prislappen, fremsto det først som litt mystisk. Litt irriterende, hvis jeg skal være ærlig. Han hadde dyrere klær enn meg, men hadde likevel betalt mindre for dem.

Det tok litt tid før det gikk opp for meg hva som egentlig foregikk. Norske kroner er ikke den eneste valutaen i dette landet. Forbindelser, bekjentskaper og nettverk er minst like virkningsfulle for dem som har dem.

Noen beveger seg i et helt annet prismarked. Rabattene går til de som har råd til å vente og som kjenner folk.

«Vi har fått en leasingbil i retur. Den har gått 300 km og feiler ingenting. Du får den for 70 prosent av nypris». Eller: «Er ikke du størrelse 50? Vi har en dress hengende etter forrige messe på Lillestrøm. Bare brukt i ti minutter. Halv pris».

De som mangler forbindelser møtes alltid med den fulle prislappen.

Å ha dårlig råd og dårlig nettverk er å kjøpe enkeltbillett hver dag fordi du aldri har nok penger på én gang til å kjøpe månedskort. Den som har mest, får lavest kilopris. Den som har minst, betaler kostbar stykkpris.

Den som har høy lønn og god råd, har også overskudd til å kjøpe kvalitet.

Sko til fire tusen kroner kan vare i tretti år hvis du tar vare på dem. Sko til fire hundre varer kanskje i to. Har du god råd, går du i bedre sko, du ser flottere ut, og du sparer penger over tid.

De som har minst, må kjøpe det billigste, som i det lange løp viser seg å være det dyreste. Og så kommer hverdagen i tillegg.

Den som har lav lønn, har ofte fast arbeidstid og fast arbeidssted. Du pendler over en time hver dag i tillegg til åtte timer på arbeidsplassen. Skal du rekke å mate ungene før du følger dem til trening, handler du der du er, på den dyre nærbutikken.

Har du høy lønn, har du gjerne mer fleksibel arbeidsdag. Du har stor bil og stor fryseboks. Du kan ha hjemmekontor. Du kan handle sjeldnere og du kan handle større. Det ender med at du kan kjøpe mat som er både bedre og billigere. Det er dobbelt urettferdig.

Det er litt som når du er sliten på ski og ikke har krefter til å tråkke festesåla ordentlig ned i sporet. Resultatet er at de som allerede er mest slitne, også er de som må kjempe mot de mest bakglatte skia. De med mest krefter igjen i beina har også best feste. 

Slik er det også med penger.

Kronikk: Det er dyrt å være rik i Norge

Renter er ikke bare en pris på penger, de er en pris på risiko. Og risikoen er alltid høyest der sikkerheten er lavest. Dermed flyttes kostnaden systematisk mot dem som har minst fra før.

Det gir noen utslag.

De med de høyeste lønningene har også de største lånene, og de får den laveste renta. De betaler mindre for å låne mer. Og når prisene stiger, er det de som eier mest og dermed de som tjener mest.

Samtidig kjøper de med dårligst råd ikke det som er billigst, de kjøper det som finnes der og da. De kan ikke vente på tilbudet. De kjøper én når de må, ikke mange når de kan. Tidsnød er nemlig fattigdommens usynlige rente.

Små feil blir dyrere. En regning som kommer litt sent, er ikke bare en forsinkelse, men starten på gebyrer, renter og inkasso. Små feil koster mer når marginene er små. Derfor er fattigdom ikke bare et nivå, det er en dynamikk.

Hver enkelt beslutning kan være fornuftig, i seg selv. Man gjør det beste ut av en vanskelig situasjon. Men summen av valgene trekker i feil retning. Valgene er rasjonelle, men resultatet er det ikke.

Når politikere kutter i ytelser for å intensivere folk til å jobbe, overser de at man ikke kan motiveres ut av tidsnød og små marginer. Og det er kanskje den største misforståelsen i norsk økonomidebatt.

Det noen ynder å kalle uansvarlighet, kan også være manglende valgfrihet. Fravær av alternativer.

