Andreas Sunde

Her i Norge er vi gode på strøm. Vi bygde tross alt Europas første vannkraftverk i 1882, og har lang erfaring med fornybar strømproduksjon.

Strømmen vi bruker produseres på kraftverk rundt omkring i landet. Den sendes inn i strømnettet - lange kabler over dal og fjell. Og den kommer via en slik kabel inn til hjemmet vårt, hvor vi bruker den til å se på kattevideoer.

Ser du hva jeg ikke nevnte der? Strømselskaper! De produserer ikke kraft, de transporterer ikke kraft, de vedlikeholder ikke nettet, og de lager ikke kattevideoer. Alt de gjør, er å sende oss en faktura - og noen av dem har en app.

De er ikke strømselskaper, de er strømsalgselskaper. Likevel har vi over hundre av dem - med forvirrende avtaler som egentlig bare handler om hvor mye ekstra de kan lure deg til å betale dem.

Hvert eneste år må jeg bruke flere timer på å finne ut hvilken strømavtale som er best. Det er ofte nye endringer der, og de billigste avtalene varer gjerne kun 12 måneder, før de automatisk føres over til svindyre alternativer.

Vi trenger ikke disse mellommennene. Det er ikke reell konkurranse når alle tilbyr samme strøm til samme pris. De eksisterte ikke for 50 år siden, og vi kan fint klare oss uten dem igjen.

Derfor bør strømsalgselskapene avvikles. Jeg er ikke alene om å mene dette. Peggy Hessen Følsvik kritiserte bransjen kort tid før hun gikk av som LO-leder:

"Agendas undersøkelser viser at markedet er uoversiktlig, ulogisk og langt på vei basert på å forvirre forbrukerne. Folk taper tusenvis av kroner i året på å velge feil avtale, på akkurat den samme strømmen. Det er uakseptabelt. [...] Det trengs bedre regulering og mer tilsyn med strømsalgselskapene for å rydde opp i denne bransjen."

Men der hun bare tok opp målet om et statlig strømsalgselskap, vil jeg foreslå en raskere løsning: LO bør opprette sitt eget strømsalgselskap underlagt LOfavør.

Det bør ha 0 kroner i påslag, og være inkludert i medlemskapet uten noen ekstra kostnad. Da vil alle medlemmer i LO ha Norges beste strømavtale, og slippe å tenke på å bytte hvert år.

Standard app-funksjoner som oversikt over spotpris og forbruk bør selvsagt innlemmes i LOfavør-appen.

Og for de som vil si dette blir for dyrt: LO håver inn hundrevis av millioner i profitt hvert år. I fjor var det 348 millioner, året før var det 437 millioner.

Vi har råd til å bruke et par av disse på å gjøre arbeiderklassens liv enklere.

Kjell Werner

Nav-systemet er på nytt under lupen. Senterpartiets Kjersti Toppe vil dele etaten i to. Arbeiderpartiets Elise Waagen vil røske opp i Nav, men hun advarer mot en oppsplitting. 

Gjeldende Nav-organisering stammer fra Bondevik II-regjeringens forslag i mars 2005.

Da fikk vi en samordning av Trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og de kommunale sosialkontorene under en hatt. Og etaten fikk navnet En ny arbeids- og velferdsforvaltning, derav forkortelsen Nav. 

En viktig idé med 2005-reformen var å gi brukerne én dør inn til de ulike Nav-tjenestene. Og én dør har vi fått, men innenfor døra spriker det likevel. I dag består Nav nemlig fortsatt av en kommunal enhet og en statlig enhet.

På 20 år har vi vært vitne til den ene Nav-skandalen etter den andre. Toppsjefer har gått av i tur og orden. Sist ut var Hans Christian Holte, som 11. november fikk sparken av arbeidsminister Kjersti Stenseng. Det kan diskuteres hvor klok den avgjørelsen var.

I kjølvannet av Holtes avgang har det oppstått en ny Nav-diskusjon, og den debatten bør hilses velkommen. Men det er viktig å ikke trekke forhastede konklusjoner om detaljer i et svært komplisert system.

