Styret i NTL UiT, Norges arktiske universitet

Det dreide seg også om en større konflikt: Skal alle statsansatte ha ett felles lønnssystem, eller skal lønna i større grad bestemmes av hvilken fagforening de tilhører?

Etter flere år med ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser er svaret nå klart.

Resultatet av årets oppgjør er at staten igjen får én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse for alle statsansatte – for første gang siden 2016.

Meklingen ble avsluttet etter mange timer på overtid sist fredag. Da resultatet forelå, hadde staten kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene.

For NTL, som er den største fagforeningen i staten, har målet om én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse vært den viktigste saken i årets oppgjør.

Bakgrunnen er et grunnleggende prinsipp: Statsansatte skal kunne velge fagforening ut fra interesser og verdier– ikke ut fra hvilken avtale som gir størst lønnsmessig uttelling.

Samme jobb – ulik lønnsutvikling

De siste årene har ansatte i staten kunnet oppleve ulik lønnsutvikling, ikke på grunn av kompetanse, ansvar eller arbeidsoppgaver, men fordi de tilhører ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at ansatte med samme arbeidsgiver skal omfattes av de samme grunnleggende spillereglene for lønnsdannelse.

I universitets- og høyskolesektoren har denne konflikten vært særlig synlig. Ansatte ved samme institutt, med samme utdanning, arbeidsoppgaver og arbeidsgiver, har opplevd ulik lønnsutvikling fordi de har vært organisert i ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at lønn først og fremst skal bestemmes av kompetanse, ansvar og arbeidsoppgaver – ikke av fagforeningstilhørighet.

Derfor er gjeninnføringen av én felles lønnsmasse og én felles tariffavtale av stor betydning.

Et krevende kompromiss

Samtidig er det ingen grunn til å underslå at oppgjøret innebærer et krevende kompromiss.

NTL og LO Stat gikk inn i forhandlingene med et mål om sentrale tillegg som sikrer alle ansatte en del av lønnsutviklingen. Det fikk vi ikke gjennomslag for.

Hele den disponible økonomiske rammen skal nå fordeles gjennom lokale forhandlinger.

Mange medlemmer har reagert med bekymring. Når all lønn skal fordeles lokalt, oppstår en legitim bekymring for økte lønnsforskjeller og større grad av vilkårlighet.

Lokale forhandlinger kan gi større variasjon mellom virksomheter og større innflytelse til arbeidsgivers prioriteringer. Bekymringen er reell og bør tas på alvor.

Hva var alternativet?

Likevel må oppgjøret vurderes ut fra helheten.

Alternativet ville vært å videreføre et system der statsansatte fortsatt var splittet mellom ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser, med de konsekvenser det får.

Det er også verdt å merke seg at årets resultat ikke bare innebærer at LO Stat har måttet gi avkall på krav. Også de øvrige hovedsammenslutningene har måttet akseptere en modell med likelydende avtaler og en felles lønnsmasse.

Resultatet representerer derfor en bevegelse fra alle parter rundt forhandlingsbordet.

Debatten om sentrale og lokale tillegg vil utvilsomt fortsette. Det samme vil diskusjonen om hvordan lønnsmidlene best kan fordeles. Men etter ti år er staten igjen tilbake til et felles avtalesystem.

Medlemmene har siste ordet

Resultatet skal nå ut til uravstemning blant medlemmene. Det er medlemmene som avgjør om avtalen skal godkjennes eller forkastes.

Styret i NTL UiT har vurdert resultatet og mener at de langsiktige fordelene ved én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse veier tyngre enn svakhetene ved årets løsning.

Vi har derfor anbefalt at medlemmene stemmer ja.

Om dette på sikt vil bidra til mindre forskjeller og en mer rettferdig lønnsutvikling, vil framtidige oppgjør vise.

For årets statsoppgjør handler om langt mer enn årets lønnstillegg. Det handler om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for lønnsdannelsen i staten – og om statsansatte skal være samlet i ett felles system eller delt mellom flere.

Fredrik Britanius Johansen

Hvor tynn er egentlig grensen fra å gjøre jobben sin til å bli et offer?

• I 2018 ble jeg og min kollega knivstukket da jeg stoppet en butikktyv. 

• I 2023 ble en kollega kvalt til synet sviktet da han ba en overstadig beruset mann forlate et utested. 

• I 2024 ble en annen kollega slått i hodet med en stein under en billettkontroll.

Listen over voldshendelser mot vektere er lang – og den vokser.

Likevel mangler vekterne den rettssikkerheten og beskyttelsen de fortjener. Vekterne troner sammen med politi, kriminalomsorg og psykiatri som yrker som er aller mest utsatt for vold. 

Likevel er ikke landets rundt 10.000 vektere inkludert i ordningen med «særskilte utsatte yrkesgrupper». 

Å bli betegnet som «særskilt utsatt yrkesgruppe bet betyr å få et særskilt vern i loven, og at angrep eller press mot disse yrkesgruppene når de er på jobb straffes strengere enn ellers.

Lærere, helsepersonell, personer i offentlig transport og brann- og redningspersonell har dette vernet i dag. Vekterne har ikke det.

Vekterne er samfunnets førstelinje. Når noe skjer, er det ofte vekteren som er først på stedet. 

Det viste seg tydelig 22. juli. Rundt 300 vektere bidro i Regjeringskvartalet og etterarbeidet. De ga livreddende førstehjelp, evakuerte, sikret område, håndterte omkomne ved rettsmedisinsk institutt og sperret av gater. 

Mange unge vektere ble kastet inn i ekstreme oppgaver de aldri var trent for – uten å nøle. Forsker Heidi Gautun ved OsloMet har dokumentert innsatsen i Fafo-rapporten «Først på stedet». 

Likevel har vekterne aldri fått den offentlige anerkjennelsen de fortjente.

Vi lever i et samfunn under endring.

Kriminaliteten øker, tyverier blir vanligere, og respekten for myndighetsroller – også vekterens – svekkes. Mer kriminalitet fører til mer vold. Politikerne snakker høyt om å «knuse gjengene» og straffe vold mot politiet strengere. Det er bra. 

Men vekterne glemmes igjen og igjen. De går i de samme gatene som politiet og møter de samme aggressive aktørene. Likevel mangler de samfunnets beskyttelse.

I 2018 kom en ny vaktvirksomhetslov og forskrift. Den innførte krav om bedre utdanning og regodkjenning av vekterlisensen hvert fjerde år. Det var et viktig skritt mot profesjonalisering. 

Nå må vi ta det neste steget, snart ti år etterpå: Bedre rettssikkerhet og reell anerkjennelse for dem som holder samfunnet trygt hver eneste dag og natt.

Vekterne er der når det trengs. Nå er det på tide at samfunnet stiller opp for dem.