Noen spiller med penger. Andre spiller med nettverk. Noen med begge deler. Men det er også noen som kjøper enkeltbillett. Hver eneste dag.

Helle Lyng Svendsen

NHO kastet til slutt inn håndkleet. Natt til torsdag ble NHO Reiseliv og Fellesforbundet enige.

Streiken er avsluttet. Alle arbeiderne får et generelt tillegg på 6,5 kroner. Lavlønnstillegget blir på 4 kroner og fagbrevtillegget økes med 5 kroner.  

En sentral uenighet er også løst. Det blir forskuttering av sykelønnen, noe NHO har vært og er sterkt imot – til tross for at tre av fire i Norge får sykelønnen sin forskuttert i dag.

350 ansatte i Parat fortsatte streiken et par timer til, men luften var ute av ballongen.

Parat ønsket et bransjetillegg på to kroner ekstra, men erkjente selv torsdag morgen at det blir nesten umulig å få til nå som Fellesforbundet hopper videre til nye streiker. Streiken ble over torsdag ettermiddag. 

Var det Virke-avtalen som tvang NHO til forhandlingsbordet? Var det boikotten som ville trådd i kraft neste uke? Eller var det det gode humøret blant streikende? 

Fellesforbundet ser til sistnevnte. Streiken oppleves som vellykket og den gode stemningen varte løpet ut. Det var langt bedre enn forrige hotellstreik da arbeiderne i streik til slutt ble lei og sure.

En vesentlig forskjell er at det ikke var noen tvil om hva man streiket for denne gangen. Fellesforbundet har sånn sett lykkes med å få ut budskapet, forklare det på en måte som alle forsto og mobilisere sine egne. 

Men det var ikke seier på alle punkter. Ikke alle krav lot seg innfri. Det blir kun forskuttering av sykelønn for arbeidstakere som har jobbet hos samme arbeidsgiver i ni måneder eller mer.

Sesongarbeiderne får ingen hjelp. Det ble kun forskuttering i fire måneder. Det er vesentlig færre måneder enn Fellesforbundet ønsket. 

Ordningen igangsettes også først om ett år, 1. juni 2027. Arbeiderne må altså vente lengre enn for eksempel industriarbeiderne som også i denne runden fikk i mål forskuttering av sykelønnen. For dem starter forskutteringen allerede 1. januar 2027.

Inntrykket nå, etter 13 timers megling natt til torsdag, er at NHO er forbanna.

Forhandlingsleder Magne Kristensen går så langt som å si at Fellesforbundet ikke har brydd seg om bransjetilpasninger og gjentar at det er staten som skal ha ansvar for velferdssystemer. Han sier det er unorsk og uansvarlig av Fellesforbundet.

Jøsses. Hva tjener NHO på dette? Å dyrke sitt eget tap virker underlig. Det er også noe unorsk ved å kalle et oppgjør man selv har landet for unorsk. Det er heller ikke spesielt elegant av NHO å fremstille seg selv som et offer.

Denne streiken handlet om en yrkesgruppe som ligger nederst på lønnsstigen i Norge, og som risikerer å ikke få pengene tidsnok ved sykdom.

Det er disse arbeidstakerne som har vært offeret i et system mellom arbeidsgiver og Nav med treg saksbehandling.

Unorsk er også et spesielt ord å bruke etter en lang streik er over. Det er den norske metoden å finne løsninger. Hvorfor godtok du det hvis du forlot forhandlingsbordet med nok raseri til å lange ut i pressen når solen har stått opp? 

Jeg er enig i at velferdsordninger er statens ansvar. Det er klart Navs prosesser bør gå raskest som mulig og at det er Nav som bør ha ansvaret for å betale ut sykelønnen uten betydelig ventetid.

Samtidig var det helt på sin plass at arbeidsgiver legger ut for denne gruppen også.

Å legge ut er en større belastning for arbeiderne i hotell- og restaurantbransjen, som allerede er lavtlønnet og som regel ikke sitter med store bufferkontoer i banken.

Det bør ikke være eller bli typisk norsk at de gruppene med de tyngste jobbene får mest papirarbeid i Navs system når de blir utbrent og syke.