«Når vi erfarer at Nav som system ikke fungerer godt nok må vi gjøre endringer», sier arbeidspolitisk talskvinne i Ap, Elise Waagen. Hun vil ha ned ventetidene, øke digitaliseringen, forenkle og gi de ansatte flere ressurser.

Waagen poengterer at arbeidet med å se nærmere på Nav-systemet vil ta flere år. Realistisk sett vil det være mulig å konkludere i slutten av stortingsperioden. Men Senterpartiet har hastverk og fremmet tirsdag forslag om å dele Nav i to: Én etat for pensjon og trygd, og én etat for arbeid og aktivitet. 

«Nav er i krise, og regjeringens Nav-tiltak er ikke tilstrekkelige», sier Senterpartiets Kjersti Toppe. Hun ivrer for en tillitsreform som for eksempel gir Nav-ansatte vedtaksmyndighet når det gjelder arbeidsavklaringspenger. 

Det bør nevnes at regjeringen allerede er i gang med å forbedre Nav. Nødvendige skritt må tas uavhengig av en ny Nav-reform. Arbeidsminister Kjersti Stenseng oppnevnte nylig et utvalg som skal revidere folketrygdloven. Oppgaven er å forenkle lovverket slik at brukerne kan få raskere og bedre hjelp.

Eve Vangsnes Bergli, som er konstituert Nav-sjef, har kalt deler av folketrygdloven for et kråkeslott. «Det er en karakterstikk på at det har vært gjort mange store og små endringer i loven siden 1997, men ikke en helhetlig gjennomgang», sier Stenseng. En gjennomgang kan frigjøre oppgaver til andre viktige oppgaver.

Nav er en koloss på leirføtter, med 22.000 ansatte landet rundt. Slik sett er det forståelig at Sp nå foreslår en oppsplitting. Men det innebærer fort at barnet kastes ut med badevannet.

Etter min mening er svaret å se framover, ikke bakover. Nav-reformen må fullføres. Fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Etaten må derfor gjøres helstatlig.

Nav styres riktignok under en felles statlig sentral ledelse. Men det dreier seg om to systemer med arbeidstakere ansatt både i staten og lokalt på kommunale sosialkontorer. En full statlig sammenslåing vil etter min mening være det mest fornuftige.

En logisk konsekvens av dette er også å gjøre sosialhjelpen statlig, med like satser for hele landet. Som motstykke bør bostøtten, som i dag kommer fra Husbanken, gjøres kommunal. 

Det koster like mye å kjøpe mat i Os som i Oslo. Men det er mye dyrere å bo i Oslo enn Os. Løsningen er derfor at bostøtten i enda større grad graderes etter bokostnadene, altså brukes som utjevnende tiltak.

Dette handler også om likebehandling av de Nav-ansatte, som i dag lønnes ulikt ut fra om de er på statens eller kommunenes lønningslister.

Konkret oppfølging av tillitsreformen, som ble varslet da Ap og Sp satt sammen i Støre-regjeringen, bør også være et viktig element i en ny Nav-reform. Men når det gis slik tillit må man akseptere at tilsynelatende likeartede saker ikke blir behandlet nøyaktig likt.

Hovedoppgaven til Nav er, og bør fortsatt være, å få flere i arbeid og aktivitet samtidig som færrest mulig går på stønader. Med dette som utgangspunkt bør en ny Nav-reform basere seg på evalueringer, forskning og annen ekspertise. Riksrevisjonens kritiske rapporter er det også mye å lære av. 

Jeg har i denne kommentaren skissert noen ideer til forbedring av Nav-systemet.

Men jeg er ydmyk og legger ikke noen prestisje i disse ideene og er derfor lydhør for motargumenter. Den samme åpne holdningen bør politikerne innta.

Sett i gang prosessen, men ikke forhast dere. Arbeidsminister Kjersti Stenseng må kjenne sin besøkelsestid.